Normisjon-veteran: – Ikke sterk nok forpliktelse fra grasrota
Svak forpliktelse fra grasrota. Et landsstyre uten myndighet. En bevegelse styrt ved motivasjon. Her er årsaken til at Normisjon sliter med økonomien.
De siste dagene har Dagen skrevet om Normisjons krevende økonomi siden fusjonen i 2001. Organisasjonen har hatt et samlet underskudd på 67 millioner kroner siden 2013. For 2018 forventes et underskudd på 23,5 millioner.
I sommer inviterte økonomileder, Trude Andersen, delegatene på Normisjons generalforsamling til å komme med innspill om økonomien. En av dem som satte seg ved datamaskinen, er Hans Thore Løvaas.
Annonse
Han kjenner organisasjonen godt som misjonær, første rektor ved Gå Ut Senteret, og konstituert generalsekretær for Santalmisjonen i fusjonsforhandlingene med Indremisjonsselskapet. Senere var Løvaas internasjonal leder i Normisjon.
Løvaas mener forpliktelsen fra grasrota ikke er sterk nok fordi kretser, foreninger, menigheter og skoler er selvstendige og bidrar for svakt til økonomien. Landsstyret er uten myndighet og resultatet blir «Ingen sammenhengende misjonsorganisasjon, men en bevegelse bestående av selvstendige enheter styrt ved motivasjon».
– Relasjonsbygging
Generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvelland sier til Dagen at hun ikke er sikker på at Normisjon har en optimal struktur, men at hun er i tvil om hvor mye de ville løse ved omstrukturering.
– Jeg tror relasjonsbygging og samarbeid mot felles mål er viktigere. Da kan en løse mye uansett hvordan strukturen er. Dårlig økonomi, og særlig lave givertall er et åndelig problem generelt. Mennesker i Norge gir for lite penger, sier hun.
Hallgeir Solberg, styreleder i Normisjon, tror at det først og fremst er tankegangen i organisasjonen som må endres.
– Ytremisjon skal være del av alle enheter fra den minste forening eller fellesskapsgruppe til store menigheter som vokser frem. Skolene og alt vi har, er viktige, sier han.
Solberg tror organisasjonen har en del å gå på når det gjelder bevisstgjøring og inspirasjon til å trå til.
Annonse
– «Ytremisjons-tillegg»
Løvaas, som i dag er pensjonist, har gitt opp å foreslå strukturendringer. Men han vil ha bedre totaloversikt over inntekter og utgifter til regioner og hovedkontor. Han vil også ha ny gjennomgang av fordelingsnøkler for gaver lokalt og sentralt. Dette tror han kan skape større forpliktelse til finansiering av internasjonalt arbeid.
– Alternativet er at Normisjon sentralt og det internasjonale arbeidet blir redusert betraktelig og vi ender opp med en bånn-tung indremisjonsorganisasjon bestående av mange forsamlinger, skoler og virksomheter i Norge og et lite ytremisjons-tillegg på toppen, konkluderer han.
Salg av bedehus
11 regioner i Normisjon er selvstendige juridiske enheter, mens region Møre og Nord er organisert som avdelinger under hovedkontoret.
– Regionstyrene vedtar hvordan underskuddet skal dekkes. Jeg har ikke gjort en dyp analyse ennå, men flere av våre regioner har betydelige verdier både i eiendom og fond og annen bunden egenkapital som de kan tære på, sier Trude Andersen.
Dagen gjennomgikk rapportene fra de 13 regionene i Normisjons siste treårsmelding. Etter det avisen forstår er det driftsunderskudd i ni regioner.
Ann Helen Aaslund, regionleder i Oppland, skriver at salg av bedehus, testamentariske gaver og andre større gaver har vært redningen i regionen.
Annonse
«Det er ekstraordinære inntekter og testamentariske gaver som gjør at vi ikke får røde tall på bunnlinja», skriver regionleder Inger Britt Rødberg i Trøndelag.
«Det som redder virksomheten er bedehussalg og oppsparte midler fra tidligere», skriver regionleder Sam Tore Bamle i Telemark, ifølge treårsmeldingen.
– Selvstendige
Til Dagen sier Bamle at det er et problem for Normisjon at organisasjonen i for liten grad har fått med seg indremisjonsbevegelsen inn i ytremisjonsarbeidet.
– Et større problem er det derimot at det har vært drevet for lite indremisjon og at det derfor har vært for liten rekruttering av nye inn i den flokken som skal bære vekten av ytremisjonsarbeidet. Dette er ikke først og fremst landsstyrets, men regionens ansvar, sier han.
– Det tok meg lang tid å forstå at ikke alle indremisjonsfolk hadde Santalmisjonen som sin ytremisjon. Normisjon har ikke klart å bygge lojaliteten som andre organisasjoner har brukt 100 år på å utvikle, sier regionlederen.
Bamle tror det er vanskelig å styre en organisasjon som Normisjon.
– Du kan ikke styre selvstendige ledd. Andre organisasjoner har styringsmuligheter fordi alt arbeidet ligger under landsstyret. Under Normisjon er selvstendige foreninger tilsluttet en selvstendig region.
Annonse
Bamle ønsker at Normisjon skal ta noen runder for å finne et godt samarbeid mellom landsstyret og regionene om ytremisjon.
Han har ikke tro på at kretsene skal gi fra seg suverenitet til landsstyret.
– Vi har gått noen runder på dette, men tror ikke det ville gi mer engasjement.
– Dør ut
Å få ny giv i arbeidet er den største utfordringen, mener Bamle.
– Forholdet mellom forening og menighet er også en utfordring, fordi foreningene bare hadde ett formål: å samle inn penger til misjon, mens menighetene vil samle mer oppmerksomhet rundt seg selv, sier han.
Bamle spør seg om en kanskje må redusere ytremisjonsarbeidet i en periode for å styrke indremisjonsdelen.
– Kanskje må noe av administrasjonen i Oslo bygges ned til fordel for lokale ressurser. En blir så alene med ansvaret på toppen, sier han.
Annonse
Fremoverlente forsamlinger
Vegard Tennebø er et eksempel på det siste. Han er leid ut til hovedkontoret i en deltidsstilling for å være fellesskapsutvikler, og er med i ledergruppen på ti personer i Normisjon.
Han tror de økonomiske problemene er et symptom på at den nåværende organiseringsmodellen er passé.
– Vi klarer ikke å møte dagens utfordringer. De gamle på bedehuset blir eldre og færre, og fornyelse er vanskelig. Parallelt med dette har vi en vital, fremoverlent og voksende gruppe forsamlinger. De er ikke et resultat av en bevisst strategi ovenfra, men kommer som påtrykk nedenfra, en grasrotbevegelse.
Tennebø forventer store omskiftninger.
– Vi har ikke den luksus at vi kan holde på med alt lenger. Økonomien tvinger oss til å se på hva vi skal drive på med. Vi må ta jobben sammen, og jeg er sikker på at vi skal få det til, sier han.
