Normisjons neste generalsekretær
De fleste generalsekretærer i norske misjonsorganisasjoner har blitt rekruttert internt. Det betyr ikke at dette automatisk kommer til å skje denne gangen.
Onsdag ble det kjent at Anne Birgitta Langmoen Kvelland går av som generalsekretær i Normisjon til nyttår. Lørdag forteller Kvelland at hun etter år med krevende omstillinger ikke har nok pågangsmot til å ta fatt på den neste etappen.
Det er lett å ha forståelse for den vurderingen. For det har vært tøffe tak. Økonomisk motbakke har vært regelen mer enn unntaket for Normisjon. På Kvellands vakt har organisasjonen vært gjennom to større innsparingsrunder, den siste i 2018.
Nå ser det imidlertid ut for at man har fått bedre styring. Dermed blir handlingsrommet større for neste generalsekretær. Det tjener Kvelland til ære.
De siste dagene har jeg forhørt meg litt rundt i organisasjonen på jakt etter hvilke saksområder og egenskaper som bør tillegges særlig vekt, og hvem som er de mest aktuelle kandidatene. Normisjon er en organisasjon med stor indre spennvidde, samtidig som man har strevd med å bygge en felles identitet.
De mange Norkirkene rundt i landet blir stadig viktigere, sammen med store menigheter som Salem i Trondheim og Storsalen i Oslo. I tillegg til dette utgjør IMI-kirken i Stavanger et eget tyngdepunkt. Det sier sitt at sommerstevnet deres samler flere folk enn Normisjons felles Sommer i Sør.
IMI-kirken har hentet impulser fra flere ulike miljøer internasjonalt, blant annet Bethel-menigheten i Redding i California. Dette er ikke noen typisk bedehusforsamling, og noe av den indre spenningen i Normisjon kommer til uttrykk i hvordan man forholder seg til impulsene derfra.
Da jeg intervjuet Kvelland før generalforsamlingen i 2018 sa hun at «IMI er en mulighet. IMI er oss, IMI er Normisjon. Når jeg er i IMI, presenteres jeg som deres leder.»
Dette illustrerer også en mer grunnleggende endring i tenkningen. For tradisjonelt har regionene vært tyngdepunktene i organisasjonen. De senere årene har realiteten vært at det store flertallet av regionene går med underskudd. Samtidig utgjør menighetsfellesskapene i økende grad de reelle tyngdepunktene i organisasjonen.
Dette har Kvelland arbeidet for å ta på alvor. Hun har villet innrette mer av virksomheten etter den endringen som her har funnet sted. Valget av neste generalsekretær kan få mye å si for hvordan denne utviklingen fortsetter. Ved siden av arbeidet med indre samling, må lederen også peke på en felles retning, noe som knytter sammen.
Mange vil nok dessuten følge med argusøyne hvordan den nye lederen profilerer Normisjon som ytremisjonsorganisasjon. Her har det skjedd store endringer, blant annet gjennom mer internasjonalt samarbeid og færre norske utsendinger.
Dette vil antakelig fortsette. Ikke minst vil nok mange også følge våkent med på den teologiske betoningen.
Anne Birgitta Langmoen Kvelland har opprettholdt Normisjons profil som en teologisk konservativ organisasjon, men hun har samtidig vært mindre konfronterende enn det man tradisjonelt har forbundet med folk i tilsvarende stillinger. Her finnes det nok ulike ønsker i ulike deler av organisasjonen.
Selv i vår tid er det neppe til å komme fra at rollen som generalsekretær vil kreve mye reisevirksomhet for å besøke misjonsfolket rundt omkring. Dermed vil ikke minst en del småbarnsforeldre kvi seg for å gå inn i en slik funksjon.
En som står høyt på flere lister er rektor Kjetil Vestel Haga ved Bibelskolen i Grimstad. Han fyller 50 år i år, og er dermed litt eldre enn flere av de andre interne kandidatene.
En av disse er IMI-pastor Egil Elling Ellingsen, selv om han mest sannsynlig blir værende i IMI.
Andre kandidater er nåværende assisterende generalsekretær Ole Martin Rudstaden og Vegard Tennebø som sitter i lederteamet for misjonsarbeidet i Norge. I tillegg til disse vil nok Acta-leder Kristian Øgaard bli nevnt, og dessuten Dag Håkon Eriksen som inntil nylig ledet Normisjons internasjonale avdeling.
En annen kandidat er rektor Ørjan Tinnen på Gå Ut Senteret i Trondheim. Han fyller 32 år i år, men er allerede en fremstående leder. Han er også styreleder i Norsk råd for misjon og evangelisering, og har slik markert seg med en orientering også utenfor Normisjon.
Det er ikke så mange kvinner blant de opplagte interne kandidatene. En som nevnes, er Anne-Lin Bringaker Hynnekleiv som leder region Øst.
De fleste generalsekretærer i norske misjonsorganisasjoner har blitt rekruttert internt. Det betyr ikke at dette automatisk kommer til å skje denne gangen. Men uten at vi skal trekke sammenligningene for langt, er det litt som når det skal utnevnes nye regjeringer.
Vi ser sjeldnere og sjeldnere statsråder som ikke har erfaring på høyt politisk nivå. Trykket er så stort at man som regel velger å redusere den risikoen som følger av å utnevne folk som ikke kjenner politikken fra innsiden. Til en viss grad er det også slik for kristne toppledere.
Også denne typen lederroller er forbundet med både formelle og uformelle forventninger. Også her finnes det en «bransje» man må kjenne.
Det trengs en møysommelig oppbygd fintfølelse for å forstå hvor skoen trykker og hvor langt man kan strekke strikken i ulike retninger. Det gjelder ikke minst i ømtålige teologiske spørsmål.
Slike ferdigheter kan naturligvis læres, men det er ikke sikkert han har den tiden som trengs før uroen har blitt for vanskelig å håndtere.