– Norsk israelvenn deltok i dekkoperasjon i eiendomshandel

For et par uker siden godkjente Israels forsvarsminister, Moshe Yaalon, etableringen av en ny bosetning like sør for det store bosetningsområdet Gush Etzion.

Internasjonale reaksjoner lot ikke vente på seg. Særlig var kritikken fra USA sterk, meldte israelske medier.

– Vi er dypt bekymret. Yaalons beslutning viser manglende vilje til å arbeide for en tostatsløsning, sa John Kirkby, talsmann for amerikansk UD til avisen Haaretz.

Den nye bosetningen vil bli underlagt det regionale rådet i Gush Etzion og dermed blir den sørlige delen av bosetningsblokken med 70.000 innbyggere styrket. Fra før av finnes det bare én bosetning langs veien mellom Gush Etzion og Hebron-området.

Avdekket historien

Bosetningen etableres på en eiendom som tidligere tilhørte en liten presbyteriansk misjonsorganisasjon i USA. Haaretz har presentert eiendommens historie og avdekket hvordan den kom på jødiske hender.

I persongalleriet finnes blant andre en amerikansk misjonær, en amerikansk forretningsmann, en jødisk aktivist og en norsk israelvenn.

Tuberkolose-sykehus

Bygningene ble reist av Thomas Lambie, en amerikansk misjonær som arbeidet i Etiopia før han kom til Midtøsten i 1947. Han startet et tuberkolose-sykehus for arabere på eiendommen og ledet dette arbeidet til han døde i 1954.

Sykehuset ble etter en tid lagt ned og for 20 år siden startet presbyterianerne opp et hostel i hovedbygningen. Både overnattingsvirksomheten og den kristne virksomheten gikk imidlertid trått, så organisasjonen valgte etterhvert å trappe ned arbeidet.

Vedtok å selge

Norske Gro Wenske kontaktet de amerikanske eierne og meldte sin interesse. Wenske er bosatt i den israelske havnebyen Haifa og er datter av Per Faye-Hansen som i sin tid etablerte den skandinaviske sjømannskirken der.

Hun leder den norske stiftelsen For Bibelen og Israel og er kjent for sin støtte til bosetterne i Judea og Samaria. Før hun kontaktet presbyterianerne, hadde hun imidlertid registrert et selskap i Sverige under navnet Scandinavian Seamen Holy Land Enterprises.

Det var som representant for dette selskapet hun bød på eiendommen.

Leder for den presbyterianske gruppen, pastor Keith Coleman, sier til avisen Haaretz at eiendommen ble solgt til et svensk selskap, som representerte en kirkelig gruppe i Haifa. Amerikanerne fikk vite at denne gruppen ville pusse opp det gamle kapellet på eiendommen og igjen bruke eiendommen til kristen virksomhet. Det var også snakk om å videreføre turistvirksomheten.

Dekkoperasjon

Salgsprosessen ble fullført i 2010 og det nye eierskapet ble registert hos den sivile administrasjonen på Vestbredden. Ingen mistenkte at det var noen «ugler i mosen», men avisen Haaretz skriver at det hele kun var en dekkoperasjon for å kunne overføre eiendommen til jødiske bosettere.

I 2012 annonserte det svenske selskapet at det opphørte og eiendommen på Vestbredden ble solgt til en amerikansk organisasjon kontrollert av den rike forretningsmannen Irving Moskowitz.

Moskowitz har i lang tid finansiert oppkjøp av eiendommer i Øst-Jerusalem. Hans lokale samarbeidspartner i Jerusalem har vært Aryeh King, en aktivist på høyresiden i israelsk politikk. Etter at bygninger er kjøpt fra arabere, selges disse videre til jøder som av ideologiske eller religiøse grunner ønsker å bosette seg øst i byen.

Taushet

Selv om hovedengasjementet hans har vært i de østlige delene av Jerusalem, har Moskowitz også vært involvert i flere eiendomshandler på Vestbredden.

Ingen av de involverte på kjøpersiden, inkludert Gro Wenske, har ønsket å la seg intervjue av israelske medier om saken.

Heller ikke når Dagen kontakter Wenske, ønsker hun å si noe om hvordan eiendomskjøpet ble finansiert eller å svare på beskyldninger om at det helt fra begynnelsen var snakk om en dekkoperasjon.

Lovprisningsdalen

Hun ønsker imidlertid å si noe om sitt eget forhold til stedet.

– Jeg har har kjent til dette området lenge. Eiendommen ligger på et bibelsk sted, sier hun, og viser til beretningen i 2. Krønikebok 20 om da Herren ga kong Josjafat seier.

Kongen stilte opp lovsangere foran hæren, og disse lovpriste Gud med sangen «Pris Herren, evig varer hans miskunn!» Judeerne fikk se at Gud grep inn og reddet dem, uten at de selv måtte kjempe. Etter seieren samlet folket seg i dalen og lovpriste Gud, og de kalte dalen for Lovprisningsdalen.

I Bibelselskapets siste oversettelse står det at folket «kom sammen i Beraka-dalen, for der velsignet de Herren». Dette passer godt med det hebraiske navnet på dalen som er Emek Bracha (Velsignelsens dal). Presbyterianerne brukte det arabiske ordet Baraka om eiendommen sin, mens navnet på den nye bosetningen nå mest sannsynlig blir Beit Bracha (Velsignelsens hus).

Kristne møter

– Jeg føler meg knyttet til stedet, og da israelerne spurte om jeg kunne hjelpe til, sa jeg ja.

– Hva med intensjonen om at bygningene og da særlig kapellet skulle brukes til kristen virksomhet?

– Nå tilhører eiendommen israelerne og det er opp til dem hvordan de vil bruke den. Men jeg har fått lovnad på at jeg skal kunne arrangere lovprisningsmøter i kapellet, sier Wenske.

Hun har allerede hatt én slik samling der, sammen med en gruppe fra TV Visjon Norge. Nå er imidlertid situasjonen i området så spent at hun foreløpig ikke har nye planer om å ta med seg gjester dit.

Beit Bracha ligger under en kilometer fra Gush Etzion-krysset, der det både har har vært påkjørsler, knivstikkinger og skyteepisoder de siste månedene.

Hostel

Wenske viser også til at det så vidt hun vet fortsatt jobbes med planer om hostel-virksomhet på stedet.

– Dette vil i så fall være et flott sted for kristne å besøke, sier hun.

I israelske medier blir det spekulert i om Beit Bracha nå vil bli en ordinær bosetning. Det skal være plass til 20 familier i bygningene, og god plass til å utvide.

Dagen har vært i kontakt med en talsperson for Davidi Perl, øverste leder i Gush Etzion-regionen, som sier at de foreløpig ikke har planer om benytte eiendommen til boligformål.

– Vi jobber videre med planene om et hostel, og vi vurderer også å starte opp skolevirksomhet på eiendommen, sier talspersonen.