Norsk prest inviterer til sabbatsgudstjeneste i Tel Aviv
– Det er galskap at jeg dro hit. Ikke kan jeg hebraisk og engelsken min er dårlig, sier pensjonist Kåre Skråmestø.
Det har alt begynt å bli varmt i Tel Aviv i 10-tiden en lørdag morgen i slutten av februar. Langs strandpromenaden går foreldre og barn hånd i hånd.
I Immanuelkirken, en halvtimes gåtur unna, er Kåre Skråmestø på plass som en av de første. Pensjonisten, som har 20 år bak seg som prest i Oppsal kirke i Oslo, er nå vikar for Israelsmisjonen i byen. Det var han også i fjor, mellom januar og august.
Mange nasjonaliteter
Idet klokken slår elleve, står han i lys prestekjole foran en forsamling på nærmere 50 personer. Mange nasjonaliteter er representert. Her er barn og foreldre, studenter, voksne og eldre. Kirken er et samlingssted for både jesustroende jøder og kristne.
Skråmestø peker mot et glassmaleri på veggen bak alteret. Det består av et hjerte med en hånd i. Fra hjertet renner en bloddråpe som inneholder en tornekrone formet som en davidstjerne.
– Jeg elsker dette glassmaleriet av Victor Sparre. Det heter Guds kjærlighet, sier Skråmestø på engelsk.
– Galskap at jeg dro hit
Han hadde aldri talt på engelsk før han kom til Israel i fjor, og læringskurven ble bratt.
– Det er galskap at jeg dro hit. Ikke kan jeg hebraisk og engelsken min er dårlig, men jeg tror at jeg fikk utrettet det jeg skulle, sier han og smiler.
Når han nå er i enda et nytt vikariat, skyldes det at den nye pastoren og kona, Eyvind og Siv Anita Volle, er språkstudenter og ba om hjelp.
– Jeg forbereder prekener og holder kontakt med folk som jeg er blitt kjent med, sier Skråmestø.
Vanskeligere enn han trodde
Kåre Skråmestø sier at han elsker å være i Israel og synes det er spennende å bo i et bibelsk land, men innrømmer at det er vanskeligere å formidle evangeliet til jøder enn han trodde før han dro.
– Er det jøder blant de som kom til gudstjeneste i dag?
– Ja, det er noen trofaste, sier prestevikaren og peker på to unge menn som ble døpt for noen år tilbake.
Som en sjømannskirke
Kåre Skråmestø har talt hver uke etter han kom. Snart skal han få avløsning av Eivind Volle.
Skråmestø beskriver Immanuelkirken som en sjømannskirke.
– Folk kommer fra hele verden.
Varierte oppgaver
Siv Anita Volle har hatt sabbatskole for barna mens gudstjenesten har pågått. Hun har også bakt boller til kirkekaffien sammen med vikarpresten og sier at oppgavene er varierte.
Språkskole
Akkurat nå er det imidlertid først og fremst språkskole som gjelder for ekteparet Volle.
– Vi kommer sterkere tilbake etter hvert, sier jærbuen som tenker å bli værende i Israel med mannen sin i fire år.
– Godt tatt i mot
Nathan Quanbeck kom til Israel for ett år siden for å bygge opp et medisinsk firma i Haifa. Hver lørdag har norsk-amerikaneren med slekt fra Telemark reist den timelange turen for å komme til Immanuelkirken i Tel Aviv. Han sitter på en benk og nyter kirkekaffe med andre som har deltatt på gudstjenesten.
– Da jeg kom hit, ble jeg godt tatt i mot av Kåre. Her vil jeg være, tenkte jeg, sier lutheraneren som regner med å være i landet i enda et år.
– Døpt i Gennesaretsjøen
Eliane Dori-Van der Kop sitter ved siden av Quanbeck på benken. Også hun er godt fornøyd med den norske prestevikaren. Hun synes det er fint å være i Immanuelkirken og har et sterkt forhold til menigheten, selv om hun i perioder av livet har bodd i utlandet.
– Jeg har mange gode minner fra denne kirken og ble døpt i Genesaretsjøen i 1972, forteller hun.
Unge mennesker
Rundt et bord utenfor kirken sitter en gruppe unge mennesker og koser seg med de ferske bollene.
Franz fra Tyskland skal bli lærer og er interessert i teologi. Han går på Tel Aviv Universitet og blir i landet i ett år. Annenhver uke deltar han på en tysktalende katolsk gudstjeneste i gamle Jaffa, men trives også i den lutherske Immanuelkirken.
– Det pleier å være en del unge mennesker her, sier han og nikker mot flokken.
Blant dem er Clara fra Frankrike, også hun student ved Tel Aviv Universitet. Hun har bakgrunn fra en evangelisk menighet i Paris og har lett etter et fellesskap å bli med i mens hun er i Israel. På gudstjenestene som hun har besøkt har folk oversatt for henne.
– Men det er mer praktisk å ha et engelsk fellesskap, sier hun.