Norske kirkeledere hardt ut mot stengte gudshus
Den norske kirkes øverste valgte leder og katolsk klosterprofil mener norske helsemyndigheter har for liten forståelse for hva tro og livssyn betyr for folk.
Først skjedde det ved påsketider: Kirker ble nedstengt uten nevneverdig debatt. I landets største byer har kirkedørene vært låst i lengre perioder også i høst.
Ved inngangen til årets største høytid er det sterke begrensninger på kirkelivet. Gudstjenestebesøket i julen kommer etter alt å dømme til å bli svært beskjedent.
Annonse
– Vi er ikke en amatørvirksomhet eller en blindtarm av kultursektoren, sier kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum.
– Noen ganger har jeg en følelse av at man behandler kirken som om det vi driver med er en tilfeldig hobby eller en sags adspredelse, sier Anne Bente Hadland.
Hun er leder ved Katarinahjemmet i Oslo og en av Den katolske kirkes fremste talspersoner i Norge de siste 30 årene.
Nonnen sier hun kan ha forståelse for strenge tiltak i vår, da pandemien var ny, og lite var på plass når det gjaldt tiltak for smittevern.
– I dag synes jeg nesten at vi har gått for langt, sier hun og. konkretiserer:
– Jeg vil ikke bagatellisere denne sykdommen. Men i dag vet vi mer enn i vår om smittetall og dødstall. Jeg er overbevist om at det er er mulig å ivareta smittevern i kirkene og synes at det å holde kirkene stengt, er betydelig overdrevet, sier hun til Dagen.
– Hva bør kirkene gjøre i denne situasjonen?
– Her på Katarinahjemmet begynte vi med utendørsmesse sist søndag, og vi planlegger en ny kommende søndag. Det tror jeg vi kommer til å fortsette med dersom det ikke åpnes opp for gudstjenestefeiring i kirkerommene. Jeg vet om flere av Den norske kirkes menigheter her i Oslo som gjør det samme. Man kan ikke bare vente på at makter og myndigheter gir tillatelse. Å komme sammen til messe er en vesentlig ting i den troendes liv og spesielt i pandemien der en kan slite med å finne mening i tilværelsen.
Annonse
- Tilfeldig hobby
Hadland mener de fleste menigheter har anledning til å arrangere utendørs gudstjenester selv om søyla på gradestokken kryper nedover.
– De fleste driver jo med fritidsaktiviteter ute om vinteren også. Så da tåler vi nok en utemesse, resonnerer hun.
– Opplever du kirkene som servile i møte med statens pålegg og tiltak?
– Alle vil vise at de tar pandemien på alvor, og det forstår jeg. Men her i Oslo har kirkene nå vært nedstengt siden begynnelsen av november. Jeg savner en forståelse av troens betydning i mange menneskers liv. Ikea har hatt åpent hele tiden. Polet og kjøpesentrene diskuterer utvidede åpningstider og ja, jeg forstår at det ligger smittervern bak og ønske om å spre kundene. Men det kan jo kirkene også gjøre. En kirke kan være åpen hele dagen.
- Ekstremt virkemiddel
Anne Bente Hadland får langt på vei støtte fra den øverste valgte lederen i Den norske kirke.
Hun kaller stengte kirker er «et ekstremt virkemiddel – også i en pandemi.»
Annonse
– Vi ønsker å komme i en dialog med myndighetene om disse spørsmålene og det vi ser i dag, er regler vi ikke kan leve med lenge. Vi er ikke en amatørvirksomhet eller en blindtarm av kultursektoren. Men dette er absolutt ting vi vil ta opp og be om en dialog om, så snart tiltakene skal lettes igjen, sier Raaum til Dagen.
- Savner dødsforakten
I vår skrev Hadland på sin blogg om et samfunn som «hadde solgt friheten» sin for en «optimalisering av trygghet og troen på at staten kunne redde oss fra sykdom og død.»
– Jeg savner dødsforakten i kirken, sier hun.
Lørdag var nonnen gjest i programmet Verdibørsen på NRKP2. Der forklarte hun dødsforakt som det motsatte av dødsangst. Begrepet brukes helst som bilde på fryktløshet og heltemot. Hadland sier hun bruker det retorisk mot det hun kaller en overdreven søken etter trygghet - troen på at staten skal stille opp som grantist for friheter som Syden-turer og svenskehandel.
– Kjøpesentrene er åpne. Kirker er stengt. Dette er et veldig overgrep, sa hun på Verdibørsen lørdag.
– Vi kommer alle til å dø på en eller annen måte. Som troende har vi en tilmålt tid, og det er ikke vi som setter grensen, legger hun til.
Tillit «en grunnsøyle»
Annonse
Selv om Raaum deler Hadlands kritikk av stengte kirker, reserverer hun seg mot deler av den katolske nonnens ordruk:
– Vi er med på en dugnad om å bekjempe en pandemi. Vi må alle bidra til å holde smittetallene nede, og jeg opplever ikke dødsforakt som et dekkende ord akkurat nå. Tillit til myndighetenes vurderinger er en grunnsøyle i å bekjempe en pandemi sammen. Det har vi lyktes godt med i Norge. Den norske kirke, og andre tros- og livssynssamfunn, har fulgt opp lojalt og bidratt sterkt, framholder Raaum.
Hun er opptatt av at kirken skal være «en ansvarlig arbeidsgiver for alle arbeidstakere som hver dag utsetter seg for fare for smitte i møte med mennesker som søker til kirken.»
Ble på sin post
Hadland stiller også store spørsmål ved kirkenes rolle i pandemien.
Både i katolske og protestantisk kirkehistorie er eksemplene mange på hvordan prester, nonner og munker ikke gikk i isolat, men valgte å bli på sin post når pesten herjet.
Å være der for de syke og døende var en del av Kristi etterfølgelse. Dette er noen av de mest kjente eksemplene:
Frans av Assisis nærvær blant pestrammede på 1200-tallet, Martin Luther som nektet å flykte da pesten kom til Wittenberg i 1520 eller Ulrich Zwingli som såvidt overlevde pesten i Zürich året før.
Annonse
- Barn dør
I dag opplever Hadland en kirke som trekker seg tilbake i dødsangst i stedet for stå på med dødsforakt.
– Hundretusener av barn og unge må dø av meslinger i noen av de fattigste land i verden. Koronanedstengninger innen transport og flytrafikk har ført til at livreddende vaksinasjonskampanjer mot meslinger og polio til 117 millioner barn har stoppet opp. Det gjelder i Afrika, Afghanistan og Pakistan. Det er årsaken til at flere hundre tusen gutter og jenter i de fattigste landene i verden risikerer å dø de kommende månedene, skrev Hadland i vår og siterte en leder i Unicef.
– Å tenke på døden er ikke morbid. Tvert imot, det setter oss i stand til å forstå meningen med livet. Erkjenne at en dag tar veien her nede slutt. Og at det ikke er vi selv som setter punktum. Hvorfor skal vi være redde? Oppstandelsen er fundamentet for vår tro, minner nonnen om.
