Ny bok: Slik håndterte kirken jødeforfølgelsen

Det er november 1942. Et brev blir sendt til ministerpresident Vidkun Quisling i Oslo.

Det er signert av lederskapet i Den midlertidige kirkeledelse, biskoper, professorer ved de teologiske fakulteter, en rekke kristelige frivillige organisasjoner, samt kristne trossamfunn utenfor Den norske kirke.

Brevet med tittelen «Den norske kirkes protest mot jødeforfølgelsene» skal senere bli kjent som «Hebreerbrevet». Kirkens ord til Quisling leses opp i kirker og bedehus over hele landet.

Men da vil det allerede være for sent for mange norske jøder.

Kristne og jøder

Hans Fredrik Dahl er en av landets fremste okkupasjons­historikere og professor emeritus ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Denne uken kom han med boken Fra Golgata til «Donau» – De norske kristne og jødene.

I boken tar historikeren blant annet for seg brevet fra kirken til Quisling, og forholdet mellom jøder og kristne helt fra Jesu tid «som et bakteppe til begivenhetene under krigen».

– Dette er historien om jødene som kristus-mordere og forfulgt folkeslag på den ene siden. På den andre siden er det min fascinasjon med hvordan dette utartet seg under krigen da kirken sto opp mot nazismen for å forsvare jødene, sier Dahl til Dagen.

Markerte 100 år med synagoge i Oslo: – Det var veldig emosjonelt

«Kristen grunnverdi i fare»

I brevet til Quisling skriver kirken at Nasjonale Samlings (NS) behandling av jødene ikke er forenelig med Guds ord eller lov og rett.

De viser til flere bibelvers samt at NS i programmet sitt sier de «vil verne om kristendommens grunnverdier».

«Nu er en kristen grunnverdi i fare. Skal den vernes må den vernes straks … Når vi nu vender oss til myndighetene i denne sak, så er det ut fra den dypeste samvittighetsnød. Vi ville ved å tie til denne legaliserte urett mot jødene, bli ansvarlige for og medskyldige i denne urett. Skal vi være tro mot Guds ord og kirkens bekjennelse så må vi tale» heter det i brevet.

«Donau»

«Hebreerbrevet» er datert 10. november, litt over to uker før «Donau» forlot kaien i Oslo med norske jøder om bord.

Ifølge Dahl fikk kirkeledelsen aldri noe svar fra Quisling, som i mars samme år gjeninnførte jødeparagrafen fra 1814 om at jøder ikke hadde adgang til riket.

– Hvorfor protesterte ikke kirken før?

– Det er en gåte. Det var strid om dette i den norske kirkens ledelse da jødeparagrafen ble gjeninnført. Mange prester mente kirken burde stå opp mot nazismens antisemittisme, men de holdt munn til høsten 1942, sier Dahl og legger til:

– Det er en stor og merkelig taushet knyttet til jødeforfølgelsen. Arrestasjonene og det som skjedde på kaien med «Donau» vakte reaksjoner, men så ble det stille. Man må bare konstatere det.

Kunne utgjort en forskjell

Skipet «Donau» fraktet 529 norske jøder til utryddelsesleirene i Polen, svært få kom tilbake. Jødenes hus og eiendeler ble konfiskert av staten.

Dahl synes det er vanskelig å svare på om det hadde utgjort en forskjell hvis kirkeprotesten hadde kommet før.

– Det kunne ha spilt en rolle. En kan se på det slik: Quisling og NS fikk gjeninnført jødeparagrafen uten protest. Det fikk tyskerne til å tenke at det var rom for å gjennomføre deres grusomme aksjon for å tilintetgjøre jødene. Det var ingen som tenkte på det i Norge, men SS tenkte på det.

SS står for det tyske ordet Schutzstaffel og betyr «beskyttelsesavdeling». Under krigen var det en paramilitær fløy av det tyske nazistiske partiet.

Vårt ansvar for jødeutryddelsen

Jesus på Golgata

Dahl forklarer at kristne gjennom historien har hatet jødene for det som skjedde med Jesus på Golgata.

– Jesus på korset har preget alle kristne. Den norske kirke i Norge under krigen var luthersk. Martin Luther selv var antisemitt og mente man skulle jage, og til og med utrydde jødene for det de gjorde mot Jesus.

Historikeren mener dette synet gradvis avtok og viser til at jødeparagrafen ble fjernet på 1850-tallet i Norge. Men det finnes få kilder som kan si noe om relasjonen mellom kristne og jøder.

– Det var en interessant prosess fram mot 1930-tallet. Noen kristne trodde på Hitler, men i 1938 skjedde det noe. Nemlig en åpen antisemittistisk demonstrasjon i Tyskland senere kjent som Krystallnatten. Den voldelige tyske nazismen ble tydelig for hele verden og skapte stor forskrekkelse i Norge.

600 bedehus

«Hebreerbrevet» fra kirken til Quisling ble, ifølge Dahl, lest opp i 600 bedehus og kirker i desember 1942.

Prestene hadde løst seg fra sine statlige embetet og var ikke lenger statskirkens tjenestemenn men en del av den illegale opinionen.

– Da tror jeg folk lyttet med store ører, sier Dahl.

– Hvilket betydning fikk brevet fra kirken?

– Det sirkulerte i den illegale opinion og fikk betydning for motstandsbevegelsen. Kirken ble berømmet for sin steile motstand mot nazismen. Deres protest førte til at svenske biskoper skrev et eget opprop til forsvar for de norske jødene, sier han.

Ført med åpne kort

Den erfarne historikeren håper folk som leser boken vil få innsikt i at kristendommen og jødedommen har en lang historie i forskjellige ledd.

– Kirkekampen under krigen har mange sider. Jeg håper man blir litt visere på to plan: Hvor dyptgripende kristendommen har stått mot jødene på den ene siden og kirkekampen under okkupasjonen som en spesiell strid på den andre.

Jødisk familie ble frastjålet 53.000 kroner

– Hva overrasket deg mest i arbeidet med boken?

– At kirkekampen mot nazistene ble ført med åpne kort. Man kunne jo ikke lyve, da ville NS-regime s:i «De såkalte kristne lyver». På den måten er denne kampen noe for seg selv.

Preget av tilfeldigheter

Egil Morland er prest og professor emeritus ved NLA Høgskolen i Bergen. Han har skrevet en avhandling om utfordringene prestene sto overfor under andre verdenskrig.

Der konkluderte han med at kirkens holdning til jøder og jødeforfølgelse var etisk korrekt, men preget av tilfeldigheter og forsømmelser som skjemte helhetsinntrykket.

«For markeringene kommer enten tilfeldig, eller de blir til etter en ytre provokasjon, dvs. som reaksjon på statlige utspill, og kommer derfor for sent», heter det i avhandlingen.

– Kirkens protesterte heftig mot ekteskapsloven som NS-regjeringen kom med året før fordi den var diskriminerende mot jøder og samer. De var også de eneste som protesterte mot jødedeportasjonen, sier Morland.

– Mye unnlatelsessynder her

Han mener kirken ikke gjorde nok.

– Det er mye unnlatelsessynder her. Spørsmålet blir om man skal måle kirken etter ideelle fordringer eller måle dem etter hvordan samfunnet ellers reagerte. Faktum var at ingen andre enn kirken reagerte.

Morland har lest alle prekener som ble holdt av prester under krigen. I de fleste er jødene et ikke-tema.

– Kirken var for lite engasjert. Det går inn i den alminnelig tenkningen den gangen om at jødene var jødene og ikke nordmenn.

Var han «Hitlers pave»? Endelig kan historikerne finne svar

Flykte til Sverige

Ifølge Morland var det noen hederlige unntak, prester som engasjerte seg i motstandskampen og hjalp jøder å flykte til Sverige.

– Jeg tror kirken selv mente de hadde tatt tydelig stilling mot jødeforfølgelse. Blant annet ved at «hebreerbrevet» hadde blitt lest opp i kirkerommet.

Bønn om fred

Morland trekker også fram en bønn om fred som biskopen sendte ut til alle prestene julen 1942 for. Der ble «Israels ulykkelig folk» nevnt:

«Før vi ber bønnen sammen, vil jeg at menigheten skal vite at der av vår kirkes ledende menn, de kristelige organisasjoners og dissentersamfunnenes ledere er blitt rettet en inntrengende henvendelse til minister presidenten i anledning av jødenes stilling i vårt samfunn. Bønn og handling har her fra kirkens side vært forenet.

– Men da var det allerede for sent, sier han.