– Oase begynte som botsvekkelse
Den første prekenen startet ikke med at folk klappet, jublet eller sang i Ånden, men ved at forsamlingen falt på kne og ba Gud om tilgivelse for sine synder. I år er Oase-bevegelsen 40 år.
Neste uke skulle Oase-bevegelsen feiret 40-årsjubileum i Fredrikstad. I stedet blir det møteturneer flere steder i landet. I løpet av de 40 årene som har gått, er Jens-Petter Jørgensen en av dem som har profilert Oase.
Den 72 år gamle lærerutdannede sørlendingen har vært tilknyttet både Laget, Normisjon og Frikirken, i tillegg til å være lærer ved Ansgar Teologiske Høgskole. I 20 år ledet han altså Oase-bevegelsen.
Annonse
Denne uken er han gjest i Dagen-podkasten Tore og Tarjei, som du kan lytte til her:
Åndelige erfaringer
Jens-Petter Jørgensen ser tilbake til 1970-årene som kampenes tiår når han skal forklare Oase-bevegelsens bakteppe. Han minnes hvordan man på kirkelig hold var opptatt av å forkynne rett lære, mens det var mindre vekt på åndelige erfaringer.
Etter hvert kom det rapporter fra ulike slags kirkesamfunn internasjonalt om kristne som opplevde å bli fylt med Den hellige ånd og at ulike slags nådegaver utviklet seg.
– Gud møtte oss på ulike måter, understreker Jens-Petter Jørgensen i dag. Hovedsaken var at Gud ved sin Ånd satte mennesker i brann for evangeliet.
På denne tiden hadde det daværende Oslo Indremisjon, nå kjent som Kirkens Bymisjon, en prest som het Hans Kristian Lier. Han drev noe som het Evangelisk Forum, og Jørgensen fikk ham med seg på å arrangere seminar om Den hellige ånds gjerning i liv og tjeneste i februar 1977.
Komiteen håpet på 40-50 deltakere. De endte med hele 1.200, og måtte si nei til ytterligere 500. Jørgensen mener dette forteller om et oppdemmet behov hos mange mennesker.
– Seminaret var en milepæl i mitt liv og i norsk kirkeliv som jeg sent vil glemme, sier Jørgensen i dag. Det ene seminaret ble til mange flere, og tre år senere ble det første sommerstevnet i Oase-regi arrangert.
Annonse
Karismatikk
Karismatikk har lenge vært et betent ord i kirkelig og teologisk debatt. Jens-Petter Jørgensen minnes en gang han talte i Sarons Dal mens evangelisten Aril Edvardsen ennå levde. Da sa de begge, noen vil si ironisk nok, i et intervju at de ikke ville kalle seg karismatikere.
– Vi var nok naive, sier han i dag. De fleste av dem som startet Oase var under 30 år den gangen.
– Vi ble enormt overrasket da våre egne, altså lavkirkelige misjonsledere, betraktet oss som heretikere og svermere og jeg vet ikke hva, sier Jørgensen. Han beskriver seg selv som konfliktsky, og opplevde det derfor ekstra ubehagelig å bli møtt med skarp kritikk fra dem han tenkte på som støttespillere.
– Opprinnelig var målet å inspirere Den norske kirkes menigheter i en mer karismatisk retning. Men det viste seg vanskeligere enn først antatt?
– I beste fall ble vi et akseptert sidespor, sier Jørgensen. Det ble åpnet for lovsangssamlinger på ettermiddags- og kveldstid, men ikke for å prege høymessen. Likevel viser Jørgensen også til det som ble kalt Preste-Oase, som hvert år samlet 400 prester og ledere i folkekirken.
- Hvordan vil du i dag evaluere Den norske kirkes mottakelighet for det karismatiske?
– Det er en helt annen kirkelig situasjon. Vi syntes det var tøft nok på vår tid, men i dag er Den norske kirke teologisk sett på et helt annet sted enn den var den gangen.
Annonse
Den norske kirke
Jørgensen har advart mot en utvikling i Oase der overføringsverdien til det daglige kristenlivet blir mindre. Det tror han kan skje hvis gjestetalere utenfra blir hovedforkynnerne, fremfor at bevegelsens egne ledere bærer forkynnelsen supplert av gjester utenfra.
Han fremhever imidlertid at bevegelsens nåværende dagelige leder Eivind Arnevåg og ledelsen for øvrig ønsker å styrke kontakten med Den norske kirke og menighetene der.
– Da du talte på Oase-stevnet i 1981 sa du at det «første og sikreste tegn på Åndens fylde er en øm samvittighet som kjenner selv den minste synd som en bitter smerte». Her er det ikke først og fremst spektakulære mirakler du snakker om, men Den hellige ånd som en hjelper til det øvrige kristne livet?
– Da Gud ga oss denne fornyelsen som etter hvert ble Oase, startet den første prekenen som Jan Gossner holdt på det første Hellig Ånd-seminaret ikke med at folk klappet, jublet eller sang i Ånden, men ved at en stor del av forsamlingen i Storsalen falt på kne og ba Gud om tilgivelse for sine synder som de hadde sluttet fred med. Så den karismatiske vekkelsen i Oase-tapning var i starten også en botsvekkelse.
Dette var lenge før mobiltelefonenes tid, og Jørgensen forteller om hvordan møtedeltakere etter hvert dannet kø utenfor telefonkioskene rundt Holbergs plass i Oslo, like ved Storsalen, for å ringe hjem og be sine ektefeller, sine barn, sine foreldre eller sine kolleger om tilgivelse. «Vi har vært på et sterkt møte, vi har møtt Gud. Og når Gud taler, så tuller vi ikke lenger», kunne de si.
– Dette dype sporet av bot og bekjennelse og å leve i lyset som en forutsetning for å ta imot alt det andre, det var de første årene et sterkt særpreg ved hele denne bevegelsen, sier Jørgensen.
Åndelige erfaringer
Annonse
I dag opplever han at mye av det Oase-bevegelsen har løftet frem har blitt selvfølgelige i kristne miljø. Han peker på erfaringer av Den hellige ånd i både gode og vonde dager, lovsangen og tilbedelsen, henvendelsen til Gud, forbønnen i møtene og nådegavebruken.
– Når jeg reiser rundt i et tverrsnitt av norske menigheter i løpet av et år, finner jeg alt dette der som ikke var selvsagt, og som er en frukt av den karismatiske vekkelse.
Han advarer mot å se på karismatikk bare som noe ytterliggående, og mener det finnes god karismatikk i mange sammenhenger, også innenfor Den norske kirke.
– Vi nådde ikke inn til høymessen i Den norske, men i veldig mange sammenhenger, på alle ungdomskonferanser, om de heter KRIK eller hva de heter, synges det lovsang, der er anledning til forbønn, en forkynnelse som taler om dypere liv med Gud, om de viktige erfaringene.
Jørgensen advarer likevel mot å la karismatikken bli et mål i seg selv, hvor man jager etter stadig sterkere erfaringer. I stedet må Jesus og fellesskapet med ham være hovedsaken for at karismatikken skal være sunn.
– Hvis ikke karismatikkens mål er misjon og diakoni, blir det lett en selvopptatt greie, sier Jens-Petter Jørgensen.
