Også for dem som ikke går på møte
At KVS Lyngdal er så bevisst på at også ikke-kristne elever skal oppleve seg like velkomne og betydningsfulle, bør nyansere det forutinntatte bildet en del har av kristne skoler.
For en som har bakgrunn i Indremisjonsforbundet, er Lyngdal sagnomsust. Derfor måtte jeg gå noen runder rundt på den snødekte bibelcampingen over veien og mimre da kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg i forrige uke besøkte den kristne videregående skolen i sørlandsbyen.
For bedehusfolk har det vært et kjærkomment avbrekk å kunne tilbringe noen varme sommeruker på bibelcampingen under mottoet «ferie gir hvile, Guds ord gir kraft». Og påmeldingene til kommende sommer har for lengst begynt å tikke inn. Men det er altså ikke bare i juli at det er aktivitet på området.
Siden oppstarten i 1947 har det som tidligere var en ren jordbruksskole ønsket å realisere det man ser som et gudgitt kall til å «Gi ungdom en kvalitetsutdannelse, og vise dem Guds kjærlighet». KVS Lyngdal er en betydelig størrelse i lokalsamfunnet med sine 350 elever. Skolen tilbyr nå undervisning innen både studiespesialisering, altså det som tidligere het allmennfag, og idrettsfag - i tillegg til det som nå heter naturbruk.
Ståle Andersen har vært tilknyttet skolen i 35 år, de siste drøye 15 årene som rektor. Det gjør inntrykk når den sindige rogalendingen snakker om at det nærmest er en liten ungdomsvekkelse som pågår ved skolen. Han viser til at store deler av elevmassen slutter opp om møtene på torsdagskveldene, og at 30-40 elever er med på utendørs bønnemøte på skolens område en gang i uken.
De kristne friskolene har vært politisk omstridte i all sin tid. Med utsikter til et forestående regjeringsskifte til høsten blir spenningen vekket på ny, som vi har kunnet lese om her i avisen i det siste. Så langt tyder de politiske signalene på at det ikke blir store endringer med det første.
Men når landets lokalpolitikere får større innflytelse, kan flere enkeltskoler stå overfor en mer usikker fremtid. Man er kanskje prinsipielt åpne for friskoler, men helst ikke i ens eget nærområde. Og det kan tenkes situasjoner hvor opprettelsen av en friskole indirekte ville ramme det offentlige tilbudet på en uforholdsmessig måte.
Men i aller de fleste tilfeller vil det være mer konstruktivt for lokalpolitikere å se opprettelsen av friskoler som et uttrykk for mangler i det offentlige tilbudet, eller som en oppfordring om å heve kvaliteten på det offentlige tilbudet.
Ståle Andersen forteller at KVS Lyngdal er mer integrert i lokalsamfunnet nå enn den var tidligere. Det skulle være positivt for alle parter. Skolen bidrar med relevant utdanning for elevene, og nesten alle elevene fullfører det treårige løpet.
Samtidig har skolen et uttalt kristent utgangspunkt. En typisk fordom kunne da være at det fort blir både stramt og klamt, og det finnes sikkert elever som har negative erfaringer med skolens profil også på KVS Lyngdal.
Men det var interessant å høre hvordan internatansvarlig Bjarne Kjetilstad beskrev oppgaven sin i forbindelse med de omtalte torsdagsmøtene. Man kunne kanskje tenke at stabens rolle var å få flest mulig på møtene. Og det ønsker de sikkert. Men Kjetilstad vil være ekstra bevisst på at de elevene som ikke vil gå på møtene skal oppleve at de er like velkomne og betydningsfulle for skolen som de andre elevene. En slik bevissthet bidrar til å nyansere det forutinntatte bildet av en slik skole som nok kan finnes både hos politikere og i deler av befolkningen for øvrig.
Elevrådsleder Benjamin Tjelle forbereder seg på militær førstegangstjeneste til høsten. Han er fullt innforstått med at miljøet der vil skille seg fra det han lever i nå. Han omtaler KVS-miljøet som en slags boble. Det kan høres dramatisk ut, men om vi ser nøkternt på det, lever vel de fleste av oss i større eller mindre grad livene våre i ulike bobler. Vi har vår bakgrunn, våre preferanser og vår omgangskrets. Innen ulike studieretninger eller fagmiljøer kan man saktens finne langt mer utviklede bobler enn dem man finner på en kristen internatskole.
Elevene ved skoler som KVS Lyngdal vet godt om at de har et miljø som på noen områder skiller seg fra det som er typisk for jevnaldrende andre steder. Men i løpet av de tre årene får de med seg en bagasje, både faglig, sosialt og åndelig, som kan være til uvurderlig hjelp gjennom livets mange faser. Det er et gode, både for disse elevene og for samfunnet.