Også vi når det blir krevet
Det er neppe sånn at alle lands nasjonalsanger hører naturlig hjemme i kirkens salmebok. Men den norske gjør det.
Sammen med kollega Tore Hjalmar Sævik besøkte jeg i forrige uke Eidsvollbygningene for første gang. Dessverre kom vi for sent til å rekke dagens siste omvisning, men vi fikk oss nå en tur innom bokhandelen.
Titlene på bøkene gir et bilde av forståelsesrammen på stedet. En av bøkene het «Smak av frihet». Det sier antakelig en del om følelsen de hadde, de som var med på utarbeidelsen av det som skulle bli kongeriket Norges grunnlov.
Annonse
Foran årets nasjonaldag har nok tankene i stor grad kretset rundt hvilke begrensninger som kommer til å prege årets feiring. Slik var det også i fjor. Men fjorårets 17. mai blir også husket for den kongelige kjøreturen rundt i Oslos gater, noe som antakelig ikke hadde skjedd om det ikke var for korona.
I år blir det noe annet som skjer. Men sikkert er det at vi kommer til å synge nasjonalsangen. Og vi kommer til å tenke på den smaken av frihet som sangen gir.
Det er neppe sånn at alle lands nasjonalsanger hører naturlig hjemme i kirkens salmebok. Men den norske gjør det.
Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
Annonse
på vår far og mor
og den saganat, som senker
drømme på vår jord.
Ifølge Nytt norsk salmeleksikon ble Bjørnstjerne Bjørnsons tekst først skrevet til åpningen av Stortinget i 1859. På 17. mai fem år senere ble sangen urfremført med Rikard Nordraaks melodi, på Eidsvoll i anledning Grunnlovens 50-årsjubileum.
Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Annonse
Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet,
så vi vant vår rett.
Det er nok rimelig, som det står å lese i det nevnte salmeleksikonet, å forstå teksten som et «produkt av norsk nasjonalisme» i en spenningsfylt tid i Skandinavia. I de åtte strofene som ble publisert for første gang i 1863 finner vi også uttrykt ønske om skandinavisk forbrødring.
Men det å plassere Gud på Norges side i den politiske kampen, ville neppe blitt tatt like velvillig imot i dag. Teksten er ellers preget av anerkjennelse, ja, lovprisning, av folket, og deres kamp for frihet og rettferdighet.
Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem
Annonse
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.
Mens den andre av de tre vanligste strofene avsluttes med takk til Gud, avsluttes det tredje mer som et kamprop. Kampen blir gitt sin mening og kontekst både ved at Gud blir omtalt som historiens herre, og ved at folket har lagt ned en stor innsats for landets frihet. På det grunnlaget vil også vi, når det blir krevet, slå leir for landets fred. Og det er ikke til å stikke under stol at kampviljemotivet kom til konkret aktualitet knappe 100 år senere.
Selv om vi i dag kan stusse på noe av nasjonalromantikken i sangen, er den likevel et sterkt og vakkert symbol, en påminnelse om hvilket land Norge er. Uten blygsel og med flagget til topps kan vi derfor glade synge «Ja, vi elsker».
