Oldemor på skolelagsmøte
Margit Elisa Andersen (102) ble invitert av oldebarnet sitt til å fortelle ungdommene om det lange livet hun har hatt sammen med Jesus.
Det er torsdag og tid for skolelagsmøte. En spesiell gjest venter ved resepsjonen.
Vi er på Lindebøskauen skole, på Flekkerøy i Kristiansand kommune. Lindebøskauen har et aktivt skolelag som stort sett har møter annenhver torsdag.
Annonse
Som natt og dag
– Det er flott at Hanna Viola er så aktiv i skolelaget, sier Andersen om oldebarnet mens vi venter på at hun skal hente oss inn til møtet.
– Hadde dere skolelag da du var ung?
– Nei, ikke skolelag, men hver morgen bad vi Fadervår og sang «Lover den Herre» i klasserommet. Alle måtte være med, også de som ikke var kristne.
– Er det stor forskjell på å være ung og kristen i dag og da du var ung?
– Som natt og dag, sier den 102 år gamle damen.
– I alle fall ytre sett. På den tiden kunne vi se hvem som var kristne. Ikke kunne vi klippe håret. Og klærne måtte være pene og ikke utfordrende. På møtene måtte vi ha hatt på hodet, og i begynnelsen fikk vi heller ikke lov til å bruke smykker.
– Hva tenker du om det nå?
Annonse
– Jeg følte ikke den gangen at det var noe tvang, det gikk liksom av seg selv. Men når jeg nå ser tilbake, ser jeg at det var litt av hvert som ikke var helt bra, sier hun og forteller om jenta i koret som kom tilbake fra Amerika med røde negler og langbukser. – Hun fikk ikke være med i koret lenger, enda hun var en veldig flink pianist.
Trofast
Tredje skoletime er slutt, og det er klart for langfriminutt. Vi går inn i klasserommet som skolelaget benytter. Rommet er fylt opp av 30–40 ungdommer fra 8. til 10. trinn. Noen få fniser og ler og går ut. Fra de andre høres bare knitring fra matpakker mens Hanna Viola Andersson intervjuer oldemoren sin.
– Jeg har alltid tilhørt Jesus, sier Andersen når hun får spørsmål om hvorfor hun er kristen.
– Å tilhøre ham er trygt og godt. Han er trofast, og er med både i de mørke, tunge dagene og de lyse dagene. Og når man er så gammel som meg, er det mange tunge dager, sier 102-åringen som nylig mista enda et nært familiemedlem.
– Det verste var da vi mista den lille gutten vår på to år. Jeg var ung, og livet hadde vært rosenrødt fram til da. Etter det var veien full av torner, og jeg var helt nedsunken i sorg i lang tid. Men Gud var med meg, og jeg kom over det. Jeg har mista mange i løpet av livet, men jeg er veldig glad for alle de jeg har igjen. Nå venter jeg bare på min egen flyttedag, og da skal jeg møte igjen både sønnen min og de andre jeg har mista.
Hanna Viola Andersson bøyer seg fram mot oldemoren og ber henne gi et råd til de som er unge.
– Et råd? Ja, det må være å holde seg nær til Jesus, det, selv om vi ikke alltid forstår hans veier, sier hun og siterer sangen «Lær meg å kjenne dine veier».
Annonse
Utenfor verden
Den eldre damen står stødig bak stolen som er satt fram til henne. Hun foretrekker å stå når hun snakker til ungdommene.
– Kanskje det er noen som har spørsmål? sier hun og ser utover i klasserommet.
En gutt fra 8. trinn rekker opp handa.
– Hvordan føles det å ha levd i 102 år?
– Det føles akkurat som om jeg er utenfor verden, sier Andersen.
– Det er så mye nytt, så jeg kjenner ikke verden igjen. Og så hører jeg veldig dårlig, så det er mye jeg ikke får med meg. Det er i grunn ikke så voldsomt gjevt å leve så lenge, enda jeg har det veldig godt.
Langfriminuttet nærmer seg slutten.
Annonse
– Tusen takk for at du kom, sier Hanna Viola Andersson og gir oldemoren en klem, mens de andre elevene klapper for den gamle damen.
– Takk for meg, sier hun og henvender seg til ungdommene:
– Jeg har bare lyst til å ønske dere en god fremtid. Og så håper jeg at jeg møter alle sammen igjen i Himmelen.
