Ønsker å vekke bedehusfolkets klimaengasjement: – Gud liker ikke bruk og kast

Idet vi møter Martin Jakobsen på kontoret hans på Ansgar høyskole, har han akkurat kommet hjem fra en telttur i skogen, like utenfor Kristiansand.

Han lener seg over sekken, og leter frem en notatblokk. I den røde stolen i hjørnet ligger det knekkebrød, kjeks og annen turproviant som han ikke hadde tid til å spise opp.

Skogsturen gav et etterlengtet pusterom fra den hektiske hverdag som familiefar, og fra stillingen som førsteamanuensis i teologi. Men for den blide sørlendingen handler dette også om noe dypere.

– Jeg tror kristne bør være like glad i naturen, som det Gud er, sier teologen.

– Av å til må du bruke tid med noen, for å bli glad i dem. Kanskje det også er slik med naturen.

– Å se naturen med Guds blikk

Jakobsen, som holder en doktorgrad i etikk og religionsfilosofi, har nylig publisert en forskningsartikkel om kristent klimaengasjement fra et «evangelikalt» hold.

Kristent klimaengasjement handler, ifølge han selv, om å få Guds hjerte for skaperverket.

– Klarer vi å se naturen med Guds blikk, så er det vanskeligere å ødelegge den.

Et krav for å publisere forskning, er at den må tilføre noe nytt til den eksisterende akademiske samtalen.

Jakobsen er ikke den første til å skrive om klimaengasjement fra et kristent hold, men han ser en klar mangel i den eksisterende forskningen.

Det kristne klimaengasjementet har i liten grad blitt forankret i kristologien – i Kristus selv.

– Kristus er viktigst i verden. Det å tro på Kristus gjør noe med blikket og hvordan man ser på alt annet, naturen inkludert.

Klimamanifest for bedehusfolk

Den naturglade akademikeren ønsker å vekke bedehusfolket til klimaengasjement.

Han påpeker at ulike kirkesamfunn vektlegger ulike personer i guddommen.

– Den norske kirke har fokusert på Gud Fader. Pinsevennene har Den hellige ånd. Og bedehusfolket har Kristus.

Ved at klimaengasjementet ikke har blitt forankret i Kristus, har man mistet bedehusfolket på veien. Når klima handler om noe annet enn Kristus, blir det mindre viktig å holde på med.

Dette ønsker Jakobsen å gjøre noe med.

– Jeg identifiserer meg med det lavkirkelige og bedehusfolket, så da ønsker jeg å få med meg mine egne.

Kristi kropp og Guds natur

Andre prøver ofte å begrunne det kristne klimaengasjementet med skapelsesberetningen fra Første mosebok, i forvalteransvaret eller at Ånden svevet over vannene.

Jakobsen, derimot, er opptatt av Kristus. Særlig er oppstandelsen utslagsgivende for hvordan han tenker om klima.

– Når Jesus dør og står opp, så er det den kroppen som dør som står opp. Naglemerkene og stikkene i siden er der fortsatt. Den tomme graven vitner om det samme. Det er en kontinuitet, sier teologen.

– Denne kontinuiteten er viktig for Paulus, sier han.

Paulus og kroppen

Jakobsen bruker to bibeltekster fra Paulus for å begrunne argumentet sitt.

I det femtende kapittel av Første Korinterbrev, møtte Paulus på en gruppe som mente at de kunne spise og drikke hva de ville, fordi de uansett plutselig kunne dø. Paulus er uenig i dette.

– Det er kroppen du har nå som skal gjenoppstå.

– På grunn av oppstandelsen, bør man ta vare på kroppen man har fått.

Paulus og klima

Jakobsen mener at dette resonnementet også kan anvendes på naturen.

I Romerbrevet, kapittel åtte, står det om at skaperverket sukker og stønner etter forløsning. Ifølge Jakobsen, betyr dette at også naturen skal ta del i oppstandelsen.

Dette har konsekvenser for hvordan vi behandler jorden.

– Hvis jorden skal fornyes, så betyr det at vi ikke bør ødelegge den nå. Fordi det er den jorden som er nå, som skal gjennomgå fornyelse. Akkurat som kroppen.

Slik mener han at klimaengasjementet henger sammen med Jesu død og oppstandelse, og hans frelsesverk. Derfor er det heller ikke ubetydelig hvordan vi forholder oss til det skapte.

Jakobsen stopper opp og ser ut i luften med den ene hånden på haken. Han leter etter en «one-liner».

Etter et langt resonnement, oppsummerer han det på følgende måte:

– Gud liker ikke bruk og kast. Gud liker å ta vare på ting.

Kirken må engasjere seg

Jakobsen ønsker at kirken skal engasjere seg i debatten rundt klima og miljø, men han mener at den må gjøre det på sin måte.

– Saken er for viktig til å overlate til vanlig sekulært språk og politikere.

Martin mener at kirken ikke trenger å vare noe annet enn det den er.

– Det finnes allerede mange politiske og sekulære krefter som snakker om naturen på sin måte, men kirken trenger ikke å kopiere dem. Da tilfører man ingen ting nytt. Her kan kirken være seg selv, og snakke kristent om naturen. Snakke om naturen som skaperverk for eksempel.

– Kirken trenger ikke late som den er et politisk parti.

Klimatiltak for kirken

Sørlendingen har flere tips til hvordan kirken kan møte klimakrisen på en kristen måte.

– Kirken burde be for skaperverket. Det er lett å bli glad i noe du ber for, og det er vanskelig å ødelegge noe du ber for.

Også nyere lovsanger kan være en ressurs for de lavkirkelige, mener han.

– Lovsangene som skrives bør hente bilder og materiale fra skaperverket.

– Salmetradisjonen er full av det. Den norske kirkes salmebok har en egen avdeling om skaperverket. Det er mindre av dette i lovsangstekstene.

Profeter i klimabevegelsen

Jakobsen presiserer at Gud av og til reiser opp profeter utenfor kirken selv.

– Jeg tror det hender at Gud snakker til kirken, utenfra. Kanskje er det slik i klimasammenhengen.

Kirkens oppdrag, ifølge Jakobsen, er likevel noe annet. Det er å vise at omsorg for jorden og naturen har en sentral plass i evangeliet og den kristne troen, mener han.