Operasjonen i Libanon er foreløpig avgrenset i omfang

Grensen mellom Israel og Libanon (Dagen): Gjennom natten hørtes kanondrønnene og de fortsatte ved daggry. Nå og da hørte Apache angrepshelikoptrene også. Og jagerfly, massivt med jagerfly.

Mens mørket ennå lå over øvre Galilea og Huladalen var det ikke annet en lyd å forholde seg. Da dagen grydde var det mulig å se noe for første gang siden angrepet begynte rundt klokka halv sju norsk tid i går kveld.

Kronglete veier

I krigens hete er det vanskelig å vite hvor en skal dra. Hvor en kan få utsikt over kampene som raser over på andre siden av gjerdet.

Gjerder er det nok av her i grenseland mellom Israel og Libanon. Noen er store betongkollosser, mens andre minner litt om gjerder fra en svunnen tid.

Grenselandet mellom Israel og Libanon har alltid kjent uro og konflikter og inntrenginger. Nå har ilden som har flydd over gjerdene endret seg til invasjon over grensen.

Tror ikke at et Israel «med momentum» vil stoppe nå

Ingen tegn til krig

Fra et høydedrag et par kilometer i luftlinje fra grensen mellom Israel og Libanon, var det mulig å se over til en libanesisk landsby. Det var i den tidlige morgen, og over deler av terrenget lå disen og dempet sikten.

En bysantinsk ruin var perfekt i så måte. Fra den så man rett inn i Libanon mot landsbyen Bint Jbeil, som var åstedet for harde slag under krigen i 2006. Gjennom kamera kunne jeg se at det ikke var et levende menneske i området.

Rundt landsbyen og langs grensen var det rolig. Ikke en granat ble avfyrt og ingen raketter kom andre veien. Militære kjøretøy som seneste i går kveld gjorde sine runder opp mot grensen var ikke å se. Det var tydeligvis at operasjonene ennå ikke har begynt her. Det gjaldt å komme seg videre.

Mobiliserte soldater

Langs veiene i nord, som med årene har blitt min egen bakgård, så vi her og der noen soldater som nylig var mobilisert.

De var en del av de bakre linjer. De som skal sikre at det ikke skjer et nytt 7. oktober. Gitt at krigen startet i går kveld og de stod foran vaktskiftet var situasjonen rolig. Fuglesang og ikke granater.

Soldatene var reservister fra Nahal-brigaden, som er kjent for å være litt alternative. En gitar stod oppstilt på en gammel sofa. Men de fleste bare stod der med sine trøtte tryner og forberedte soving. Men det var få tegn på krig.

Helikoptrene kommer

Gitt de siste ukenes utvikling er det lett å tenke at dette blir en hurtig invasjon med massive styrker.

De sektorene som Dagen kunne ivareta tydet på at så ikke er tilfellet. IDF jobber sakte og mot landsbyene langs deler av grensen.

På vei mot et sted lengre øst kom krigen. Først i form av durabelige kanondrønn og et lite stykke unna i form av et angrepshelikopter som fyrte av en missil.

Først hører du bare et hvisj og så forstår du hva som skjer i lufta over deg. Målet var en høyde et godt stykke inn i Libanon, hvor røyken snart steg svart opp mot den blå himmelen.

Bakkeinvasjonen av Libanon har begynt

Stengt butikk

På Dagens rekognosering i går kveld snakket jeg med eieren av Blue Bus, en klassiker av en homus-restaurant. Midtøsten handler på roligere dager om hvor man finner den beste homusen, et veldig mettende rett som er laget av kikerter.

Eieren fortalte i går at han holde åpent hver dag. Men i dag tidlig var han ikke å se. De andre spisestedene stod alt i går igjen som mørke lokaler i påvente av lys. I den ene ulte alarmen, det gjorde den også i dag.

Det er kanskje litt symptomatisk for situasjonen tirsdag morgen at selv de som har holdt ut nesten et år med Hizbollahs angrep også stenger nå. Samtidig kunne brannen fra Kfarkela ses tydelig nå. Det var først her krigen ble synlig.

Kfarkela ligger rett over Metula, Israels nordligste landsby. Landsbyene på grensen levde i mange år side om side. I perioder, da Israel hadde sin sikkerhetssone i Sør-Libanon fra 1985–2000, var det mange som jobbet i Metula. Da evakueringen av Sør-Libanon kom, flyktet mange av innbyggerne her over til Israel.

Siden den gang har innbyggerne blitt skiftet ut med nye, sa min reisekamerat fra New York Times. De fleste trygt plassert der av Hizbollah. Lenge har en høy betongmur skilt de to landene her. Både Metula og Kfarkela kommer ut av denne krigen som dels smadra bosettinger.

Krigens mål

Og slik er altså krigens første dag ute i lyset. Det skjer få ting utenom angrep på Kfarkela og omegn. IDF går rolig til verks, uten å forhaste seg. De målene som angripes er innenfor synsranden om man står ved grensen, men gir få svar om hva som skjer der.

IDF har sagt at målet med krigen er å få innbyggerne tilbake til nord. Enkelte steder langs det som skal være fronten er det så stille at fuglene har kontrollen på lyden. Nå og da høres helikopter, jagerfly og artilleri – så kommer eksplosjonen.

I dag tidlig var Dagen omtrent så nær grensa som det er mulig å komme. Men etter omtrent tolv timer med krig er det lite man kan se fysisk. En reise langs fronten gir heller ikke noen dypere innsikt i hva som skjer.

Få militære i sikte

De mange militære kjøretøyene fra i går kveld, var ikke å se i dag tidlig. Kanskje venter de. Eller så har de fått ordre om å gå rolig frem i sin «avgrensede operasjon». Og nettopp dette, hva som er målet, hvor langt inn IDF skal gå, er spørsmål som stadig dukker opp i samtale med kollegaer og andre folk som kan noe om dette.

Ingen kan per i dag gi noe svar, men alt det Dagen så i dag tidlig lang fronten var to sorte brannskyer som steg opp mot horisonten. Det er markant forskjellig fra forrige krig i 2006. Alt vi vet så langt er at kommando-brigaden angriper, støttet av tanks fra brigade 7.

Resten er ren gjetting og brifer fra det militære. Der ute ved fronten forstår man lite av det store bildet. Og kanskje er det det som er hele poenget når folk sier at krig er uoversiktlig. Missiler og granater så vi, alt annet blir bare spekulasjon både for New York Times og for Dagen ved fronten i nord.

Rettelse: I en tidligere versjon av denne artikkelen stod det brigade 188, det skal være brigade 7. (Red. mrk).