Oppgjør med utfrysing av Aril Edvardsen

Mangeårig Karisma-pastor Arnfinn Clementsen har i en årrekke vært en tydelig talsmann for trosforkynnelsen her i landet, og også en engasjert deltaker i samfunnsdebatten.

Særlig etter at familien kom til Stavanger i 1981 har Arnfinn Clementsen vært en av Norges mest profilerte karismatiske pastorer og forkynnere. Men det var ikke alltid slik.

«Ikke evangelist, i hvert fall».

Det var unge Arnfinn Clementsens svar til de gjestende predikantene som bodde hjemme hos foreldrene hans. Så feil kan man ta.

Han ble innvalgt som eldstebror da han var 21 år, og nøyde seg med noen ukers bibelskole som utdannelse. Dermed har han arbeidet i menighetssammenheng i omkring 40 år.

Etter at han gikk av som ledende pastor i 2010 har 61-åringen den siste tiden kjent på en trang til å fortelle. Resultatet er Tøffe tider, den første selvbiografien fra en norsk pastor med bakgrunn fra det Clementsen selv mener aldri ble en norsk trosbevegelse .

Pinsebevegelsen og Edvardsen

En av bokens sentrale linjer handler om pinsebevegelsens forhold til Aril Edvardsen. Clementsen forteller at han tidlig ble fascinert av verdensevangelisten fra Kvinesdal. Unge Arnfinn var den eneste ungdommen blant de 8-10 møtebesøkende i pinsemenigheten hjemme i Skotselv. Møtet med Aril Edvardsen i Drammen gjorde et uutslettelig inntrykk.

– Det var noe ved hans liv som fikk meg til å tenke at det Gud har kalt meg til, er verd å satse livet på.

– Edvardsen var en omstridt mann i pinsebevegelsen. Hva tror du var de bakenforliggende årsakene til konfliktnivået?

– Jeg tror det var flere ting på en gang. Og de ulike pinselederne hadde nok også ulike personlige motivasjoner. Noen følte seg kanskje truet i sine maktposisjoner, men jeg tror også det var noe helhjertet i dem som handlet om å ta vare på pinsebevegelsen og ikke ødelegge Guds verk.

For Clementsen var det en nærmest sjokkartet opplevelse da han på predikantkonferansen i 1977 opplevde hvordan de predikantene han selv nærmest hadde forgudet, var vanlige mennesker.

Aril Edvardsen hadde da startet både stevner, forlag og misjonsarbeid, og opptrådte ikke helt slik en del av lederne i pinsebevegelsen ønsket. Etter flere års debatt ble den såkalte «hvitboken» lagt frem, med tittelen Pinsebevegelsens svar til Aril Edvardsen.

Clementsen forteller at boken fremstilte Edvardsen som en vranglærer, og arbeidet hans som en splittelsesvirksomhet med avvik fra sunn lære og praksis.

Boken inneholdt også et «hyrdebrev» i 53 punkter til landets pinsemenigheter, signert daværende Korsets Seier-redaktør Thoralf Gilbrant, forstander Morgan Kornmo og misjonssekretær Hans Svartdahl. Alle sentrale skikkelser i den løst organiserte bevegelsen.

Her kan du lese et utdrag fra boken Tøffe tider

Maktkamp

– Jeg tror det var en slags maktkamp om pinsebevegelsens fremtid, om hvem som skulle lede den. Jeg tror egentlig det handlet lite om teologi. Det som slo meg fullstendig ut som ung predikant var egentlig ikke at de var uenige, men jeg fattet ikke måten de gikk frem på. Det lå hinsides vanlig kristelig høflighet, sier Clementsen i dag. Han mener at Edvardsen aldri fikk noen tydelig beklagelse fra Pinsebevegelsen for hvordan han ble behandlet.

– Jeg er ikke ute etter å blåse liv i noen strid, det er stort sett bra at fortid er fortid. Men mange av oss som var midt oppe i dette lever fremdeles. I en personlig bok som dette har jeg ikke kommet utenom å skrive noe om dette.

Et av Clementsens sterke minner fra denne predikantkonferansen i 1976 er synet av Aril Edvardsen som stod i kø for å kjøpe «hvitboken», hvor anklagene mot ham var samlet. Han visste ikke om boken på forhånd.

– Du skriver om at følelsene i slike konflikter gjerne blir sterke fordi alle mener de kjemper Guds sak. Hvordan kan man opptre slik at disse konfliktene blir lettere å løse?

– Mitt håp er at vi blir flinkere til å bygge relasjoner. Jeg skal ikke si at generasjonene før meg ikke gjorde det, men veldig mye handlet om det som skjedde på plattformen. Mens vi opplever å kjempe for Guds sak, kan vi ende opp med å såre hverandre og tråkke på hverandre, fordi vil være Guds forsvarere og skal redde bevegelser og menigheter.

– Årevis tilbake

Clementsen mener striden med Sarons Dal satte pinsebevegelsen årevis tilbake.

– Hvis pinsebevegelsen hadde håndtert krisen med Edvardsen annerledes og kommet seg videre, kunne man tatt opp i seg veldig mye av det positive fra Sarons Dal. Bevegelsene kunne ha vært én strøm, akkurat som i Australia. Der tok pinsebevegelsen trosbevegelsen opp i seg, med det resultatet at det ikke ble noen trosbevegelse, bare en mer mangfoldig pinsebevegelse. Når vi nå ser at den ene etter den andre frittstående menigheten slutter seg til Pinsebevegelsen, kommer det av at det finnes en ny takhøyde og et nytt rom. Jeg har mye godt å si om dem som leder pinsebevegelsen i dag, sier Clementsen.

Clementsen mener at Pinsevebegelsen i dag har tatt opp i seg en rekke impulser fra trosbevegelsen, som å gi pastoren noe mer innflytelse, og en større frimodighet knyttet til nådegaver generelt og helbredelse mer spesielt.

– Jeg har aldri opplevd så voldsomme teologiske forskjeller mellom trosbevegelsen og pinsebevegelsen. Mye av overtrampene i trosbevegelsen knyttet til helbredelse gikk mer på uvettig oppførsel enn på virkelig teologi.

Konturene av en trosbevegelse

I likhet med Sarons Dal har også trosbevegelsen vært en tidvis omstridt del av norsk kristenhet. Imidlertid har det ikke alltid vært klart hvem som egentlig hører til i denne sammenhengen.

Verken Åge Åleskjær eller Arnfinn Clementsen har sett på seg selv som del av trosbevegelsen, selv om de av andre gjerne har blitt regnet med der. I Tøffe tider omtaler Clementsen trosbevegelsen som «bevegelsen som aldri ble».

Clementsen sier at han i perioder så konturene av en trosbevegelse også i Norge, og han tok i sin tid blant annet intiativ overfor Åge Åleskjær (Oslo Kristne Senter) og Enevald Flåten (Levende Ord) for å starte et tettere nettverk. Forsøket strandet imidlertid.

Enevald Flåten og Levende ord bygde imidlertid etter hvert opp sitt eget nettverk

Levende Ord

– Hvilke lærdommer tenker du at vi kan trekke fra det som skjedde i Levende Ord?

– Vi kommer ikke utenom at enhver forsamling som bygger for mye rundt én person er i en faresone. Det står Levende Ord som et eksempel på. Men det er for enkelt å legge skylden bare på Enevald Flåten. Han hadde voksne ledere rundt seg. Hva gjorde de, hva sa de, og på hvilke tidspunkt i utviklingen? Jeg har valgt å ikke gå inn på dette i boken, for jeg har ikke kunnskap nok. Det er også såpass nær historie at det er vanskelig å få helt oversikt.

Selv omtaler han seg fortsatt som en venn av Enevald Flåten. Og han mener at om utviklingen i både ledermodell og stil hadde blitt håndtert på en annen måte, kunne man ha unngått at bruddet ble så «brått og ufattelig sjokkartet.»

«Pastor Arnfinn»

– Det har jo blitt et fenomen i disse menighetene at man snakker om «pastor Ulf», «pastor Åge», «pastor Enevald» – og «pastor Arnfinn». Hvordan kunne kulturen hvor pastorene ble så opphøyet oppstå?

– Noe av dette kom med de nye menighetene. Man ønsket å løfte pastoren opp og gi ham heder og åre, i motsetning til den norske modellen hvor man, spøkefullt sagt, ba «kjære Gud, hold vår pastor ydmyk, så skal vi holde ham fattig». Da jeg ble kalt pastor Arnfinn, var ikke det så forskjellig fra om nevøene mine kaller meg onkel Arnfinn. Det var en kjærlighetsbetegnelse, en hedersbetegnelse. Så kan det hende at det ble misbrukt i andre sammenhenger. Jeg har aldri blitt fornærmet om noen bare kalte meg Arnfinn.

I boken advarer Clementsen mot å plassere pastoren på en pidestall.

– Er det en del av bildet at det blir vanskeligere å komme med kritiske spørsmål når forventningen om vekkelse er sterk?

– Det satt nok veldig langt inne å komme med motforestillinger til pastoren. Men dette var veldig personavhengig. Og jeg vet ikke om dette er så spesielt for trosbevegelsen, jeg har sett ledere som har manipulert demokratiet også i pinsebevegelsen.

– Hvilke konsekvenser fikk krisen i Levende Ord for trosbevegelsens utvikling i Norge?

– Det har hatt en veldig påvirkning. Det ene er at det vel ikke er så mye igjen av det nettverket Levende Ord hadde. Det kan også ha gjort at en del menigheter har funnet veien tilbake til eller inn i Pinsebevegelsen. Forståelsen av nettverk har nok blitt mye sterkere de siste årene. Mange i trosbevegelsen opplevde at det ble ufattelig tøft å stå alene.

– Hvor nære var egentlig relasjonene blant lederne i disse menighetene?

– Det var for mye preget av store konferanser hvor vi satt og hørte på talere, uten å komme hverandre nær nok. Oppgaven føltes for stor, og forventningene ble veldig store til de pastorene som skulle klare det nærmest alene. Relasjonsbyggingen kom ikke på plass. Dette er ingen kritikk av de store konferansene, men vi manglet det som skulle ha vært imellom.

Ny friskhet

– Hva vil du si er trosforkynnelsens viktigste bidrag til norsk kristenhet?

– Som ny og ung pastor i Zion, Stavanger opplevde jeg trosforkynnelsen som en veldig oppmuntring. Den gav meg ny frimodighet. Ikke ny teologi, egentlig. Men det kom noe nytt over forkynnelsen ved at jeg for eksempel lyttet til både Kenneth Hagin og andre norske forkynnere. Det kom en ny friskhet, en ny tro, en ny spenstighet og glede. Trosforkynnelse ble for meg et veldig positivt begrep.

Når han i dag skal minne Karismakirken om hva som gjorde dem til noe annet enn en tradisjonell pinsemenighet, trekker han frem det å ha en visjon, trosforkynnelsen, lovsangen og ledermodellen.

I 1988 skjedde det spesielle at menighetsmøtet i Zion, Stavanger med stort flertall vedtok å innskrenke menighetsdemokratiets innflytelse, til fordel for pastoren. Clementsen opplevde at det etablerte systemet kunne bli for tungrodd, og ønsket større handlingsrom for visjonære ledere. Samtidig understreker han at pastoren alltid var avhengig av menighetens tillit, og at flere viktige avgjørelser, som valg av ny pastor, fremdeles lå hos menighetsmøtet.

Løfte opp Jesus, løfte opp folk

– Du roser trosforkynnelsens bidrag til fornyelse av kristenheten. Men du skriver også at forkynnelsen noen ganger ble for enkel, og at svarene uteble når ting ikke fungerte. Hvorfor ble det slik?

– På den ene siden tror jeg vi har et stort behov for å kunne komme inn til en gudstjeneste på søndagen og løftes opp fra hverdagen. For meg er det to ting som gjelder på søndag. Det er forkynnelse som løfter folk opp og lovsang som løfter Jesus opp. For noen ble det kanskje en virkelighetsflukt, men jeg vil ikke si at det bare var usunt. Det usunne lå kanskje i at når man forkynte seier og alltid seier, la man ikke nok vekt på at vi også må ta med de tilfellene hvor det i denne menneskelige verden ikke ble seier. Bieffekten som ble sittende igjen hos mange om at du har for liten tro, tror jeg var uheldig. Den tror jeg vi bare må beklage.

Igjen viser Clementsen til hvordan mye kunne ha blitt annerledes om pinsebevegelsen hadde tatt imot trosbevegelsen.

Slående kontrast

I boken Tøffe tider forteller Arnfinn Clementsen at også en av hans og konen Liss-Bentes to sønner har misbrukt hasj. Kontrasten kunne oppleves nokså slående når Arnfinn skulle på talerstolen og forkynne til oppmuntring søndag formiddag, etter å ha vært ute og hentet sønnen om natten.

– I min og vår tankeverden trodde vi aldri at noe sånt skulle komme til å skje. Det var en sjokkartet situasjon å få det inn i familien. Å takle forkynnelsen og arbeidet menigheten gikk utrolig nok ganske bra. Jeg opplevde en veldig hjelp fra Jesus, som gjorde at jeg klarte å være den oppmuntrende pastoren jeg ønsket å være på søndag formiddag. Men akkurat som da profeten Elias hadde gjort opp med Baalsprofetene, kom hverdagen hvor han følte at han var helt alene. Hva skal man si til menigheten, til lederskapet, hvor mye skal man åpne seg opp? Møtene var fortsatt fantastiske, men når jeg kom hjem var jeg jo bare pappa.

– Hvilket nivå av åpenhet tenker du man bør ha i slike situasjoner?

– Vi valgte å si en del til lederskapet. En del ting kunne uansett ikke skjules. Når du må ringe til studio og si at du ikke kan komme til direktesendingen fordi du er ute og henter sønnen din, kan du ikke holde oppe noen ære eller noe slikt, det er bare å si det som det er. Og lederskapet taklet det på en fantastisk måte. Det gjorde også de nære vennene vi hadde i menigheten. Jeg er fortsatt litt betenkt når det gjelder hvor mye man skal si til en menighet på flere hundre mennesker. Jeg kunne kanskje vært mer åpen, men jeg er redd for at talerstolen skal bli et sted hvor prester og pastorer får sjelesorg ved å fortelle om sine egne problemer.

Etter hvert tok sønnen selv mer tak i sitt eget liv, forteller faren. Begge sønnene har lest og godkjent det som står i boken, og de er enige om at den gir en sannferdig beskrivelse av de faktiske forholdene.

Lei åndelige bølger

Etter at han gikk av som ledende pastor i 2010, viste det seg at Clementsen trengte ro en tid. Han var mer sliten enn han hadde vært klar over. Etter hvert kom imidlertid kreftene mer og mer tilbake, og han er fortsatt aktiv som forkynner og skribent – og også i lokalpolitikken. Senest i går hadde han et leserinnlegg om KrFs profil på trykk her i Dagen.

Clementsen skriver at han er lei av åndelige bølger som egentlig handler om de troende selv. Han er mer opptatt av impulser som kan føre til at menighetene når ut.

– I de siste årenes karismatiske fornyelsesbølger synes jeg alt for mye handler om at vi hele tiden må være med i det siste Gud gjør, den siste bølgen, nye opplevelser for oss. Men kraften på pinsedag handlet ikke om oss, den handlet om en verden der ute som skulle vinnes.

Noe av det han har tenkt mer på senere i livet, er familiebesøkene i barndommen. Clementsen forteller at besøkene i hans mors familie, hvor de fleste var troende, var mer alvorlige og dystre enn besøkene i farens familie, hvor færre var troende.

– Jeg tror dette henger sammen med den kristendomsformen som vi har hatt i Norge, en relativt tung form. Min familie var stort sett alvorlige lutherske troende på morssiden. De var glade mennesker, men selve kristendomsformen var alvorstyngende.

– Hva tror du dette inntrykket har gjort med oppfatningen av kristendommen i Norge?

– Jeg tror dessverre det har gjort veldig mye. Dessverre, for det var ikke det disse gode menneskene mente. Men det var et tungt fokus på synd, på ugudelighet, på at det er vanskelig å være kristen, på alt det man må slutte med og alt det man må begynne med. Det ble en feil vektlegging, mener Clementsen.

Samfunnsengasjement

– Du har lenge hatt et tydelig samfunnsengasjement. Men du advarer mot å «demonstrere mot det folket vi skal vinne og velsigne. Hvordan tenker du om konfrontasjon fra kristne i samfunnsdebatten?

– Jeg vil fortsatt være tydelig når jeg kjenner at det er rett, men jeg tror vi heller må fokusere på å bringe Guds rike inn i politikken, inn i nærings- og arbeidslivet, inn i skoler og nabolag. Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket. Vi må vurdere når vi demonstrerer om vi gjør det for vår egen skyld eller for landets skyld. Jeg fant ut som pastor at når jeg sa visse ting som var veldig sterke og kraftfulle, var det mennesker som klappet meg på ryggen og sa at det er godt å ha en pastor som vet hvor skapet skal stå. Men det gjorde ingen forskjell i samfunnet. Jeg ønsker ikke å bli en forsiktig eldre mann. Men samtidig skjer det noe i meg som gjør at jeg tenker meg om to ganger. Det er som John C. Maxwell sier det: folk bryr seg ikke om hva du mener før de merker at du bryr deg.

Men her er det også ulike kall og gaver. Jeg velsigner mange som gjør ting jeg selv ikke ville ha gjort. Vår store utfordring er å være på beina med Jesus og evangeliet der hvor det trengs i hverdagen, inn i ulike grupper i samfunnet. Jeg tror relasjon når mye lenger enn konfrontasjon, sier Arnfinn Clementsen.

Her kan du lese et utdrag fra boken Tøffe tider

– Katastrofalt å holde Aril Edvardsen uteTøffe tider

Tøffe tiderArnfinn Clementsen

Blir Dagens menighetsdoktorerMenighetsdoktorene

Enhet eller mangfold i lederskapet?Menighetsdoktorene

Kristne ledere bør kommunisere i sosiale medier