Oppmuntrer til å leve ut troen gjennom konkrete handlinger

Himmelen er grå. I en av Oslos bakgårder står Stian Kilde Aarebrot med hendene i lommen. Det har han som regel alltid.

Forfatteren har på seg en svart t-skjorte og en svart hettegenser. På hver legg har han tatovert logoene til favoritt-fotballklubbene sine. Tottenham på høyre, Ham-Kam på venstre.

På avstand kan han nok se litt skummel ut.

– Jeg skal ned på butikken etterpå for å kjøpe en pakke med «Love Hearts», sier han.

«Love Hearts» er et sirkulært godteri hvor hver bit har et hjerte og en kjærlighetstekst på seg.

– Denne måneden har jeg bestemt meg for å spise en Love Heart hver morgen, det skal være mitt morgenritual. Og jeg skal alltid gå med en Love Heart-pakke i lommen.

For noen kan det å gå med en godteripakke i lommen virke banalt. For Aarebrot er dette en konkret påminner om Guds kjærlighet.

Viktig stemme

Aarebrot er forfatter og jobber som ansvarlig for trospraksiser for stiftelsen Areopagos.

I sommer gav forfatteren ut en ny bok med tittel: «Gjøre. Høre: Plastisk bibelbruk.»

Per Eriksen, pastor og bokanmelder i Vårt Land, kalte Aarebrot for «en av de viktigste stemmene innen nyere kristen sakprosa», etter å ha lest boken.

Trenger en «tyngdeforskyvning»

Samfunnet vårt i dag er informasjonsstyrt. Også kirken er preget av dette, gjennom prekner og tradisjonell bibelundervisning.

– Kulturen etter opplysningstiden sitter veldig dypt i oss. Å studere gjennom å lese og reflektere har fått forrang i vår kultur.

Nå etterspør forfatteren at vi flytter fokuset til det mer praktiske – å leve ut troen.

– Sjelesørgeren Edin Løvås var forut for sin tid da han på 50-tallet sa at kirken trengte en tyngdeforskyvning fra talerstolen til gruppearbeid.

«Troll i eske»

Svaret på lengselen etter en mer praksisrettet kristendom, fant Aarebrot i «operatio divina» – en gruppe på rundt to titalls mennesker som møtes én gang i måneden for å meditere over og oversette bibeltekster til konkrete handlinger.

– Det er litt som «troll i eske». Ingen vet på forhånd hvilken bibeltekst vi skal lese. Og ingen vet egentlig hvilke praksiser dette vil munne ut i.

De møtes for å lese en bibeltekst. Etter å ha levd seg inn i og meditert over teksten, er målet at deltakerne ikke bare skal sitte igjen med mer kunnskap, men at de skal praktisere og la seg forme av ordet.

Inntrykkene de får under bibellesingen brukes for å oversette teksten til konkrete handlinger de kan gjøre for å leve ut bibelteksten den neste måneden.

– Noe av det som er veldig spennende, er at veien blir veldig til mens man går.

Praktisk kristendom

I boken forteller Aarebrot om en situasjon, der de hadde lest teksten om at Jesus helbreder den lamme mannen ved Betesda-dammen på sabbaten.

Deltagerne kom fram til at teksten handlet om å våge å gjøre godt mot folk, også når det bryter med uskrevne regler for hvordan man skal oppføre seg.

For Aarebrot ble det til at han skulle betale for noen på butikken, som ikke hadde penger.

Etter noen mislykkede forsøk, der en manglende frimodighet innhentet han, fikk han til slutt muligheten. Først etter å ha betalt, så han at det var en sliten rusmisbruker han akkurat hadde hjulpet.

Plastisk kirurgi og plastisk bibelbruk

Aarebrot liker å leke med ord. Det handler om å lete frem nye måter å formidle gammel kunnskap på, som kommuniserer bedre med mennesker i vår tid.

Bokens undertittel – «plastisk bibelbruk» – er nok ikke helt intuitivt for alle, men den er et forsøk på nettopp dette.

– Min forrige bok hadde undertittelen «plastisk teologi» og er delvis et ordspill på det som heter «praktisk teologi». Men ordet plastisk brukes i flere sammenhenger. Vi har plastisk kirurgi og litt mer ukjent har vi også det som heter plastisk kunst. Det handler om å forme ting.

– Plastisk bibelbruk handler om en måte å jobbe med Bibelen på som faktisk former oss.

– Handlingene våre former oss

Aarebrot er overbevist at det som forandrer oss mest ikke er å høre på en preken eller å lese Bibelen for seg selv.

– Noe både nevrovitenskapen og klostervisdommen er enige i, er at handlingene våre former oss i større grad enn det å ta inn informasjon, sier Aarebrot.

Samhandlingen mellom å både høre og gjøre er også pedagogisk. Det er ikke bare sånn at bibelordet inneholder oppfordringer til handling, men det er først når bibelordet blir praktisert at det former oss.

Også Bibelen virker å ha fått med seg dette pedagogiske poenget, lenge før nevrovitenskap var en ting.

– Jesus setter en veldig tydelig kobling mellom å høre og gjøre. Den som hører ordet og gjør etter det, han er den som bygger huset på fjell.

Ikke-kristne blir forandret

Men det er ikke bare handlingene som former.

Aarebrot tror at Gud kan tale direkte til oss gjennom bibellesingen. I Bibelen så møter vi Jesus.

– Bibelen har en veldig kraft. Både ovenfor kristne, men også i en misjonal setting. Det å bli plassert foran Jesus, som man blir gjennom Bibelen, det forandrer mennesker.

Han har erfart at å lese og praktisere Bibelen sammen med ikke-kristne, forandrer dem.

– Det har jeg sett helt konkret med mennesker som har vært tydelige på at de ikke er kristne, men som likevel har blitt med på «operatio divina». Etter å ha vært med på opplegget, hvor de har meditert og praktisert over en bibeltekst, kommer de tilbake og sier; «Det har skjedd noe med meg.» Enten at de har opplevd å bli mer takknemlige, kjenne på større fred eller er roligere når de legger seg.