Oscar (18) trodde han kom til å få en ensom og trist russetid. Stuntet til «supertante» Laila snudde alt

– Oscar er verdens blideste og mest positive gutt. Han klager aldri på noen ting og er raus med å gi komplimenter, sier Laila Mikalsen.

Hun kalles bare «supertante» av nevøen.

– Jeg er veldig glad i henne. Verdens beste tante, sier Oscar Esteban Brandt.

18-åringen ble adoptert fra Colombia som barn og går på en tilrettelagt linje på sin videregående skole i Nes, nord for Oslo. Der er han én av bare to avgangselever i klassen dette skoleåret.

Oscar trodde derfor at han kom til å få en ensom og trist russetid.

– Da jeg hørte han si at hans største drøm var en normal russetid, måtte jeg bare gjøre noe, sier Mikalsen.

Først fikk hun tak i en gammel, blå Volkswagen Caravelle fra samboeren. Den kunne hun donere som russevan. Hennes voksne sønner kunne stille som sjåfører.

Deretter gikk hun til lokalavisen Romerikes Blad som skrev en artikkel. Den postet hun i et innlegg på Facebook.

Målet var å nå ut til andre russ i Oslo og Viken som var i samme situasjon som nevøen.

Og svarene kom.

Første treff

Hjemme på Fjellhamar i Lørenskog er dagen kommet hvor alle i den nye russegruppen til Oscar skal treffes for første gang.

Emily Røed (18), Casandra Døhlen (18) og Sebastian Thomas Holmen-Tøftum (19) kjente ikke hverandre fra før, men responderte alle på konseptet til Laila Mikalsen.

– Jeg så innlegget på en Facebook-gruppe for ensomme russ. Jeg ble skikkelig glad da de ville ha meg med, sier Sebastian fra Lier utenfor Drammen i Viken.

Casandra fra Nannestad nord for Oslo sitter med samme følelse. I likhet med Oscar går hun på en tilrettelagt linje på videregående skole.

– Det var ingen som ville være russ med meg. Men da jeg så artikkelen med Laila traff det meg skikkelig, sier hun.

Emily er fra samme kommune som Oscar og kjenner ham fra før. For henne var konseptet et mye bedre alternativ enn en «overfylt» russebuss.

– Jeg var ikke så keen på den type hard festing som ble lagt opp til på bussen. Da var det viktigere for meg å faktisk bli godt kjent med de jeg er russ med. Konseptet til Oscar synesjeg både var fint og kult, sier svartrussen.

Ensomhet og utestengelse

En fellesnevner for Oscar og hans nye venner, er at de har kjent på følelsen av utenforskap i skolesammenheng. I russetiden har den følelsen bare forsterket seg.

Blant de 40.000 avgangselevene i Norge i 2023, er det langt fra alle som gleder seg til russetiden.

– Vi ser at flere og flere russ enn før står utenfor, og som mobbeombud får jeg mange henvendelser. Det har særlig skjedd noe de siste tre til fem årene. Spesielt etableringen av såkalte russegrupper har ført til en forsterket gruppetilhørighet, noe som fører til mer utenforskap blant russen, sier mobbeombud i Rogaland, Ellen Fjermestad, i en artikkel på forskning.no.

Sebastian kan bekrefte tendensene.

– Jeg har alltid ville bli russ, men opplevde aldri å bli inkludert i noe miljø, sier 19-åringen.

Han beskriver russ som et altoppslukende tema på skolen. Er man ikke innenfor i en gjeng, blir konsekvensen at man føler seg utenfor.

– Jeg opplevde at jeg ble ekskludert. Det såret meg å ikke ha en gjeng å være med. Derfor kjente jeg veldig at jeg gruet meg til russetiden, sier Sebastian.

– Immnari leit

Casandra kjenner seg igjen.

– Min opplevelse er at hvis man går på en tilrettelagt linje så blir man fort utestengt fra sosiale ting på skolen – som for eksempel russearrangementer. Russetiden betyr like mye for meg som andre, men jeg opplevelsen blir ikke den samme, sier 18-åringen og utdyper:

– Følelsen man sitter igjen med er at man ikke betyr noe eller er gode nok til å være med resten. Jeg synes det er feil å bli ignorert bare fordi man har en diagnose eller to eller sliter litt med det sosiale.

Laila Mikalsen sitter i enden av bordet og lytter til ordene fra tenåringene.

– Det er innmari leit å høre på. Ingen skal måtte gå alene og kjenne på ensomheten på den måten. Russetiden skal jo være noe lystbetont, sier hun.

Savner respons fra skoler

Laila får ros og skryt fra Oscars foreldre Ola og Christin Brandt for sin omsorg og gjennomføringskraft.

– Hun er virkelig en supertante. Alle burde hatt en slik i familien, sier Ola.

– Jeg er så glad for at min søster tok tak i dette. Det betyr så mye for oss og Oscar, sier Christin.

Foreldrene er derimot ikke veldig imponert over drahjelpen de har fått av skolene de har vært i kontakt med for å fremme konseptet.

– Det eneste vi ba om var at informasjonen om et tilbud for de som ikke hadde noe annet skulle bli videresendt til elever og foreldre. Men det skjedde aldri og det er skuffende, sier Ola.

Laila Mikalsen går enda lenger.

– Jeg er helt sjokkert over hvor lite respons vi har fått fra den kanten. Greit nok at skolen vil ha fokus på undervisning og ikke blande seg i russerelaterte saker, men dette mener jeg handler om trivsel og elevenes sosiale liv på skolen. Derfor synes jeg at de godt kunne bidratt mer, sier hun.

Men nå som nevøen har fått en liten russegjeng – og flere har tatt kontakt – velger familien å se på alle mulighetene som ligger foran.

Russetreff og knuter

Oscar har allerede skaffet seg en helrød russedress og bærer den med stolthet.

Den mangler flere detaljer, men vennene har lovet å komme med gode innspill.

– Jeg var veldig spent da tante fortalte meg om ideen sin. Men jeg ble bare mer og mer sikker på at dette kom til å bli kult. Nå som jeg har møtt de andre gleder jeg meg bare til alt vi skal gjøre sammen, sier en blid 18-åring.

Han nevner russeknuter, lakkering av bilen og russetreff som noen av høydepunktene. Kristenrusstreffet på Hedmarktoppen blir ramset opp som ett av de mulige reisemålene.

– Jeg er veldig takknemlig til tante som orket å gjøre alt dette for meg, sier Oscar.

Skryter av ungdommene

Laila Mikalsen håper eksemplet med henne og Oscar kan være til inspirasjon for andre som opplever ensomhet eller utenforskap i russetiden.

Hun legger til at gjengen i Lørenskog også har plass til flere.

– Jeg tror og håper at det kan ha en signaleffekt. Fordi ingen skal måtte føle seg ensomme i russetiden. Jeg husker selv hvor stor betydning det fellesskapet vi delte på vår russebil tilbake i 1988. Russetiden handler om vennskap og å skape gode minnner sammen, sier Mikalsen.

Hun er full av beundring overfor ungdommene som ikke bare fikk øye på hennes innlegg på nett, men også valgte å ta kontakt.

– Jeg synes de er tøffe og modige, sier hun.

Casandra forteller at hun var litt sjokkert over at hun turte å spørre.

– Men jeg er så glad for at jeg gjorde det. Mamma var litt usikker da jeg sa jeg skulle treffe fremmede jeg aldri hadde møtt. Men jeg har ingen skikkelige venner her hjemme, så jeg følte jeg ikke hadde ikke så mye å tape, sier 18-åringen.

Nå ser hun, Emily, Sebastian og Oscar fram til å få være russ – på ekte.

De setter på det bærbare musikkanlegget, som blir en fast og bråkete reisevenn på veien mot klimakset på selveste 17. mai.

Dansing blir det mye av, sier kvartetten.

– Utsiktene for en god russetid så dystre ut. Men nå tror jeg den kommer til å bli skikkelig bra. Alt ble bare plutselig snudd opp ned, sier Sebastian og haster tilbake til sin nye, ferske venneflokk.

De har mye å ta igjen.