Oslo kristne fellesarena

Lederne i Filadelfiakirken, Storsalen og Misjonskirken Betlehem gikk likevel sammen og gjennomførte bønneuka i nedskalert format.

Og kristne i mengder og fra mange konfesjoner fortsetter å møtes på den felles bønnearenaen.

Arvegods

Det har skjedd et generasjonsskifte i ledelsen for arbeidet. Nå står et knippe yngre pastorer i bresjen.

– Vi arvet det fra noen som eide det veldig, sier pastor Erik Andreassen i Betlehem til Dagen. Han medgir at bønnedagene som samler tusentalls mennesker, gått blitt avlyst.

– Vi hadde så mye å gjøre i menighetene våre, men gjennomførte ved å gjøre det litt lettere for oss selv, blant annet ved å droppe bønn døgnet rundt. Og i år har vi fått ny fart på det, mener Andreassen.

Han tror en faktor som forklarer at så mange kommer, er at det legges opp til bredde i form og uttrykk. For Bønn for Oslo skal være et økumenisk arrangement.

– Her legger vi ikke vekt på formal-ekumenikk, sier han og nevner at deltakere fra ulike kanter lærer å tåle hverandres bønneformer, varierende fra det karismatisk pregede via ferdige bønner lest fra Bibelen til tidebønner – og økter med full stillhet.

– Vi vil gjøre dette tilgjengelig for bredden i kristenheten i byen, sier Andreassen.

Bispevisitt

På morgensamling i dag var Oslo-biskopene Ole Christian Kvarme fra Den norske kirke og Bernt Eidsvig fra Oslo katolske bispedømme gjester.

Andreassen var intervjuer, og Eidsvig bekjente at det var første gang han var i en pinsemenighet. I kafé Barratt i Filadelfiakirken ble han raskt tilgitt og mottatt med klappsalver.

– Det som skjer i Bønn for Oslo, er viktig. Her er det mulig for folk fra mangfoldet av kristne konfesjoner å møte hverandre, bli kjent og oppdage at det som samler oss, er mye mer enn det som skiller oss, sa biskop Kvarme.

Han nevnte pavens besøk i Lund i Sverige i fjor som en økumenisk milepæl, og så med glede på tilsvarende skritt lokalt i Oslo.

– Å be sammen, er å handle praktisk sammen, sa han.

– Det økumeniske arbeidet var akademisk på 70-tallet og hadde ingen folkelig appell, sa Eidsvig som så med glede på å være til stede i Filadelfiakirken og derigjennom bidra til å bygge ned gamle fiendebilder.

Pastorgruppe

Jørgen Aass var lenge leder av bønne- og konferansesenteret Fredens Bolig i Lommedalen. Han kan presist tidfeste startpunktet for Bønn for Oslo: 7. januar 2001.

– Initiativet kom fra noen av byens pastorer. Egil Svartdahl har ofte nevnt at Bønn for Oslo oppsto da flere pastorer samlet seg i bønn rundt Olav Garcia de Presnos sykeseng etter at han hadde skadet seg i en fallulykke i 2000, sier Aass som legger til at Edin Løvås var en sterk inspirator for flere.

Aass toner ned sin egen rolle, men det var bedt mye for Oslo på Fredens Bolig. Nå ville man samle bønnekreftene og be inne i byen – under visjonen «Et forvandlet Oslo».

Bønnekomiteen var uformelt oppbygd. Fra starten var pastorene Pål Brenne, Egil Svartdahl fra Filadelfia, Gjermund Igland og Leif Larssen med samt musikeren Lars Berg foruten Aass selv. Presten Trond Løberg bønneleder Anne-Lie Andersson fra Filadelfia sluttet seg til kort tid etter.

Flere faser

Aass har omtalt Bønn for Oslo i sin bok Gud i Oslo.

– Visjonen om et forvandlet Oslo har levd i oss, sier bønnenestoren som husker at det første året var preget av begeistring.

– Vi ville kjøre på med bønn 24 timer i døgnet, tre uker i strekk. Det var nok litt i overkant, sier han.

Nå er arrangementet krympet vesentlig.

– Det er mer tilpasset dagens situasjon. Alt året etter reduserte vi det til to uker, sier han, men bønn døgnet rundt var lenge standarden.

Håkon Fagervik

Ett navn til må nevnes: Predikanten og forbederen Håkon Fagervik. Faktisk var hans deltakelse fra Iglands og Larssens side et vilkår for å sette i gang.

– Fagervik og hans team var helt avgjørende. Han har helt klart vært den største inspiratoren og må få heder og ære, sier Aass som også trekker fram Lars Berg.

– Han har samlet sangere og profesjonelle musikere og og skapt en enestående lovsangsatmosfære. Mange har opplevd det som å være i himmelens forgård, sier Aass.

Unge ber

– Er du fornøyd med situasjonen i dag?

– Det er kjempeflott at Bønn for Oslo fortsatt arrangeres og at vi samler bønnetroppene i alle fall én gang i året, står skulder ved skulder og ber for byen. Det største og hyggeligste med dette er at det er så mange unge mennesker som er med og ikke bare godt voksne. Det er kjempegøy, sier den 70-årige pensjonisten som ikke har lagt inn årene selv om han er ute av bønnekomiteen. Nå har han ansvar for ukentlige bønnesamlinger i Filadelfia-kjelleren hver tirsdag morgen hele året. Da møtes kjernetroppene i byens økumeniske bønnekorps.

Spennet i kirkelandskapet kommer fram når man ser på lista over bønnesteder. Bønn for Oslo har holdt til i Gamle Aker menighetshus, være innom Oslo rådhus, holdt til i Trefoldighetskirken, i Oslo domkirke og i Filadelfiakirken. Det er det siste stedet det meste skjer denne uka.

Gjennom årene har det ofte vært sprengfullt av folk som vil be sammen. Morgensamlingene trekker fortsatt godt med folk, og på kveldsmøtet onsdag var det over 1.000 mennesker til stede.

– Og det er fortsatt trøkk i dette?

– Ja. Her må man ha tro på at bønn beveger de hender som beveger verden. Bønn er et uttrykk for en levende tro ute blant Guds folk. Man gidder ikke be i timesvis hvis man ikke tror det er med på å gjøre byen til et bedre sted.

Troens blikk

– Er byen blitt målbart forvandlet?

– Dette må man se på med troens blikk, og så får vi overlate til Gud å evaluere det. Det første året ba vi veldig for det kriminelle miljøet i Oslo og at liv ikke måtte gå tapt. Et par dager etterpå var det et skytedrama i Groruddalen. Tre personer i en bil ble skutt med automatvåpen på kloss hold. Som ved et mirakel døde ingen av dem. Det opplevde vi som et håndtrykk, sier Aass.

– Hva er suksessfaktoren bak at Bønn for Oslo har gått i 17 år?

– Det er at Gud er på banen når hans folk kommer sammen i bønn for byen sin, sier Aass.