Over 100 år med pinse i Kristiansand

Q42 har blitt et landemerke i Kristiansand, og er et av landets mest iøynefallende kirkebygg, selv om selve møtesalen ligger under bakkenivå. For de rundt 1.900 medlemmene (hvorav ca 1.300 døpte) i menigheten var det spesielt å kunne flytte inn i praktbygget høsten 2016.

Men det har kostet. Bokstavelig i form av kroner og øre. Og i tillegg har menighetens samlivsteologi blitt gjenstand for kritikk, særlig fra en del studenter ved Universitetet i Agder.

Sett utenfra blir 2020 stående som et av de mest krevende årene Filadelfia har vært gjennom siden menigheten ble grunnlagt i 1919.

Wiggo Skagestad, en av Filadelfias tre hovedpastorer, ser lyst på fremtiden. Rett nok tror han menigheten i virkeligheten er litt mindre kjent blant byens befolkning enn de selv tror. Eller «kjent, men ukjent», som han selv sier det.

Skagestad han mener særlig arbeidet blant dem som sliter med rusrelaterte problemer gir menigheten velvilje. Det samme gjelder arbeidet blant flyktninger, og til dels også satsingen på barnehager.

I den siste tiden har man også kunnet observere køer på gaten utenfor menighetslokalene hver onsdag i forbindelse med matutdeling.

Vanligvis er ikke køene synlige på gaten, men koronarestriksjoner har gjort det nødvendig å endre det praktiske opplegget for utdelingen. På denne måten blir det også ekstra tydelig at det finnes mange mennesker i byen som opplever å trenge mat.

Økonomisk pustepause

Filadelfia-menigheten er beundret av mange, men 102 år etter etableringen er den fortsatt også omstridt. De siste årene har det blåst ekstra sterkt.

Drøyt fire år etter at Q42-komplekset til 600 millioner stod klart, har de økonomiske motbakkene vist seg brattere enn forutsatt. Wiggo Skagestad er takknemlig for god dialog med banken, men legger ikke skjul på at det har vært noen tøffe runder.

6. oktober i fjor lød en ingress i regionavisen Fædrelandsvennen slik: «Etter dramatisk 2019-underskudd på 140 mill. lever Filadelfia på kreditorenes nåde. Spareskillingsbanken har en nøkkelrolle.» Eiendomskreditt er en annen sentral kreditor.

En uke senere var overskriften «Pustepause for Filadelfia». Etter en avtale med kreditorene ble driften sikret ut 2021. De lederne i Filadelfia som har uttalt seg offentlig om saken, har vært optimistiske. Så også Skagestad. Men den økonomiske situasjonen er åpenbart ikke enkel.

Omstridt teologi

Samtidig har studenter ved Universitetet i Agder tatt til orde for å ikke bruke lokalene til eksamen, med bakgrunn i menighetens teologiske ståsted, særlig knyttet til homofili. Dette har blant annet ført til debatt i regionavisen Fædrelandsvennen.

Så langt har universitetsledelsen valgt å fortsette leieavtalen. Likevel gjør det et visst inntrykk at menighetens ståsted for noen er såpass omstridt.

– Vi tror kanskje at vi skal være populære og at førstesidene skal hylle oss. Men det er kort vei fra hosianna til korsfestelse, til og med Jesus opplevde det, sier Skagestad. Han er ikke glad for alt som har skjedd de siste årene, men snakker samtidig varmt om den prøvede tro.

– Vi trenger brytninger, og vi trenger å tåle å lide ondt, mener han.

– Hvis du bare får ja i livet, blir du ikke håndterbar, mener pastoren.

Respektert for troen sin

Hvordan opplever så ungdommene i Filadelfia den oppmerksomheten menigheten har fått? Ungdomspastor Karine Abrahamsen svarer.

– Veldig mange opplever at de blir respektert for troen sin. De får lov til å tro det de tror og mene det de mener. Men det er også flere som opplever at man kan bli sett ned på fordi man er kristen, og noen opplever at de ikke møter respekt.

Abrahamsen forklarer at de fleste av ungdommene har en hverdag hvor de omgås mange som ikke er kristne.

I tråd med synkende kjennskap til kristen tro i samfunnet forteller hun at de i løpet av de siste årene har funnet det stadig viktigere å hjelpe ungdommene til å bli trygge i troen, til å se at det finnes gode grunner for å tro - også i møte med mennesker som er skeptiske.

Under normale forhold møtes rundt 130 ungdommer til både lovsang, tale, forbønn og sosialt fellesskap i Filadelfia på fredagskveldene. I løpet av en søndag er vanligvis rundt 1.000 mennesker innom.

For et par tiår siden var det vanligere med gatemøter og andre typer offentlige evangeliseringsfremstøt. Ikke minst i frikirkelig sammenheng. Slikt ser vi mindre til nå.

– De som er frimodige, er det gjennom relasjoner. Det handler ikke om at man skal være mest mulig høylytt, men om å snakke om tro og hjelpe andre til tro gjennom relasjoner, sier ungdomspastoren.

– Det blir både nært og sårbart, men kan bære mer frukt på sikt. De som ikke tror blir ikke et prosjekt, men venner, sier Abrahamsen.

Tapt anseelse

Pinsebevegelsen er det største protestantiske frikirkelige trossamfunnet i Norge, med rundt 40.000 medlemmer og 340 menigheter. Man regner at den norske pinsevekkelsen startet i 1907. Dermed har bevegelsen vært i aktivitet i 114 år her i landet.

Særlig i begynnelsen kunne kritikken være ganske skarp. Det kostet noe å bli pinsevenn. Man risikerte tapt anseelse, både hos andre kristne og i samfunnet for øvrig. Men likevel ble mange med. Det var noe som grep dem.

Samtidig har bevegelsen aldri vært et kirkesamfunn, den enkelte menighet er suveren. Dermed varierer graden av samhørighet.

Ifølge rapporten «Pinsebevegelsen i Norge fra Led 11 til Led 20» som ble presentert på den årlige lederkonferansen i fjor, har 123 av landets pinsemenigheter aldri vært representert på en Led-konferanse.

Under paraplyen Pinsebevegelsen kan man si at det befinner seg en hel liten håndfull interne nettverk eller retninger, som storbymenighetene, de tradisjonelle distriktsmenighetene, Hillsong- og Salt-nettverkene og etter hvert menigheter fra De Frie Evangeliske Forsamlinger.

«Skattene våre»

22. januar sa Oddvar Johansen, som har bekledd en hel rekke lederroller i Pinsebevegelsen, følgende til Korsets Seier:

«Vi må holde på skattene våre, og der er Den hellige ånds dåp og kraft fremtredende. Så lenge vi har fokus på dette, er jeg ikke redd for pinsebevegelsen. Men den dagen Åndens dåp, tunger til tegn og nådegaver forsvinner fra våre samlinger, er jeg bekymret».

For dem som kan sin pinsehistorie, er dette kjente toner. Men for dem som deltar på Led, Pinsebevegelsens årlige ledersamling, er ikke denne betoningen alltid så lett å oppdage. De siste par tiårene har Hillsong vært en viktig inspirasjonskilde for mange norske menigheter, både i og utenfor Pinsebevegelsen.

Noe av det som kjennetegner stilen i denne sammenhengen er tydeligere regi og mindre rom for de spontane åndelige ytringene som Johansen snakker om, og som Pinsebevegelsen har vært kjent for.

Målt i uttrykksmessig bredde er Pinsebevegelsen sammensatt. Noen kjører en mer eller mindre rendyrket Hillsong-stil, mens Evangeliesenteret, som bevegelsen ellers gjerne løfter frem, har vært kjent for en musikkstil som er nesten maksimalt forskjellig fra den moderne lovsangen.

Spontanitet og nådegaver

Kristiansand er tradisjonelt en av de norske byene hvor frikirkeligheten står sterkest. Her ligger også en av Pinsebevegelsens største menigheter. Filadelfia ligger vegg i vegg med Kristiansand Frikirke, og like over veien ligger Betania, som tilhører De Frie Evangeliske Forsamlinger.

Også i Filadelfia har det vært en del debatt om lovsangsform og stil på møtene. Den stilen man har valgt, ligger ikke så langt unna Hillsong, ifølge pastor Wiggo Skagestad. Samtidig har menigheten også ønsket å ta vare på både spontanitet og rom for nådegavebruk i møtene.

Ikke forretningsfører

Vi møter både Abrahamsen og Skagestad i kontordelen av Q42. Der har staben også et eget rom hvor de kan ha bønnesamlinger. Wiggo Skagestad erkjenner at det kreves bevissthet for at pastoren ikke skal ende opp som forretningsfører når virksomheten er så omfangsrik som den er i Filadelfia-systemet.

Nettopp bønnesamlinger har vært viktige i Filadelfia, særlig de siste par-tre tiårene. Man snakker gjerne om bønnevekkelsen i 90-årene. Fra august 1995 til sommeren året etter økte antallet deltakere på bønnemøtene mandag kveld fra 20 til 100.

Det finnes neppe mange menigheter i Norge som ukentlig samlet oppunder 100 mennesker til bønnemøte i nyere tid.

Bønneleder og eldstebror Hilbert Norheim sier det slik i jubileumsboken «Jordnær og himmelvendt» fra 2019: «Vi er ikke først og fremst kommet for å få bønnesvar, men for å møte Herren.»

I tråd med den økte bønnegleden utnevnte man i 2014 bønneledere innen 21 forskjellige virksomhetsområder i menigheten.

Bønn og bygging

Bønnemøtene var også viktige i forberedelsene til byggingen av Q42. Det forteller Filadelfias lengstsittende forstander ­Øyvind Valvik om i boken «Guidet av Gud» fra 2017.

I 1993 gikk en av menighetens folk, murmester Frode Lindgren, over Torvet i Kristiansand da han hørte en indre stemme som sa at «dere skal bygge et Jesus-senter».

Fire år senere ble en prosjektgruppe satt ned. En morgen i 2002 gikk Øyvind Valvik til bønnemøte i menigheten og var betenkt. Like før hadde han opplevd en indre stemme som sa «Kjøp bygg».

På det samme bønnemøtet fortalte Hilbert Norheim at også han hadde hørt den indre stemmen. Budskapet var påfallende: «Kjøp bygg».

Kort tid etterpå kjøpte menigheten det som da var nabobygget til Filadelfias egne lokaler. Kjøpet var medvirkende til at man kunne etablere Q42.

Samtidig uttrykker Valvik i boken også en ydmykhet i møte med de store drømmene. Han spør åpent om han og de andre i eldsterådet hadde forutsetninger for å kunne ta avgjørelser av den typen de stod overfor.

Store drømmer

Samtidig beskriver Valvik i «Guidet av Gud» også en ydmykhet i møte med de store drømmene. Han tar utgangspunkt i menighetens eldsteråd, og spør:

«Ville Thor-Harald Evenstad, som en av Norges beste konditorer, klare å pynte prosjektet så pent, at det ble spiselig for dem som måtte gå med oss? Ville rørlegger Wiggo Skagestad klare å legge rør fra slusene i himmelen, direkte inn i vår slunkne menighetskasse?

Ville platearbeider Billy Øksendal klare å sveise sammen aktørene i næringslivet? Ville dykker Hilbert Norheim klare å dykke så langt ned i Guds ord at vi klarte å få med oss de dypeste og beste løftene fra himmelen?

Ville bankmannen Øvind Valvik klare å regne på så store tall som ellers bare var forbeholdt steinrike mennesker som Røkke, Stordalen og Rimi-Hagen?

Ville lærer Jan Kjosavik klare å lære oss den veien vi skulle vandre, når stadig flere mener at den to tusen år gamle læreboken er gått ut på dato?

Ville revisor Roald Høyland klare å kontrollere alt som sto med bitte liten skrift i et hav av dokumenter, når han ikke alltid tok brillene med?»

I fjor vinter ble Monica Valvik Sannarnes og Cathrine Marie Johannesen innsatt som menighetens første kvinnelige eldste.

– Det har ikke vært kontroversielt hos oss. Det finnes forskjellige syn. Men dette har ikke vært en kontroversiell beslutning, sa Wiggo Skagestad til Fædrelandsvennen den gangen.

Ny pinse

Pinsebevegelsen vokste frem med utgangspunkt i arbeiderklassen. I dag er ikke denne forbindelsen like tydelig.

Men når man går gjennom listen over hvem som har vært forstandere i Filadelfia Kristiansand i løpet av de siste 102 årene, finner man ingen teologer.

Derimot finner man mange brennende kristne mennesker med et sterkt ønske om å utbre evangeliet. Eller sagt med en av menighetens pionerer, Christian Wintersborg, som i 1910 skrev at «Der høres en susen av pinse påny».

Men det å være pinsevenn har som nevnt ikke vært uten sosiale kostnader. Den dag i dag opplever pinsevenner å bli møtt med en skepsis som går utover det mange andre kristne opplever.

Så sent som i 2012 kom det i en undersøkelse fra HL-senteret frem at en av to nordmenn ville mislike det dersom en pinsevenn giftet seg inn i familien.

– Vi kommer litt fra ghettoen, fra å være en lukket forsamling. Det har vært utgangspunktet for de fleste pinsemenigheter, sier Wiggo Skagestad.

Egil Svartdahl, som var forstander i Filadelfia Kristiansand fra 1984-1992, sier i jubileumsboken at han så det som en hovedoppgave i sin tjenestetid å åpne menigheten i relasjon til andre kristne, og å åpne menigheten i forhold til byen for øvrig.

«Min opplevelse var at kanskje menigheten var litt isolert», sier han der.

Barnehageplass

Men anonym har menigheten ikke vært. I den nevnte jubileumsboken skriver daværende ordfører Harald Furre (H) om en «allsidig, tydelig og samfunnsengasjert menighet».

Han roser menigheten for å ha bidratt i realiseringen av kommunens mål om å tilby barnehageplass til alle, han fremhever den såkalte Servicekontakten som via frivillige bidrar med hjelp til både snømåking og hagestell.

Han nevner bofellesskapet for kvoteflyktninger, og han trekker ikke minst frem menighetens arbeid innen rusomsorg i Kristiansand. I fjor ble Furre for øvrig med i styret til Kristiansand Kongressenter, som driver den kommeriselle delen av virksomheten i Q42.

«Filadelfia er slett ikke på glid mot noen lykkekristendom»

Hvem sprengte Filadelfia-pastorens bil?