Overleveren og enkemannen

Hos Jørgen Kristiansen ble kreften sporløst borte etter forbønn. Oddvar Søvik har selv vært en ivrig forbeder i mange år, og sett mange bli friske. Men kona døde for tre år siden. Vi har møtt dem på hjemmebane.

– Livet mitt oppleves som en bonus. Når du på mange måter opplever at du skulle vært død, og så får du lov til å leve, oppleve å bli pappa. Jeg kjenner på veldig takknemlighet

Jørgen Kristiansen har et tankefullt smil. Blikket går mot vinduet, forbi en mørk bergknast mot horisonten, der hav og himmel går i ett i dag. Grått i grått. De små bekkene nedover vindusruten lager bevegelige slør foran utsikten mot havet. Varaordføreren forteller at mange av forfedrene hans var var loser og fiskere, og altfor mange av dem døde på havet. – Den lærdommen tror jeg mange i slekta har tatt med seg. Livet er uforutsigbart, og døden kan komme brått.Så viser han oss en slektsbok han har laget. Ønsket om å lage en slik vokste frem da han erkjente hvor skjørt livet er.

For da Jørgen Kristiansen var 20 år gammel, fikk han testikkelkreft, og halvannet år senere en tøff beskjed på en etterkontroll. Men så:

– På mandag fant legene spredning til lungene. Onsdagen etter var kreften søkk borte.

I stua til familien Kristiansen er det blandet drops av nytt og gammelt; ærværdige møbler og praktiske i Ikea-stil. Noen kasser med leker står inntil verandadøren, og foran spisebordet står cars-biler sirlig satt opp i rekke. Spor etter Kristiansens tre gutter, to av dem i småskolen, en i barnehagen.

– Du trives som familiefar? Jørgen får smilerynker og blir blank i øynene.– Ja, jeg er veldig glad i barn. Jeg føler meg veldig privilegert. Å bli steril var noe han fryktet da han ble syk og måtte ta cellegift. Ti ganger så mye som det som er vanlig nå. – Vi var forsøkskaniner. Jeg var kvalm i et halvt år etterpå, forteller han.

Minnene går tilbake til tiden i militæret vinteren 1996. Han begynte å få vondt i den ene testikkelen, og moren fikk ham til lege. Raskt ble det konstatert at noe var alvorlig galt. Ultralyd-undersøkelser viste kreft av den aggressive typen. 20-åringen ble lynraskt innkalt og operert på sykehuset i hjembyen Kristiansand. Operasjonen gikk bra, men på grunn av infiltrasjon til lymfesystemet, måtte Kristiansen gjennomgå tre måneder med kraftige cellegiftkurer.

– Jeg ble sendt til Radiumhospitalet for å få den første hestekuren. Den varte i femti timer. Da trodde jeg ærlig talt jeg skulle dø. Smertene var forferdelige, som om tusen maur biter deg under huden. Jeg var kvalm og hadde vondt i alle ledd, helt grusomt, minnes Kristiansen. Han hadde en mindre kur i hjembyen igjen, før enda en femti-timers kur. Denne gangen ble det nesten nyrekollaps, en dramatisk opplevelse.

Legene var optimister, men rutinen tilsa fem lange år med regelmessige etterkontroller. Halvannet år senere satt Jørgen Kristiansen i et hvitt rom med bankende hjerte mens legen brukte usedvanlig lang tid på å se på røntgenbildet hans. – Da begynte tankene å svirre. Jeg kjente, «nei, jeg orker ikke ei ny runde med cellegift,» forteller han. Legen hadde funnet en flekk på den ene lungen, og satte straks opp ny time med CT for å få bedre oversikt over spredningen.

Kristiansen husker godt bussturen på vei hjem igjen. Alle drømmene og planene han hadde fått tilbake etter forrige runde, var falt i grus. Da han ble tipset om å gå til forbønn hos en nabo som selv hadde blitt frisk fra kreft, fulgte han rådet. Mannen var troende, og ville gjerne be for ham. Kristiansen følte ikke noe spesielt akkurat da, bortsett fra at han ble litt oppmuntret. Dagen etter skjønte han imidlertid at noe var skjedd. Etter CT-en kom legen overrasket ut og konstaterte at han var 100 prosent frisk.

– «Da tror jeg at jeg har blitt helbredet,» sa jeg. – Hva sa legen?– «Det er det ditt privilegium å tro.» Noe av det Kristiansen minnes mest fra sykdomstiden, er den bønneringen han opplevde fra venner og familie. Spesielt sterkt var det å få nøyaktig det samme bibelverset som hilsen fra tre personer, uavhengig av hverandre. De sa de hadde fått det fra Gud. – Det var salme 31 vers 16: «I din hånd er mine tider.»

Rundene med sykdom har gjort Kristiansen sterkere, ifølge ham selv. Og han setter mer pris på livet.

– Du går ikke umerket gjennom noe slikt, bemerker varaordføreren.

Mye vann har runnet til havet siden han ble frisk, og han er nøye med å påpeke at denne hendelsen ikke er den som bærer troslivet hans. Han mener han har opplevd andre forunderlige hendelser siden den gangen også, fått bibelvers og hilsener som passet rett inn i hans situasjon i ulike faser av livet, for eksempel.

– Troen er viktig for meg. Jeg opplever at det er godt å ha en tro, det er styrkende, spesielt når det blåser. For meg blir det et paradoks at noen velger å ikke tro på at det finnes noe høyere, når vi ser hvor fint vi er skapt. Jørgen Kristiansen har satt seg i sofaen, bakoverlent mot myke puter. Han vet at noen vil bortforklare at han har blitt helbredet av Gud, men han kan ikke vitne om noe annet enn det han har opplevd, sier han. – Det må bli opp til den enkeltes trosdimensjon å mene noe om det.

– Hva tenker du om de som ikke blir helbredet? En tenkerynke havner i panna, fulgt av en liten tenkepause. – Det er et helt umulig spørsmål. Livet er underlig. Hvorfor noen blir friske og andre ikke – det forstår jeg ikke. Men hvis man velger å tro på en himmel, da blir livet her på jorden et sekund, og evigheten resten. Den konteksten er det den eneste måten det kan gi mening for meg. Jørgen Kristiansen synes at kristne godt kan bli mer frimodige til å be for andre om helbredelse. – Bibelen snakker om å salve og be, som jeg tror altfor få benytter seg av, sier han. Kristiansen påpeker at uansett hva vi tror, er vi mennesker som undrer oss, og vi ser stykkevis og delt. – Og til syvende og sist blir det et trosspørsmål. Men så er det mange løfter i Bibelen. Og det er noe av det som er spennende ved å være en troende. For meg er ikke opplevelsen med svulsten som forsvant, det jeg kan bygge livet mitt på. Det er de små, daglige opplevelsene med Gud som gjør livet spennende å leve. – Jeg kjenner Gud er kjempeglad i meg, men det er ikke alltid jeg forstår det. Jeg synes ikke jeg selv fortjener det. Men det er det som er det deilige paradokset. Det er rom for alle. Vi får lov til å begynne på nytt. Det er det tilgivelse handler om.

ENKEMANN: Oddvar Søvik sier at han til tross for manglende hebredelse fikk mange bønnesvar FOTO: Privat

Vi forflytter oss. Til nabokommunen Songdalen. Ved spisebordet sitter Oddvar Søvik, med en kopp te og nystekt grovbrød. Til en forandring med to tallerkener, og ikke bare én. Praten går mens vi spiser, for Oddvar må videre til neste avtale. Å være alene, er heldigvis ikke det samme som å være ensom. Etter en 20 år lang kamp mot sykdom, gikk Maria Søvik bort. Det var 20 år med bønn om helbredelse, 20 år uten at hun ble frisk. Hun hadde kjent at noe var galt en god stund, uten at legene hadde klart å påvise noe. Men etter en MR undersøkelse i 1989 fikk Maria diagnosen MS – multippel sklerose. Selv hadde Oddvar Søvik forkynt helbredelse i mange år, og erfart flere sterke hendelser. Det var ingen tvil om at Gud kunne helbrede. Men da kona hans ble sykere og sykere, forsvant frimodigheten til å forkynne dette budskapet.

- Men troen på helbredelse, den forsvant ikke?

- Nei heldigvis ble jeg spart for både tvil og bitterhet, men jeg ble forundret. Forundret over at ikke Gud grep inn.

- Sitter du fremdeles med denne følelsen?

- Jeg ser i dag at vi til tross for manglende helbredelse, fikk mange bønnesvar. Vi fikk oppleve det tre første bokstavene i ordet «frisk», nemlig f– r– i. Hun var fri fra smerte, og ikke minst fri fra depresjon. I tillegg fikk jeg se hvordan Maria sin håndtering av sykdommen, ble til stor hjelp for andre mennesker.

Oddvar forteller at de flyttet til Kristiansand da han fikk jobb som skolelagsprest på Sørlandet. Så var han noen år ansatt som landsungdomssekretær i Indremisjonsselskapet med base i Oslo. Deretter bar det tilbake til Kristiansand da han fikk kall til å bli pastor i Frikirka. Der ble han værende i 13 år. Etter ni år som pastor i Bryne Frikyrkje, jobbet han som forsamlingsleder i Mandal og områdeleder i Normisjon. Det ble en del flytting, og mye reising for den engasjerte predikanten. Sykdommen til kona hindret ham ikke i å leve ut kallet.

Når vi møter ham i dag, er han en svært aktiv pensjonist, som fortsetter å jobbe med det som brenner mest for ham, nemlig undervisning og forkynnelse. Helbredelse har han også begynt å forkynne igjen. Etter at han ble oppfordret sterkt til det av en god venn: «Ikke la din manglede erfaring begrense Guds muligheter. Forkynn som det står, praktiser som det står og du skal få erfare det som står skrevet.» - Jeg opplevde det som et ord fra Herren. Med manglende erfaring mente han altså det at jeg selv ikke hadde opplevd helbredelse i forbindelse med Maria. Første gang jeg forkynte helbredelse etterpå, var det tre som ville bli bedt for, og to ble helbredet! Det var som et håndtrykk fra Herren. Men ellers er nok min erfaring at de fleste vi ber for blir ikke helbredet.

- Så de som sier at alle som blir bedt for skal ble helbredet, de tror du ikke på? - Nei! Noen sier at vi som kristne har en «rett» til helbredelse, og at helbredelse ligger i forsoningen. Jo, Jesus bar både vår synd og sykdom, men like fullt sliter vi med synd og blir fra tid til annen syke. Det er felles kår for alle i denne verden. Men fordi Jesus tok straffen på seg, vil vi som tror på ham en gang bli fullkomment fri, når han oppretter sitt rike i herlighet. Helbredelse er en forsmak på dette, ikke himmelen på forskudd. Oddvar Søvik er sterkt imot forkynnelse som sier at helbredelse skyldes uoppgjort synd.

- Sykdom er ikke straff for synd, men et liv i synd kan som en konsekvens føre til sykdom, det er en annen sak.

Vi beveger oss inn i ganske dyp teologi, og det merkes at dette er emner som Oddvar har viet mye av livet sitt til. Vi er innom helbredelsesmøter i USA, London og flere andre verdenshjørner underveis i praten. Det er nemlig ikke bare teori som er grunnlaget for iveren, men også mye praktisk erfaring og konkrete opplevelser. Oddvar er klar på en ting: Helbredelser skjer også i dag, og oppskriften er fremdeles den samme som for to tusen år siden.

- Det skjer på flere måter. Vi kan be om det selv, vi kan be for andre både på avstand og med håndspåleggelse. Det er også noen som har fått en spesiell nådegave til å be for syke. I Jakobs brev tales det også om å salve med olje i forbindelse med forbønn for syke, og da sies det: «Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.» Jak 5,15

- Hva menes med «troens bønn»? Må man ha tro for helbredelse for å bli frisk?

- Jeg mener at det er troen hos den som ber, det siktes til her. Noen ganger gir Gud en forunderlig visshet for at nå vil han gripe inn. Jeg har selv bare opplevd det noen få ganger, og da har helbredelsen alltid skjedd. Når det gjelder den syke, så skal det ikke mer tro til enn at han kommer til Jesus med sin sykdom, selv om han tviler. Faren, som kom til Jesus med gutten sin, ropte: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Mark 9,24. Men han var ikke vantro, da ville han ikke ha kommet. Direkte vantro hindrer Jesus i å helbrede. Det ser vi i Matt 13,58: «Og han gjorde ikke mange mektige gjerninger der på grunn av vantroen deres.»

- Så det du sier er at Gud kan helbrede mennesker som ikke er kristne?

- Ja, så sant de kommer til Jesus med sin sykdom, sier Søvik, og forteller om et besøk han hadde for noen år siden i en menighet i Øst-London som heter St. Peters Church. - Der hadde de forbønn for syke hver eneste søndags kveld. Veldig mange ble helbredet, faktisk flest ikke-kristne. Pastoren forklarte at de ofte kom med stor forventning om at Gud ville gripe inn, dessuten trodde han at Gud i sin godhet lot dem få oppleve at han var en realitet. Mange av dem ble kristne etterpå. Ja, så godt ry hadde denne menigheten fått at legene ved det lokale sykehuset ofte sa til sine pasienter: «Have you tried St. Peters?» hvis de selv ikke kunne hjelpe dem.

Søvik har spesielt opplevd store undere i Etiopia, og han mener det er tre ting som bremser på det samme her til lands: - For det første forkynnes det for lite om helbredelse, troen kommer jo av forkynnelsen. For det andre praktiseres det for lite forbønn for syke i forsamlingene. Min erfaring er at jo flere vi ber for, jo flere blir friske. For det tredje er det mye tvil og skepsis, også blant kristne, derfor søker de ikke forbønn. Dessuten bortforklarer leger gjerne at det har skjedd et under ved å si det skyldes placeboeffekten.

Tross helbredelsen som aldri kom, og konas død, virker det som Oddvar har bestemt seg for at dette ikke skal hindre ham i å gjøre mest mulig ut av livet, minnene og kallet han har fått. Tilbakemeldingene har vært mange fra folk, som sier de har blitt kvitt alt fra ryggplager, nakkeprolaps og migrene til kronisk bihulebetennelse og anoreksi. - En kreftsvulst i hodet forsvant til neste dag hos en, sier Søvik. Men det største han minnes, skjedde for mange år siden. - Jeg ble spurt om jeg kunne be for ei jente på 12 år som hadde fått meslinger. Sykdommen hadde gått til hodet og hun hadde ligget bevisstløs i fjorten dager med alvorlig hjernebetennelse. Legene sa at hun ikke kom til å overleve. Men så skjedde underet mens vi ba for henne. Plutselig våknet hun og sperret øynene opp. Hvordan kan man bortforklare dette ved å skylde på placebo når jenta lå i koma?

- Hva skjedde da?

- Jo, legene var forundret over at hun kom til bevissthet, men sa at hjernen hennes var så ødelagt at hun kom til å være som et to års gammelt barn resten av livet. Da jeg fikk den beskjeden, ble jeg helt knust og tenkte: «Var det ikke bedre at hun fikk dø, Gud?»

- Men Gud var ikke ferdig?

- Nei, tre uker senere ringte faren meg og fortale at hun var helt frisk. I dag er hun mor til fem barn.

- Så du opplever helbredelser, du reiser rundt og forkynner om dette, men likevel ble ikke din egen kone helbredet?

- Det stemmer. Vi fortsatte å be, og vi følte hele landet ba med oss. Konklusjonen? Gud hadde sagt nei!

Det var vanskelig, men etter hvert som tiden gikk, gikk det mer og mer opp for oss at Gud brukte vår situasjon til noe godt. Maria var aldri bitter eller sur, og andre mennesker kunne komme til henne med deres problemer, og der fikk de hjelp. Måten hun bar denne sykdommen på, var også til stor hjelp for andre mennesker. De fikk se sin egen lidelse i et nytt perspektiv.

- Da hun døde, var det en mann som hadde bedt for henne som fikk et syn: Han så at hun stod på sine føtter med løftede hender og priste Gud. Ansiktet hennes lyste av glede. Hans første tanke var: «Nå er Maria helbredet!»

– Senere fikk han vite at det var nøyaktig da hun flyttet hjem til himmelen, så for så vidt hadde han rett.

Les også: Måtte innse at i Guds himmelperspektiv er det ikke nødvendigvis viktigst å være frisk og sterk

Måtte innse at i Guds himmelperspektiv er det ikke nødvendigvis viktigst å være frisk og sterk

Møttes på senter – gifter seg snartLandsstevne

Lidelsens gevinst

Bygge Guds rike?