På jakt etter det Gud gjør
Fremfor å si at det hele var en stor forførelse, er det mer konstruktivt å gå konkret til verks og åpent undersøke tilgjengelige fakta.
«Kom, hellige ånd». «Mer, Herre», ba den amerikanske gjestepredikanten. Stemmen var rolig, og atmosfæren var avslappet. Det var fornyelseskonferanse, og mange mennesker hadde gått frem i kirkesalen for å bli bedt for.
En god del av dem falt i gulvet, eller segnet sammen. Noen ristet, noen lo, noen gråt. Jeg var 13 år gammel, og forstod intuitivt at nå var dette de nye tegnene på åndelighet.
Annonse
Det var i Toronto-velsignelsens dager midt på 1990-tallet. Da skjedde det mye rart. Og det ble debatt. I dag er det lett å kritisere mye av det som skjedde. Og mange hadde negative opplevelser med Toronto-velsignelsen. Også i menigheter som så bevegelsen som en velsignelse fra Gud.
De som ikke falt eller lo kunne lure på hvorfor Gud angivelig ikke møtte dem på samme måten som han møtte andre.
Og var det nå spesielt sunt, alt dette som skjedde rundt dem, hvor voksne mennesker ytret seg på måter man under andre omstendigheter ville forbundet med psykiatriske institusjoner? Var det virkelig slik at dette kom fra Gud?
Lørdag kunne vi her i avisen lese et tankevekkende intervju med førsteamanuensis Arne Helge Teigen ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole. Han har gjort et rosverdig arbeid med å sette seg inn i det som i USA har blitt kalt New Apostolic Reformation.
For de fleste norske kristne er dette antakelig en ukjent størrelse, men stadig flere blir observant på den. NAR ble også omtalt av førsteamanuensis Geir Otto Holmås i boken «Ved en korsvei - åpent brev til mine karismatiske venner» fra 2018. Holmås har Oase-bakgrunn, arbeidet tidligere ved MF og er nå ansatt ved NLA Høgskolen.
Arne Helge Teigen sier til Dagen at «Det bærende motivet er at NAR-bevegelsens tilhengere skal opprette Guds rike, som politisk og overnaturlig størrelse, i allianse med et rekristnet og sterkt USA».
Blant de ledende skikkelsene innen denne bevegelsen peker Teigen på Bill Johnson og Kris Vallotton fra Bethel-menigheten i Redding, California, som mange norske kristne har besøkte de senere 10-15 årene. Jeg var selv også der i 2005, men har ikke vært der siden.
Det finnes mange forskjeller mellom amerikansk og norsk kristenhet. Og NAR eksisterer ikke som noen formell størrelse med felles vedtekter, organisasjon og årsmøte.
Annonse
Det betyr ikke at bevegelsen ikke finnes. De fleste bevegelser, politiske og religiøse, begynner som nettopp bevegelser. Først etter en tid kommer de formelle strukturene på plass.
Det var neppe slik at alle haugianerne var enige i alle vesentlige spørsmål eller ville akkurat det samme da denne bevegelsen vokste frem i kjølvannet av Hans Nielsen Hauges virksomhet, som vi minnes i år.
Fra amerikansk politikk er det nærliggende å vise til Tea party-bevegelsen. Betegnelsen er ment å skulle beskrive en politisk utvikling, uten at alle som blir plassert i denne bevegelsen dermed trenger å være enige med hverandre i ett og alt.
Men slike betegnelser er misforståelige. Risikoen er særlig stor når analytikerne som peker på fellestrekk selv befinner seg på avstand fra det de beskriver. Likevel er benevnelser om NAR nyttige på den måten at de kan hjelpe oss til å forstå sammenhenger og utviklingstrekk i tiden.
En del av den tenkningen Teigen presenterer fra NAR-landskapet vil virke fremmed for de fleste norske kristenlederne som har hentet impulser fra de aktuelle lederne. Antakelig vil en del av disse lederne selv avvise en del av tenkningen som kommer fra andre ledere i samme miljø.
Og det er ikke slik at man ved å la seg inspirere av en politisk eller religiøs leder på ett eller noen saksfelt, dermed automatisk må være enig i alt vedkommende har sagt. Jeg kjenner ingen lutheranere som stiller seg bak alt Martin Luther sa.
Men det er en svakhet her, som jeg har blitt skuffet å observere mange ganger. Det er den manglende viljen hos karismatiske ledere til å delta i den offentlige debatten.
Derfor er det gledelig at både Egil Elling Ellingsen i IMI-kirken og Ungdom i Oppdrags leder Andreas Nordli har delt sine betraktninger de siste dagene.
Annonse
Om man ser kritisk på de siste rundt 40 årene med karismatisk fornyelse i norsk kristenhet, er det ubehagelig mange poster på minussiden i regnskapet.
Disse har oppstått i form av splittelse i menigheter, rivalisering mellom kristne og ikke minst mange enkeltpersoner som har måttet bære med seg dype åndelige sår gjennom store deler av livet.
For ofte har man sittet igjen med et inntrykk av at det var viktigere for lederne å jage etter den neste åndelige bølgen ennå delta i den teologiske og sjelesørgeriske samtalen om det man har vært med på.
Jeg tror de mange historiene om brente barn de senere årene også er en virkning av denne manglende debatten. Konsekvensene viser seg i en generasjon ledere som blir ekstra forsiktige for å ikke sende folk inn i de samme bearbeidingsprosessene en gang til.
Derfor gjør man klokt i å lytte nøye til Arne Helge Teigens analyse, og ta den på alvor. Ikke fordi man nødvendigvis kjenner seg igjen alt det han beskriver.
Men fordi det er grunn til å spørre om hvor den veien man går på fører hen, og om man i realiteten adopterer eller videreformidler tankegods man egentlig ikke står inne for implikasjonene av.
For eksempel lyder nok tenkningen om en slags åndelig herskerklasse fullstendig fremmed for norske kristenledere. Men ideen om kristning ovenfra, som ble særlig synlig gjennom kristnes dyrking av Donald Trump, fortjener å bli gransket nøye.
For meg er minnene fra 1990-tallet først og fremst positive. Visst var det mye rart, visst var det mye jeg slett ikke kjenner på noen trang til å gjenta. En del ting som ble omtalt i et åndelig språk kunne nok ha blitt mer presist forklart i sosiologiske eller psykologiske termer.
Annonse
Men denne perioden bar også med seg en fornyet kjærlighet til Jesus Kristus, en ny erkjennelse av det å være elsket av Gud, en ny kjærlighet til Bibelen og et sterkere ønske om å følge Mesteren.
Jeg kjenner godt mennesker som fikk sine liv varig forandret i løpet av denne tiden. Det har jeg ikke samvittighet til å avvise.
Jeg kan ikke forklare nøyaktig hva som var årsaken til hva. Men fremfor å si at det hele var en stor forførelse, er det mer konstruktivt å gå konkret til verks og åpent undersøke tilgjengelige fakta.
Når vi har med Gud å gjøre, er det ingen grunn til å tro at alt som skjer kommer til å passe perfekt med de rådene kommunikasjonsbyråer til enhver tid vil gi.
Derfor er det god grunn til å beundre dem som ydmykt søker å la seg lede av Guds hellige ånd for å bidra til sann kristen fornyelse både i sitt eget og i andre menneskers liv.
Samtidig som det også er grunn til å minne om det den erfarne pastoren Reidar Paulsen en gang sa på vei til en konferanse: «Gud, jeg ber om at du skjerper mine kritiske sanser til det ytterste.»
