På misjonærenes side

Generalsekretær Berit Hagen Agøy i Mellomkirkelige Råd, organisasjonen som ofte kalles Den norske kirkes utenriksdepartement, har reist en interessant debatt om misjon.

I et innlegg her i Dagen i forrige uke kritiserte hun en navngitt kristen virksomhet fordi de driver misjon og evangelisering i flyktningleire i det krigsherjede Sør-Sudan. Hun fulgte opp sine synspunkter i et intervju dagen etter.

Berit Hagen Agøys poeng er å advare mot å bruke flyktningers ofte fortvilte situasjon som en mulighet til evangelisering og sjelevinning. Hun minner om at «fortvilte mennesker er lett mål for påvirkning, de kan gripe ethvert halmstrå i håp om å bedre sin håpløse tilværelse.»

Artikkelen til Berit Hagen Agøy er ikke uten gode poenger. Vi er for eksempel enig med generalsekretæren i at det ikke har noen hensikt å lokke mennesker til å bli kristne, dersom de egentlig ønsker noe annet, for eksempel oppholdstillatelse i et vestlig land. Ingen er tjent med konverteringer som i virkeligheten ikke er reelle.

Men det er samtidig viktig for oss å slå fast at vår sympati i denne saken ligger på misjonærenes side. Vi synes Jan Ernst Gabrielsen, som leder den omtalte organisasjonen Misjon i Øst-Afrika og Andreas Norli i Ungdom i Oppdrag begge svarer godt for seg i artikkelen i Dagen.

Vi har alltid oppfattet misjonsbefalingen som nettopp det, en befaling. Det var ikke noe kreativt seminarforslag som eventuelt kunne tas opp til vurdering, som Jesus kom med i Matteus 28. Det var en befaling. Vi kan også bruke andre ord: Et pålegg, et oppdrag, en kommando eller en ordre.

Og den er gitt til alle som vil kalle seg Jesu disipler. Overalt og i alle tidsperioder. Det er en befaling som gjelder uavhengig av geografi og uansett hvilke sosiale, kulturelle, økonomiske eller religiøse forhold som er de rådende.

Misjonsoppdraget er universelt. Det gjelder alltid, for alle og overalt. Alle folkeslag skal gjøres til disipler og læres å holde alt det Jesus har befalt oss. Det var oppdraget fra Mesteren som generasjon etter generasjon av kristne har latt seg inspirere av opp gjennom kirkens ofte stolte misjonshistorie.

Og vi, for vår del, kan heller ikke se at flyktningleire er unntatt. Også disse menneskene trenger evangeliet. Ofte kan en livskrise eller en vanskelig situasjon være en inngang for evangeliet.

Vi savner rett og slett misjonsbefalingens alvor i dette utspillet fra Den norske kirkes uoffisielle utenriksminister. Særlig reagerer vi når hun advarer om at en kristen omvendelse kan få alvorlige konsekvenser for flyktninger og asylsøkere, forfølgelse og så videre.

Vi vil minne om at det i følge vår felles tro også får alvorlige konsekvenser ikke å ta imot evangeliet om Jesus. Faktisk konsekvenser som strekker seg ut over tilværelsen i denne tiden og helt inn i evigheten.

Det kristne budskapet er ikke noe «halmstrå», et ord Berit Hagen Agøy altså bruker i sin artikkel. Det er frelsens klippe, den faste grunnen vi kan bygge våre liv på.

Å søke fred med Gud gjennom Jesus Kristus er det ene nødvendig for oss alle, enten vi befinner oss i det urolige Sør-Sudan eller på fredelige Sørlandet. Alle er vi like fortapt uten Kristus.