Partibygger fyller 70

Se­nest på Fremskrittspartiets lands­møte på Gar­der­moen denne hel­gen del­tok han i kjent stil i den po­li­tis­ke de­bat­ten, ikke minst i spørs­må­let om Oslo skal søke om å ar­ran­ge­re vin­ter-OL eller ikke.

Og nett­opp Oslo er et stikk­ord for Ha­gens po­li­tis­ke en­ga­sje­ment i årene etter at han gikk ut av riks­po­li­tik­ken. Etter drøye to års po­li­tisk pause, stil­te han som Frem­skritts­par­ti­ets ord­fø­rer­kan­di­dat i Oslo ved val­get i 2011.

Hagen ble valgt, men trakk ord­fø­rer­kan­di­da­tu­ret til for­del for Høy­res Fa­bi­an Stang. Han ble der­imot Frem­skritts­par­ti­ets gruppe­le­der og har fra høsten 2013 vært nest­le­der i sam­ferd­sels- og miljø­ko­mi­te­en i Oslo by­sty­re.

Rydde­gutt

Ar­bei­det med å gjøre Frem­skritts­par­ti­et til et se­riøst og an­svar­lig parti, kom­bi­nert med å iva­re­ta rol­len som et po­li­tisk uro­mo­ment og en po­pu­lis­tisk røst, var Carl I. Ha­gens store ut­ford­ring i en re­kord­lang pe­rio­de som parti­for­mann.

Han ble kjent for å ta knall­har­de opp­gjør med folk han var uenig med, og klare ut­ford­re­re ble etter tur skjø­vet ut over side­lin­jen. Eks­klu­sjo­ner var ikke sjeld­ne i Ha­gens for­mann­sår.

Mange som har levd noen år og fulgt norsk po­li­tikk på nært hold, vil huske det etter­hvert be­røm­te og be­ryk­te­de lands­mø­tet på Bolke­sjø i Tele­mark, et lands­møte som i etter­tid bare er blitt he­ten­de Dolke­sjø.

Det ble are­na­en der stri­den mel­lom de ulike fløy­ene ble av­gjort med Hagen som seier­her­re. Det ble det en­de­li­ge opp­gjø­ret med li­be­ra­lis­te­ne med det re­sul­ta­tet at en nest­le­der og fire stor­tings­re­pre­sen­tan­ter for­lot par­ti­et.

Jakt etter makt

Lenge var det uten­ke­lig at Frem­skritts­par­ti­et skul­le få en plass ved Kon­gens bord. Par­ti­et uan­svar­lig­het og lett­vin­te for­hold til penge­bruk var ho­ved­ar­gu­men­ter imot.

Li­ke­vel var det Carl I. Ha­gens store mål å nett­opp komme dit de er i dag, som re­gje­rings­med­lem­mer. Veien dit har blant annet gått via del­ta­gel­se i «by­re­gje­rin­ger» i både Oslo og Ber­gen.

Hagen selv fikk ikke opp­le­ve at målet ble nådd mens han var aktiv i riks­po­li­tik­ken. Li­ke­vel viste han, med sine po­li­tis­ke ma­nøv­re­rings­ev­ner, at par­ti­et kunne være med og be­stem­me kur­sen for det nors­ke sam­fun­net.

Al­le­re­de på 80-tal­let pres­set Hagen Wil­loch-re­gje­rin­gen til å stil­le ka­bi­nett­spørs­mål på et for­slag om økte ben­sin­av­gif­ter. Hagen sto fast på løf­tet til vel­ger­ne om å si nei til økte av­gif­ter.

Også under Bon­de­vik-re­gje­rin­ge­ne viste Hagen at han var seg par­ti­ets stør­rel­se be­visst. Det førte blant annet til at den ikke-so­sia­lis­tis­ke re­gje­rin­gen måtte søke bud­sjett-sam­ar­beid med Ar­bei­der­par­ti­et.

Etter val­get i 2001 trod­de Hagen at han ville bli ny stor­tings­pre­si­dent. Det skjed­de ikke og ble Frp-byg­ge­rens størs­te po­li­tis­ke ne­der­lag.

Li­ke­vel er det det han har opp­nådd i po­li­tik­ken Carl I. Hagen vil bli hus­ket for.

DAGEN

Solvik-Olsen: - Viktig å skille politikk og religion