Påske for alle sansene

I Andebu i Vestfold, rundt to mil fra Tønsberg, ligger en kirke helt utenom det vanlige. Tomaskirken er verdens første og eneste sansekirke – spesialtilpasset for døve, hørselshemmede og døvblinde.

– Hos Gud er det nok å bare være. Det viktigste er at mennesker her blir møtt på sine egne premisser og med de forutsetninger de har for å ta imot et budskap, sier døveprest Marco Kanehl.

Selv om presten både benytter seg av tegnspråk, lyd, tekst og bilder under formidlingen av påskefortellingen, er det liggende på gulvet noen av kirkegjengerne virkelig får føle på budskapet.

Tomaskirken er nemlig utstyrt med verdens største vibrasjonsgulv. Hele 54 basshøyttalere, koblet til kraftige forsterkere, forvandler musikk til vibrasjoner som kan kjennes med hele kroppen. Samtidig blinker et lysorgel i taket i forskjellige farger.

– Vibrasjonen i gulvet og lysene i taket oversetter ikke bare takten, men alt mulig i musikken, så du kan kjenne det med hele kroppen. For et menneske som hovedsakelig kommuniserer kroppslig, er dette midt i blinken, forteller presten, som gjerne ligger på gulvet sammen med menigheten under gudstjenestene for mennesker med medfødt døvblindhet.

Her spilles alt fra et spesialkomponert preludium til kjenningsmelodien fra TV-serien Twin Peaks. Musikken velges ut fra vibrasjonene den gir, ikke utfra meningsinnhold. Når Tomaskirken arrangerer gudstjenester kun for de døvblinde brukes ikke ord eller bilder og det meste foregår da på gulvet.

Variert brukergruppe

– Jeg kan se på ansiktene hvor mye sanseopplevelsene i kirken betyr for brukerne, forteller døvepresten.

Kanehl er ansatt i Signo, en landsdekkende diakonal, ideell stiftelse innen Den norske kirke, som gir skole, arbeid og helse- og omsorgstjenester til døve, hørselshemmede og døvblinde. I Andebu har Signo flere omsorgsboliger, arbeidsplasser, skole- og kompetansesenter, gårdsdrift og sansekirke.

Flere av brukerne av Signos tjenester er multifunksjonshemmede. Noen kan se og høre, men tolker ikke sanseinntrykkene sine på samme måte som folk flest. Mange andre ser godt og er døve med utviklingshemming eller autisme.

– Det varierer hva den enkelte får med seg av den store sammenhengen, men det er ikke så viktig. Vi prøver å ha noe meningsfullt for alle. Her kan du komme som du er, og bli omfavnet av troen rundt deg, sier presten.

Kroppslig kommunikasjon

Langs hele veggen i det kvadratiske kirkerommet går en «ballettstang» som brukerne kan følge rundt til ulike installasjoner som skal forsterke sanseopplevelsen.

– Våre faste besøkende tilhører forskjellige brukergrupper med ulike behov. For gruppen som ble døvblinde før de fikk utviklet noen form for språk, er det særlig viktig å kunne ta og kjenne på ting, forteller Kanehl.

Alt i kirken er nøye gjennomtenkt og under stadig utvikling. Lukt, vann, sand, lys, visuelle hjelpemidler, lydbølger, tegnspråk – alle sanser tas i bruk når Guds ord skal formidles i Tomaskirken.

– Brukerne kan selv komme med innspill og vi tilpasser etter det, sier Kanehl, som nok bruker røkelse oftere enn hva som er vanlig i en gjennomsnittlig norsk kirke.

Føle, smake, lukte

En av stasjonene er en smal kommode med skuffer som har knotter med ulike former.

– Her kan brukerne kjenne igjen «sin» skuffe og de har selv vært med på å bestemme innholdet i dem. Folk som har medfødt døvblindhet utforsker med det de har, med munnen, luktesansen og det kroppslige, sier presten.

På en stor steintavle langs den ene veggen er det risset inn et Jesus-sitat fra Bibelen: «Den som drikker av det vannet jeg vil gi skal aldri mer tørste». Trykker man på den store blå knappen ved siden av, sildrer det vann ned langs steintavlen.

– Så kan man legge hendene inntil steinen og føle vannet som renner over hendene, sier presten og demonstrerer.

– Jeg husker en gang vi hadde besøk av et lite barn, som var født døvblind. Hun hvinte av fryd da hun fikk stå og kjenne på vannet og sto her i over tjue minutter, ler han.

En halvtime

Påskegudstjenesten i Tomaskirken varer kun en halvtime, og de liturgiske elementene er strippet ned til det mest grunnleggende: Preludium, nådehilsen, sangen Måne og sol, kort preken, velsignelse og postludium.

Denne gudstjenesten er laget for de mange seende, døve brukerne og noen med ervervet døvblindhet som behersker språk, med sine personlige tolker.

– Særlig for autistene er det viktig at de vet hva som kommer. Derfor har vi samme rekkefølge og synger den samme sangen hver gang. Måne og sol fungerer også som vår trosbekjennelse, forklarer Kanehl.

Da kirken åpnet i 2012 fikk presten fortalt av Signos ansatte at han ikke måtte regne med at døvblindfødte brukere ville holde ut i mer enn 10 minutter.

– De er en veldig ærlig gruppe mennesker. Hvis de ikke liker noe sier de klart ifra at de vil dra.

Men da de første brukerne kom til sansekirken trivdes de så godt med de ulike sanseaktivitetene at de etter en halvtime måtte lokkes ut med lovnad om kake og kaffe.

– Flere var så begeistret at de ville tilbake til kirkerommet etter kirkekaffen også, ler Kanehl.

– Da fikk vi bekreftet at dette er et sted det er godt å være.