Pastoren ba om å nå ut til muslimar. «Nei, ikkje dei muslimane» tenkte han då bønesvaret kom

Bøn, søndagsskulesangar og bibelhistorier.

Dei muslimske elevane på Rayak-kyrkja sitt skulesenteret i Bekaadalen i Libanon opplever meir kristen forkynning i skuletida enn mange kristne elevar i Norge.

Etter andakten lærer dei å lese, skrive, snakke engelsk, lytte og ta imot beskjedar.

Undervisninga kjem frå «gamle fiendar». Likevel er det ingen som protesterer.

På besøk i Noreg

Dagen treff to av drivkreftene bak det omfattande sosiale arbeidet, som libanesiske baptistar har starta, på misjonskonferansen Sent 2023 i Stavanger.

Her har dei delt historia om korleis kyrkja deira gjekk frå å isolere seg frå omverda til å opne seg mot samfunnet og bringe framtidshåp og tru inn i eit samfunn i krise.

15 år med blodbad

I fleire tiår har libanesarar og syrarar vore i bitter konflikt, først i ein borgarkrig mellom kristne og muslimske militsar mellom 1975 til 1990. Utgangspunktet var usemje om Libanon skulle bli del av den nyoppretta Arabiske Unionen eller om dei skulle bli verande eit uavhengig land.

Israel og Syria kasta seg inn i kvar side av konflikten, som enda med at Syria okkuperte delar av Libanon frå 1976 til 2005.

Syrarane argumenterte med at troppane deira beskytta mot israelske rakettåtak og radikaliserte militsar frå palestinske flyktningleirar.

Motstandarane frykta at Syria ville annektere – og sluke Libanon levande. Det som starta som ein konflikt mellom kristne og muslimar utvikla seg til å eit blodbad der familiar, kyrkjesamfunn og nabolag vende seg mot kvarandre.

Over 150 000 menneske, inkludert statsleiarar på begge sider, mista livet.

Krigen slutta i 1990, men den syriske okkupasjonen heldt fram til 2005.

Undervegs var det massefengsling av politiske dissidentar. Den dag i dag sit libanesarar fengsla i Syria, ifølgje Geopolitical monitor.

Banda mellom Syria og Hizbollah i Libanon er framleis tette. Hizbollah har sendt tusenvis av krigere over grensa til støtte for Assad-regimet dei siste åra. Gjennom Bekaadalen har dei frakta iranske med syrisk militær hjelp.

Midt i dette Hizbollah-kontrollerte dalstroket har Rayak evangeliske baptistkyrkje kjempa for å overleve.

Kyrkja isolerte seg

Bak kyrkjeveggane såg kyrkjegjengarane med skrekk på alt som føregjekk i dalen deira.

– Me blei lært opp til å hata syrarar, forklarer operasjonsleiar Wissam Nasrallah i den baptistiske hjelpeorganisasjonen Lebanese Society for Education and Social Development (LSESD).

I borgarkrigen prøvde dei å slå tilbake. Det enda med blodbad. Etter krigen prøvde dei ein ny taktikk, å gøyme seg.

– Mange kristne tenkte at verda er dårleg og syndig. Alt handla om å beskytte kyrkja og barna våre frå omverda, ifølge Nasrallah.

Med klump i magen var pastoren Milad vitne til at kyrkjelyden han leia blei meir og meir inneslutta. Samtidig såg han unge, høgt utdanna menneske i kyrkjelyden forlata heimlandet for å prøve lukka i land med betre framtidsutsikter.

Inni seg bad han om hjelp, så kyrkja kunne nå ut til muslimar.

Han hadde nesten gitt opp bøna 1,5 millionar syrarar kom til Bekaadalen i 2011, berre seks år etter den syriske okkupasjonen var over.

– Det kjendest som ein ny invasjon, fortel Nasrallah om korleis mange libanesarar reagerte.

Begynte å vende andre kinnet til

Også pastoren, som hadde bedt om å nå ut til muslimar, var skeptisk.

«Ånei, Gud. Ikkje dei muslimane», tenkte han i sitt stille sinn då han skjøna at det kanskje var syriske muslimar som var hans bønesvar.

Likevel bestemte han seg for å prøva. Den dåverande legestudenten Daniel Kazan (29) var ein av dei som blei med, trass i at faren har vore fengsla i Syria.

– Eg har ikkje høyrt foreldra mine snakke eit negativt ord om syrarane. Eg visste at dei som flykta også hadde det vondt under regimet, så eg hadde ikkje nokon motførestillingar, fortel Kazan.

Daniel Kazan og pastor Milad starta hjelpearbeidet i det små.

Dei delte ut matpakkar, madrassar og hygieneartiklar til flyktningane. Etter kvart som dei blei kjende med flyktningane og behova deira utvida dei med medisinske tenester, fritidsaktivitetar og eit eige skulesenter.

Sidan mange av dei syriske flyktningane er papirlause får dei ikkje gå på den offentlege libanesiske skulen. Syria vil heller ikkje ha dei tilbake, ettersom mange støtta opprørarane i borgarkrigen.

Den uformelle utdanninga på det kristne skulesenteret gir framtidshåp, ifølgje Kazan.

– Utover i skuleåret ser me elevane smiler meir og blir fredelegare. Her er det ingen som gler seg til sommarferie, seier han halvt på spøk.

– Korleis reagerer foreldra på at de tilbyr forkynning ilag med undervisninga?

– Dei er glade fordi me lærer barna kristne verdiar og ikkje snakkar stygt om Muhammed eller islam. Me treng ikkje snakke ned religionen deira for at folk skal bli kristne. Det er nok å peike på Jesus, seier Nasrallah.

Fyller kyrkja med muslimar

I løpet av to år hadde pastoren fått heile kyrkjelyden med seg på å slutte å gøyme seg for syrarane, og i staden prøve ein tredje taktikk: å vende andre kinnet til.

– Me gjekk frå å vere ei søndagskyrkje til å bli kyrkje 24 timar i døgnet, fortel Kazan.

I dag er mødrene til dei syriske elevane er tilsett av Rayak-kyrkja for å sy skuleuniformer til elevane. På søndagsgudstenestene fyller fleire av dei nå dei tomme seta etter dei unge kristne som har forlate heimlandet og Rayak-kyrkja dei siste åra.

Synet gjorde sterkt inntrykk på Wissam Nasrallah første gong han såg det.

– Hijabkledde kvinner i libanesiske kyrkjer er heilt utenkjeleg. Eg skjøna at det måtte vere verket til Den heila ande, fortel han og legg til:

– Då var det vanskeleg å halde tårene tilbake.

Ofrar alt for å bli kristne

Vegen inn i kyrkja og til den kristne trua startar ofte med mødrene i familien, ifølgje Nasrallah.

– Dei kjem til sosiale aktivitetar, følgjer barna på skulen og ser korleis dei kjem heim med eit smil om munnen. Mødrene erfarer det same hos seg sjølv. Dei lengtar etter fellesskap og sanning. Det får dei i kyrkja.

Mennene i familien er ofte vanskelegare å overtyde.

– Nokon kvinner får lov tru på Jesus så lenge dei er diskret, andre skjuler trua og nokon bryt ut av familien, fortel operasjonssjefen.

Kyrkjelyden prøver å vere ein ny familie for konvertittane.

– I kyrkja skal alle oppleve tryggleik og kjenne at dei høyrer til, seier han.

Kvinner og barn frå dei mest radikale familiane har fått hjelp til å rømma etter konverteringa. Då koplar LSESD dei på ei kyrkje på den nye staden dei bur.

Etter at Rayak-kyrkjelyden begynte å venda andre kinnet til er det ikkje berre syrarane som har fått hjelp.

– Sjølv om kyrkja hjelper syrarar har Jesus hjelpt oss gjennom syarane. Det var eit bønesvar større enn nokon av oss kunne førestille oss, seier Daniel Kazan og Wissam Nasrallah.