Pastorens lange vei tilbake

– Det var godt å gli inn i en rolle der ingen visste hvem jeg var. Å bli litt usynlig, sier Jan Helge Hindenes.

Vi har avtalt å treffes ved hovedinngangen 12.55. Vi har snakket kort sammen på telefonen, uten å komme inn på hva intervjuet skal dreie seg om. Likevel har han takket ja til å dele sin historie.

Vasket askebeger

Han er ferdig på jobb, men har fortsatt uniformen på. Vi hilser og blir enige om å begynne med fotograferingen. I seks og et halvt år har Hindenes vasket askebeger, tømt boss , trillet handlevogner og hjulpet kunder med varer. I jakten på et godt motiv trasker vi rundt på området utenfor det gigantiske bygget i gult og blått. Siste stopp er på parkeringen, utenfor hovedinngangen. I en tunnel av plast står det noen handlevogner og venter på å bli hentet.

– Ut av tunnelen, flirer han.

Kommentaren henger og dirrer i luften et øyeblikk.

– Så du har vært i en tunnel, spør jeg.

– Ja, svarer han kontant.

Kallet

Historien til Jan Helge Hindenes går langt tilbake i tid, til et husmøte hjemme hos Gurine og Peder på Hindenes i Nordhordland. Det var på vei hjem fra en samling hjemme hos dem at han opplevde det han kaller «en innskytelse i hjertet», som sa at det var forkynner han skulle bli. Siden lå kallet der i underbevisstheten, sammen med en indre formaning om å ikke komme ut av kurs.

Etter år med utdanning, jobb og bibelskole reiste han som forkynner, før han tok mot til seg og sendte et brev til menigheter i Bergen med spørsmål om de kunne ha bruk for en som ham. Han fikk ett svar. Det kom fra forstander Dagfinn Hollevik i Maran Ata. På det første møtet han holdt i menigheten, ga folk seg over til Gud.

– Det ble en bekreftelse, og jeg ble bedt om å komme tilbake. Så begynte snøballen å rulle. I mange år reiste jeg rundt og talte og sang. Jeg vikarierte som pastor et år og etablerte Nytt Liv Misjonssenter i Nordhordland sammen med broren min, Kåre.

– Det opplevdes som å bli kastet ut på vannet. Jeg fløt og sank litt om hverandre. Ofte er det slik man lærer, sier han.

Levende Ord

Da Enevald Flåten startet opp Levende Ord i Bergen i 1992, flyttet Hindenes og familien til Bergen for å kunne være aktivt med der og for å kunne gi barna tilbud om en kristen skole. I noen år jobbet han både som pastor og bibellærer, i tillegg til at han ble med i staben. Da Flåten i 2006 måtte gå av som pastor, etter en tid preget av lederstrid og økonomisk uorden, arbeidet Hindenes som pastor i Stord bibelsenter. Der var han i åtte år.

– Ble du overrasket over bruddet i Levende Ord?

– Nei, men jeg ble overrasket over dimensjonen og konsekvensene det fikk. Det hadde jeg aldri kunnet forestilt meg.

– Hva tenker du på da?

– Krisen fikk enorme ringvirkninger. Ikke bare i Bergen, men rundt i andre menigheter. Mange fra Stord Bibelsenter hadde også reist regelmessig på møter. De hadde tillit til ledelsen og fikk et skudd for baugen. Jeg fornemmet at folk kanskje begynte å stille spørsmål ved meg som pastor, for jeg kom jo derfra. Det ble litt uro i menigheten, og det tok rundt to år før bølgeskvulpet ble til stille vann igjen.

Et stille hjørne

Vi har funnet oss et stille hjørne på IKEA, i den grad det fins noe som heter et stille hjørne på det 62.000 kvadratmeter store handlesenteret. Bakre halvdel av restauranten er et egnet sted for de som vil koble seg på nett, amme barn eller snakke uforstyrret.

I 2010 sa Hindenes opp pastorjobben på anbefaling fra legen. Etter 25 år i tjeneste «hadde han ikke noe mer å vri ut av kluten».

– Det tar på å stå i konflikter og å være sjelesørger. Å være pastor er ikke en åtte til fire-jobb. Den opptar mye av tiden, og andre ting nedprioriteres. Etter hvert oppstår det en ubalanse i livet, som gjør at man gradvis tappes.

– Oppsto det en troskrise?

– Ikke direkte, men jeg måtte gå en del runder meg selv og tenke over hvordan man møter og behandler mennesker. Jeg har tenkt mye på teologien vår og hva vi forkynner. Det ble et oppgjør med en del ting jeg opplevde som usunne.

– Hva dreide det seg om?

– Jeg har ofte savnet en helhet i forkynnelsen. Jeg opplever at man lett havner i ytterkanter og blir ensporet i måten å se ting på. Kanskje også i måten å forkynne på. I stedet for å hjelpe mennesker ut i frihet, legger man kanskje mer byrder på mennesker, selv om man mener det godt.

Stille over natten

Etter noen måneder med sykemelding fikk Hindenes jobb ved IKEA for det innleide firmaet AB Solution AS. Han trodde ikke han skulle bli der så lenge, men opplever at det har vært godt å komme på utsiden av menighetslivet og omgås «vanlige» mennesker.

– Det har vært godt å ikke kjenne på forventningspresset. Som pastor skal man alltid ha et svar og stille opp for andre. Folk kan ringe deg sent på kvelden, og det kan høres ut som de dør om de ikke får snakke med deg. Men det er også utfordrende. Mobilen som ringte til stadighet, ringer ikke lenger, og det hagler ikke inn med e-poster man skal svare på. Det ble stille nesten over natten.

I disse årene har Hindenes opplevd at folk flest ikke vet hvordan de skal møte mennesker som ham.

– Når folk spør om det går bra, og jeg svarer nei, blir de usikre. De fleste vil egentlig ikke vite hvordan jeg har det, konstaterer han.

Hans erfaring er at vi ofte kommer med tillærte fraser, mer enn et genuint ønske om å gå nær og hjelpe. For ham selv har disse årene blitt en test på hvor han har sin identitet.

– Jeg har tømt askebeger og tømt boss og har betraktet ledere på avstand. Jeg har min identitet som Guds barn, ikke i en tjeneste eller tittel. Jeg heter ikke pastor. Jeg heter Jan Helge, sier han.

«Vi husker på deg»

– Hvordan ønsket du å bli møtt da du var lengst nede?

– Noe av det jeg opplever som det mest skadelige i kristne miljø, er at vi ikke er så flinke til å møte hverandre som mennesker, men bare ut fra et åndelig perspektiv. Når folk møtte meg, hadde de kanskje et ord fra Bibelen, og de ville gjerne legge hendene på meg og be. «Vi husker på deg», kunne de si, og det var godt ment. Men det viktigste for meg var å kjenne meg elsket for den jeg er som menneske, og ikke for det jeg hadde gjort.

Hindenes forteller at han brenner for at folk skal kjenne seg verdsatt, helt uavhengig av om de kan produsere eller ikke.

Finne mennesket

Når han møter folk i dag, handler det først og fremst om å finne mennesket, før han kan nå inn til hjertet. I en periode da han var utbrent, unngikk han bevisst å gå på en butikk der han kunne møte andre kristne.

– Jeg kjørte gjerne langt vekk for å handle. Jeg orket ikke å svare på spørsmål om hvordan det gikk, eller å høre folk si at de hadde fått et ord. Det var ikke det jeg trengte å høre.

1. juni begynner et nytt kapittel i Hindenes sitt liv. Da begynner han som pastor i Baptistkirken i Bergen, en menighet som er annerledes enn de han har jobbet i tidligere. Menigheten har en litt fastere struktur og en lang historie. 51 prosent av de som går der har ikke norsk bakgrunn.

– Jeg må gå inn med mine gaver og talenter, så skal de andre fortsette å fungere med sine utrustninger, sier han.

– Hva er det beste ved en slik jobb?

– Det er nok å få mer tid med Ordet og bønnen, og få bruke mer tid med mennesker. Jeg er ingen kontorrotte, jeg liker å komme tett på folk.

Ydmykhet

Hindenes kjenner på takknemlighet og ydmykhet når han snart forlater IKEA for å gå inn i kallet han fikk som liten gutt.

– Jeg går ikke inn i oppgaven med store ambisjoner om det ene eller det andre. Jeg må være den jeg er og elske Gud og mennesker. Så er det Gud som gir vekst. Det er ikke noe jeg kan produsere, sier han.

På vei ut går vi forbi et område med handlevogner. En ung kollega skubber på lange rader med vogner.

– Så det er du som skal overta etter meg, sier Hindenes spøkefullt. – Du må komme på opp­læring snart.

Sannheten er at det var denne mannen som lærte Jan Helge opp da han startet.

De småprater en liten stund, før Hindenes må bryte opp for å rekke bussen. Livet på utsiden nærmer seg slutten. Snart blir Hindenes å se på plattformen igjen.