Patriarken som holder hånden over Putin

Patriark Kirill har havnet i søkelyset under Russlands invasjon i Ukraina.

– Da krigen startet, hadde jeg håpet at han hadde litt kristen ryggrad igjen. Men gjennom prekenene sine etter dette har patriarken vist at han er helt på linje med Putin, sier forsker Sebastian Rimestad ved Universitetet i Leipzig til Dagen.

Rimestad er oppvokst i Norge, men ble født og bor i Tyskland. De siste tiårene har han fulgt Den russisk-ortodokse kirke tett.

– Kirill omtaler det som en hellig krig som man nok skal vinne, sier forskeren.

– Tre kirker om dagen

71 prosent av den russiske befolkningen regner seg som ortodokse, ifølge Pew Research Center. I Ukraina er andelen hele 78 prosent. Henholdsvis 51 og 58 prosent ser det å være ortodoks som en viktig del av den nasjonale identiteten.

Patriarken hevdet i 2019 at det i gjennomsnitt blir bygd tre kirker om dagen i Russland.

– Folket vårt, som har vært tøffe gjennom mange år med ateisme, forsto svært godt at ingenting blir gjort uten Gud, sa patriarken under innvielsen av en ortodoks kirke i Strasbourg, ifølge orthodoxtimes.com.

Ur skapte storm

Som Dagen skrev om i forrige uke, har president Vladimir Putin lagt stor vekt på å omfavne Den russisk-ortodokse kirke. Omfavnelsen er blitt gjengjeldt av toppledelsen i Moskva-patriarkatet.

I 2012 omtalte Kirill Putin-perioden som et resultat av «et Guds mirakel», ifølge Reuters.

Det samme året havnet Kirill i mediestorm fordi han ble avbildet med et sveitsisk armbåndsur av merket Breguet. Verdien ble anslått til rundt 30.000 amerikanske dollar.

Uret var borte på en ny versjon av bildet som ble publisert en patriarkatet. Manipuleringen ble avslørt av en refleksjon i bordet som patriarken satt ved. Saken ble omtalt av blant annet BBC og New York Times.

Praksisen med å fjerne uønskede elementer fra fotografier var kjent fra Kreml i Sovjet-tiden.

Patriarken har opptrådt offentlig sammen med Vladimir Putin og andre sentrale russiske politikere ved en rekke anledninger.

«Hvis Kirill prøver å posisjonere seg som en av verdens fremste religiøse ledere, må noen fortelle ham at det ikke kommer til å fungere», skriver den amerikanske forskeren Phyllis Zagano i en kommentar for Religion News Service.

Makt i symfoni

Sebastian Rimestad understreker at samspillet mellom religiøs og verdslig makt i det ortodokse Øst-Europa kan føres helt tilbake til 700-tallet.

Den vestlige delen av Romerriket gikk i oppløsning på 400-tallet. Uten noen keiser ble paven den eneste samlende autoriteten.

Den østlige delen av Romerriket, også kalt Bysants, besto derimot helt til 1400-tallet.

– Patriarkene og keiseren fortsatte å samarbeide tett. Det ble kalt en «symfoni av styresmakter». Patriarken skal se til at riket er moralsk rent og blir frelst på den siste dag. Keiseren skal se til det militære, det politiske og det daglige liv. Teoretisk skulle disse to harmonere veldig fint. Problemet er at idealet aldri har vært oppnådd, sier Rimestad.

– I virkeligheten har det nesten alltid vært den statlige, verdslige makten som har hatt overhånd, legger han til.

Stalins snuoperasjon

Et viktig skifte slo inn da kommunistene kom til makten i Russland etter to revolusjonene i 1917. Ateismen ble til å begynne med fremmet kompromissløst. De første tiårene førte bolsjevikene en beinhard politikk mot Den russisk-ortodokse kirken. Kirker ble ødelagt. Tusenvis av prester ble drept.

– Under andre verdenskrig hentet Stalin fram de fem biskopene som var igjen og sa at de skulle velge en ny patriark, sier Rimestad.

En slik hadde de ikke hatt siden den forrige døde av «ikke helt naturlige årsaker» tidlig på 1920-tallet. Forskeren mener det handlet om en pragmatisk erkjennelse hos Josef Stalin av at religion fortsatt var viktig for mange russere. Troen kunne styrke moralen under den harde kampen mot Nazi-Tyskland.

Etter at andre verdenskrig var over, stanset regimet den harde forfølgelsen av Den russisk-ortodokse kirke.

– Men kirken måtte ifølge Stalin være sovjetstyrt og ikke separat. Siden har kirken vært en del av statsapparatet. Det var umulig å komme til en høyere posisjon i kirken hvis man ikke samarbeidet med KGB. Kirill var selv helt klart en KGB-mann, sier Rimestad.

Få protester internt

– Hvordan blir Kirills støtte til Putin mottatt blant russere flest?

– Man må skille mellom russere flest i og utenfor Russland. I Russland blir folk indoktrinert og bombardert med propaganda. En hel masse mennesker aner ikke hva som skjer, sier Rimestad.

Han mener Kirill og Putin hver på sin måte underbygger en opplevelse av å være under angrep fra den vestlige verden.

Kirill har i sin forkynnelse lagt ansvaret for konflikten på vestlige makter som sette broderfolk mot hverandre.

Selv om det finnes noen i Russland som tar til motmæle, gjelder det få, ifølge forskeren.

– Utenfor Russland er det helt annerledes, sier han.

Nå registrerer han at det også er flere russere som forlater hjemlandet, særlig av intellektuelle som har nettverk og muligheter for å greie dette.

Moralsk overlegenhet

Når Putin i dag omfavner kirken, mener Rimestad det er vanskelig å si med sikkerhet hva som er motivasjonen.

– Men jeg tror det er for Putin som det var for Stalin: Kirken er et middel til å styrke samholdet i Russland.

Han ser Kirill som en alliert gjennom ideen om «russkij mir»: Den russiske verden som det egentlige moralske tyngdepunktet på kloden. Det skal bli sentrum for en ny verdensordning.

– Denne verdenen mener man har bedre verdier enn de Vesten påstår er universelle. Dette er ting som kirken har understreket i mange, mange år nå, sier Rimestad.

Ukraina mer religiøst

Russland, Hviterussland og Ukraina blir sett som en uoppløselig kulturell og religiøs enhet.

– Det kirken i Russland frykter, er å miste alle sine menigheter i Ukraina. Disse utgjør omtrent en tredel av menighetene som tilhører Moskva-patriarkatet. Og Ukraina er også et mer religiøst land enn Russland, sier Rimestad.

Han forklarer at den ortodokse kristendommen forstås som mer kollektiv enn det som er vanlig blant protestanter, og særlig i evangelikale miljøer med vekt på personlig omvendelse.

– Den ortodokse kirken mener at den har beholdt det opprinnelige kristne budskapet. Man fortsetter å holde fanen høyt mot Vesten som man mener er blitt dekadent. De ortodokse opplever at verden går av hengslene og at deres verdier blir tråkket på, sier han.