Paven åpner for privat oppbevaring av aske fra avdøde. I Norge er det forbudt

Den katolske kirke har hittil vært avvisende til at asken etter kremasjon kan spres på flere steder. Nå åpner de døren på gløtt for en ny praksis:

Under visse omstendigheter kan det være tillatt for en katolikk å oppbevare en liten del av asken etter et avdød familiemedlem på et personlig sted.

Denne veiledningen kommer fra kardinal Víctor Manuel Fernández, leder for det mektige Dikasteriet for troslæren i Vatikanet – tidligere best kjent som Inkvisisjonen.

Saken er omtalt blant annet hos det katolske nyhetsbyrået CNA.

Ifølge kardinalen kan kirkelig myndighet vurdere en forespørsel fra en avdød persons familie «om å bevare på en hensiktsmessig måte en minimal del av asken til deres slektning på et sted av betydning for den avdødes historie.»

På bestemte vilkår

Deling av aske er et teologisk og følelesmessig krevende spørsmål. Fra tid til annen kommer det henvendelser fra pårørende som gjerne vil oppbevare en liten del av restene fra avdøde som et minne om et kjært familiemedlem. Andre ganger kommer henvendelsen fordi deler av familien bor langt unna gravstedet.

Når Vatikanet nå gir en ørliten åpning for en ny praksis, betyr det ikke at kremert aske kan plasseres hvor som helst:

• Den skal oppbevares på det kardinal Fernandéz kaller «et hellig sted», et sted for bønn og tilbedelse og gjerne ikke så langt fra kirken hvor den avdøde hadde sin tilhørighet.

• Familien må også avvise det som i brevet blir omtalt som «enhver type panteistisk, naturalistisk eller nihilististisk misforståelse.»

Man må med andre ord love å forvalte asken i tråd med katolsk syn og respekt for de materielle restene etter en død person.

Norge: Alt på ett sted

Katolikkenes læremessige avklaring får ikke betydning her til lands. Deling av aske er nemlig ikke tillatt etter dagens norske lovverk. Etter gravplassloven skal all aske samles i én urne når kremasjonen er gjennomført.

– Urnen skal gravlegges på en gravplass med mindre det er søkt om og innvilget askespredning. Ved askespredning er det en forutsetning at asken spres på et sted, forklarer Hege Alice Granø, fagsjef gravplass hos Statsforvalteren i Vestfold og Telemark.

Ved dette kontoret er oppgavene som landsdekkende gravplassmyndighet samlet.

«Enkelte henvendelser»

Aktører innenfor gravplassforvaltning og gravferdstjenester sier til Dagen at det fra til annen kommer spørsmål fra pårørende om om deling av aske.

Granøe sier hun er kjent med at det «er enkelte henvendelser» om en slik framgangsmåte, men at det i dag ikke er anledning til å innvilge dispensasjoner for askedeling.

– En eventuell åpning for deling av aske, enten generelt eller i særlige tilfeller, vil kreve endring av gravplassloven, slår Granøe fast.

Hun legger til:

– Dersom en askeurne føres ut av landet, vil reglene i mottakerlandet gjelde for behandling av askeurnen.

Så sent som i 2016 understreket Vatikanet i en uttalelse at at spredning av aske er forbudt etter katolsk lære og at asken skal bevares på et hellig sted utpekt av kirkelig myndighet. Kardinal Fernández sier at denne regelen gjelder fortsatt.

«Det forhindrer at de troende som har gått bort fra å bli glemt, eller at levningene deres blir vist mangel på respekt, noe som er mulig, spesielt når den umiddelbart påfølgende generasjonen også har gått bort», heter det i 2016-dokumentet.

Legemets oppstandelse

Kirkens regler for hvordan man skal ta vare på den døde kroppen henger nøye sammen med den kristne lære om oppstandelsen. I den apostoliske trosbekjennelsen omtales «legemets oppstandelse og det evige liv».

Selv om kirken lærer at den dødes levninger skal gjenoppstå, understreker kardinalen at «kroppen til den oppstandne personen ikke nødvendigvis vil bestå av de samme elementene som den hadde før den døde».