Pekte ut kirken som fiende

– Det som var viktig for bolsjevikene, var å få gjort slutt på kirkens innflytelse, sier den tidligere Aftenposten-redaktøren til Dagen. Han var i sin tid korrespondent i Moskva og har fulgt russiske forhold tett gjennom hele sitt voksne liv.

Hegge er ute med boken «Russland 1917. Krig og revolusjon». Den handler om to store omveltninger som sendte både Russlands og verdens historie i en helt ny og uforutsett retning.

I mars 1917 falt Romanov-dynastiet, tsar-familien som hadde regjert riket i over 300 år. I november samme år veltet bolsjevikene den midlertidige regjeringen ved et statskupp. Ordet bolsjevik kommer av det russiske ordet for flertall. De sto imot mensjevikene, «minoritetsmennene», innenfor det russiske arbeiderpartiet.

• LES: – Kim er som Hitler og Stalin til sammen

Rev katedral

Vladimir Lenin var grunnlegger og frontmann for bolsjevikene, som i utgangspunktet var en masseorganisasjon bestående hovedsakelig av arbeidere. Lenin var den opplagte leder for diktaturet som ble innført, med maktmonopol som styringsprinsipp. Maktovertakelsen førte til en borgerkrig som endte med at Sovjetunionen ble etablert i 1922.

– Forfølgelsen av kirken var veldig sterk allerede under borgerkrigen. Kampen mot det kommunistene anså som overtro tiltok slutten av 1920-årene. Det kulminerte med arrestasjon av prester og sprengingen av Frelser-katedralen i Moskva, sier Hegge.

Dette skjedde i 1931. Katedralen var reist som en markering over seieren mot Napoleon i 1812. Den daværende tsaren erklærte at den skulle bygges og at det skulle skje til ære for Kristus Frelseren «for å vise vår takknemlighet til det guddommelige forsynet som har frelst Russland fra den dommen som overskygget henne» og som et minne over det russiske folkets ofre.

– Kirkens ære måtte bekjempes, forklarer Hegge.

«Opium for folket»

Kirken ble også assosiert med den gamle maktstrukturen i Russland.

– Tsaren var kirkens formelle overhode, og man tenkte at hans makt var gitt av Gud. Forbindelsen til høyere makter var en statsbærende idé, sier Hegge.

– De radikales kamp mot kirken baserte seg for en stor del nettopp på dette.

Det skjedde med henvisning til Karl Marx´ tese om at religion var «opium for folket», som angivelig sløvet menneskene fra å se de virkelige problemene i samfunnet og gå til kamp mot disse.

– I hvilken grad var kirkekritikken berettiget?

– Det er et stort historisk spørsmål. Her er jeg ingen ekspert og skal være forsiktig med å si for mye. Men hvis man var ute etter å knekke det russiske maktapparatet, var kirken et naturlig angrepsmål blant flere. I propagandaen var det lett å framstille kirken som en del av dette apparatet.

• LES: Misjonsleder kritisk til sanksjoner mot Russland

Statsbærende idé

Mens man i forskjellige kirkelige og teologiske tradisjoner har hatt idealer for samfunnsreformasjon og sosiale endringer, var det i utgangspunktet lite av slikt i Den russisk-ortodokse kirke.

– Den bærende ideen var at de fattige var salige, og det gjaldt ikke bare de fattige i ånden, sier Hegge.

Han minner om en vittig kritikers oppsummering av marxismen: Den opererer med kompliserte forklaringer på enkle problemer og enkle forklaringer på kompliserte problemer. Problematiske sider ved kirkens innflytelse ble enkelt og entydig forklart, og det førte til en generell kamp mot tro og kirkeliv.

Dogmatisk politikk

Konsekvensene for kirken var dramatiske.

– Mange kirker ble ødelagt, forteller han.

Kirkekunst ble betraktet som skrot. En amerikansk ambassadørfrue fikk samlet flere jernbanevogner med kirkekunst som hun sendte ut av landet og som i dag finnes på et museum i Washington D. C.

– Da den antikirkelige kampanjen var på sitt høyeste, fikk hun kjøpt dette for nesten ingenting, sier Hegge.

Lenins etterfølger, Josef Stalin, hadde selv vært student på et ortodoks presteseminar i et halvt år før han ble kastet ut på grunn av sine politisk radikale holdninger. Men hans politiske virke fikk også til en viss grad et religiøst preg.

– Talen han holdt i Lenins begravelse hadde nesten et liturgisk preg, sier Hegge.

Han mener også at Stalin fremmet en dogmatisk kommunisme der avvik nærmest ble oppfattet som vranglære med alvorlige følger.

• LES: Kaster ut vestlige misjonærer

Religiøst oppsving

Da han selv bodde i Moskva for snart 50 år siden, merket han fortsatt at en antikirkelig stemning preget det kommunistisk styrte samfunnet.

– Jeg møtte mange som var interesserte i kirkelige spørsmål. Men hvis de skulle gjøre karriere og folk merket seg at de gikk i kirken, var ikke dette noe lurt karrieretrekk, sier han.

Etter kommunismens fall har stemningen endret seg betraktelig.

– Det religiøse har fått et veldig oppsving, påpeker Hegge, men legger til at det varierer mye hvor religiøse russerne er.

Både tidligere president Boris Jeltsin og etterfølgeren Vladimir Putin er opptatt av å pleie kontakten med Den russisk-ortodokse kirken. Patriarken har også framhevet presidenten som en viktig alliert som ivaretar Russlands interesser.

– Ser du paralleller i forholdet mellom makten og kirken før revolusjonen og den som er i dag?

– Det er jo gått hundre år, så det er mye som ikke er likt. Men grunntonen har et preg av det som var holdningen i de tider.

Blant annet påpeker han at Frelserkatedralen ble gjenreist på rekordtid og sto ferdig i år 2000, med finansiering fra russiske oligarker.

• LES: Kristne ledere hyller Putin

Strammer inn

Samtidig ser man tendenser til at russiske myndigheter snevrer inn trosfriheten, sist ved at russisk høyesterett gjorde Jehovas vitner ulovlig tidligere i år.

– Etter Sovjetunionens fall var det en hel del protestantiske trossamfunn, særlig amerikanske baptister, som satte i gang misjonsvirksomhet i Russland. Etter hvert er disse blitt stemplet som i alle fall ikke-russiske. De har det ganske mye vanskeligere nå enn for 15-20 år siden, sier Hegge.

Han påpeker at Den russisk-ortodokse kirken også er meget kritisk syn på protestantiske kirkesamfunn.

– Det blir ikke noen feiring av reformasjonsjubileet der borte, bemerker forfatteren.

• LES: – Vet ikke hvor religiøs Putin er