Pengemakt mot samvittigheten

Utvalget foreslår at kirkesamfunn som skal motta offentlig, må ha begge kjønn representert i styrene som forvalter denne støtten. Det vitner om en for svak forståelse av hva samvittighetsfrihet innebærer og hvordan skattepenger bør forvaltes.


For å ta det siste først: I Norge er vi så heldige å ha et velferdssystem som framstår temmelig luksuriøst i både historisk og global målestokk. Men dette har sin pris. Vi har et svært høyt skatte- og avgiftsnivå.

Regner man med alt staten krever inn, direkte og indirekte, sender de fleste av oss godt over halvparten av inntekten vår inn i den offentlige kassen.


Når systemet er innrettet slik, er det desto viktigere å tenke ryddig om fordelingen av disse pengene. Ut fra en kristen forståelse skal vi «gi keiseren det som keiserens er», som Mesteren sa da han ble spurt om det var rett å betale skatt til keiseren eller ikke.


LES FLERE LEDERE HER

Vi skal betale skatten vi skylder. Samtidig er skattenivået i et samfunn som vårt et demokratisk spørsmål. Tilliten til systemet bygger på en forventning om at staten forvalter pengene ikke bare til beste for fellesskapet, men også i respekt for enkeltmenneskets samvittighet. Verdiene blir jo skapt av den enkeltes ærlige arbeid, ikke av staten.

Staten er ikke «snill» som gir penger til trossamfunn. Tvert imot er det lovlydige borgere som får igjen noe av det de har betalt inn slik at de kan drive virksomhet som betyr mye for dem.


I vårt samfunn er det en frivillig sak hvilket tros- eller kirkesamfunn man vil tilhøre, hvis man vil tilhøre noe i det hele tatt. Man kan kjempe for sitt eget syn internt. Og det er fritt fram for å melde seg ut hvis man kommer fram til at man ikke lenger kan slutte seg til de rådende oppfatningene i sammenhengen.

Så lenge denne friheten blir ivaretatt, og enkeltmennesker ellers ikke blir utsatt for overgrep, mener vi staten skal være ytterst forsiktig med å blande seg inn i indre anliggender i trossamfunn.


I vår tid synes det å være en utbredt holdning at du er fri til å ha dine egne meninger, men ikke nødvendigvis fri til å ta konsekvensen av dem hvis de bryter med etablerte flertallsoppfatninger.

Synet på kvinner i lederposisjoner er et godt eksempel. I 2013 blir det feiret at det er hundre år siden alminnelig kvinnelig stemmerett ble innført i Norge. Den feiringen vil vi gjerne delta i. Samtidig mener vi det er viktig å bevare respekten for at det går an å ha et trosforankret syn på at kvinner og menn har forskjellige roller.

De som ikke deler denne holdningen, er naturligvis fri til å argumentere imot. Men forsøk på å tvinge andre til å endre syn med økonomiske midler, smaker det ikke mye toleranse av.

Vi håper ikke kirkesamfunnene vil lystre statlige direktiver på dette området. Det er bedre å greie seg uten statsstøtte enn å gå på kompromiss med egen integritet for å få refundert skattepenger man har betalt inn til det offentlige. Men en stat som vil rose seg av å være romslig og dyrke mangfoldet, kan ikke være bekjent av å sette trossamfunn i skvis på denne måten.

(Dagen)