Pensjonist med forkjærlighet for plast

I klarvær kan Vannes se helt til vindturbinene på Fitjarfjellet og til Folgefonna fra stuevinduet. Den pensjonerte læreren er tydelig stolt av utsikten som skjuler seg bak bygevær og tåkeskyer.

28 hyllemeter med bøker

I eneboligen på Sotra utenfor Bergen der han og Leikny bor, er det blant annet 28 hyllemeter med bøker og seks uferdige skipsmodeller. Han elsker å lese og er rikelig utstyrt med tålmodighet, men blir til stadighet avbrutt av andre viktige ting, som dugnad.

– Det har kommet i første rekke, forklarer han.

Da Vannes ble pensjonist for 15 år siden, holdt de på med et stort ombyggingsarbeid på leirstedet Fjell-ly, som drives av Midthordland Indremisjon.

– For meg kom det som en gave. Jeg var sliten etter mange år som lærer og hadde lite overskudd når dagen var over. Som pensjonist kunne jeg jobbe dugnad tre til fem dager i uka. Arbeidet var variert og krevde ikke så mye tankevirksomhet. Men det kjekkeste var lunsjpausene, legger han til.

Fortsatt får han øye på ting ute på leirstedet som skulle vært gjort. Det kan dreie seg om noe som skulle vært malt eller noe listverk som skulle vært skiftet ut.

– Det er viktigere at det ser fint ut der, enn at jeg blir ferdig med båtene mine, resonnerer han.

Ville til sjøs

Da Vannes var rundt ti år gammel, hadde han allerede bestemt seg for å bli maskinist ombord på en båt og seile på de store hav.

– Det var drømmen som jeg arbeidet mot. Men for å bli maskinist, måtte man ha verkstedtid.

Han var heldig å få praksis hos Johs. Mæhle mek. Verksted på Espevær, nord for Haugesund.

– Det tror jeg var en Guds styrelse. Jeg fikk vite at det var mange som hadde søkt. «Men du var den første, og derfor skal du få den,» ble det sagt.

Da han var på sesjon i militæret, ble det sådd en ny tanke i ham. «Du vil ikke bli ingeniør?» spurte en yrkesveileder. Etter at tanken hadde kvernet i hodet en stund, valgte han land fremfor sjø.

Avgjørende år

Vannes har funnet fram et gammelt bilde av seg selv. Han bodde på Espevær da det ble tatt og var rundt 20 år. Han har en kraftig, mørk hårmanke som har fått hjelp av litt brylkrem. Ansiktet er preget av både alvor og forventning.

De fire årene på Espevær, fra 1958 til 1962, ble avgjørende år på flere måter.

Det var Mæhle som skaffet ham den første jobben som ingeniør. Han hadde en onkel som var direktør hos industrikonsernet Rieber & Søn. Der fikk Vannes jobb innenfor plastindustrien.

– Hele mitt voksne liv har jeg jobbet med plast; først i to ulike bedrifter, deretter som produksjonssjef på en plastbedrift og etter hvert som lærer på Laksevåg yrkesskole. Der underviste jeg om plast, noe som var nokså spesielt, sier han.

Vekkelse på bedehuset

På Espevær kom han også til tro på Jesus i voksen alder.

– Jeg husker at jeg var på dans på ungdomshuset en lørdag kveld. Der fikk jeg høre at flere, særlig jenter, hadde vært på bedehuset og gitt seg over til Gud. Dagen etter måtte vi bort og se hva som gikk for seg der.

Han minnes at de som ikke var kristne, satt på galleriet. En han kjente ble kristen allerede søndag kveld. Selv trengte han noen dager før han ga til kjenne at han ønsket å bli frelst.

– De første 14 dagene fløt jeg på en sky. Så kom hverdagen tilbake, men det opplevdes godt å gi seg over til Gud, sier han.

Det viste seg nå at læremesteren i mekanikerfaget også var en god søndagsskolelærer og en åndelig veileder.

– Han støttet meg mye de første ukene og senere i livet. Det var godt å ha noen å snakke med om tro.

– Mer avslappet forhold­ til tro

Senere, da han flyttet til Bergen, begynte han i Bergens Indremisjon. Der var det mange ungdommer og satsing på bibelgrupper. Han ble leder og eneste mann i en gruppe med unge jenter. Høsten 1966 begynte en lys nordlending i gruppen. Hun het Leikny og var utdannet sykepleier. Etter hvert ble de kjærester og giftet seg.

– Har troen forandret seg med årene?

– Jeg har vel kanskje et mer avslappet forhold til tro nå. Om jeg ikke greier å be de store bønnene, så er det ikke et krav lenger.

Vannes refererer til to nøkkelvers fra Bibelen i ulike faser av livet. Da han ble kristen, var Johannes 1,9 et viktig vers: «Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.»

I dag hviler han i et vers av Paulus: «Min nåde er nok for deg» (2. Kor 12,9).

Plasthval

– Hva ble din livsoppgave?

– Opplæring. Da jeg startet som lærer, oppdaget jeg raskt at mine elever ikke hadde lærebøker som var tilpasset deres nivå. Skulle de få det, var jeg nødt til å skrive dem. Etter hvert ble det fem lærebøker om plast.

Vannes forteller at han brukte ti år på å samle stoffet til den første boka. Den siste kom ut i 2000.

– Jeg likte godt å undervise. Selv tenker jeg at det var en forordning fra vår Herre. Det var kjekt å omgås ungdommene.

Fordi han var en pioner i faget, fikk han tildelt ulike tillitsverv. Blant annet var han formann for flere prøvenemnder og leder for en eksamensnemnd for Utdanningsdirektoratet.

– Jeg holdt koken fram til 2016. Da ga jeg meg. På et kurs i regi av fylket ble vi rådet til å ikke frasi oss alle verv når vi ble pensjonister. Det rådet fulgte jeg.

I 2017 strandet en hval på Sotra, ikke langt fra der Vannes og kona bor. Da magen ble åpnet, viste det seg at den var fylt til randen av plast. Over 40 plastposer, plastsekker og store plastflak lå trykket sammen som en stor ball. Den pensjonerte lærerne erkjenner at plasthvalen, som den ble kalt, lærte Norge mer om plast på ett år enn det han greide å lære vekk i løpet av 30 år.

Kreft

– Hvordan er det å bli eldre?

– Jeg fikk høre da jeg var yngre at en del interessefelt faller vekk når man bikker 60 år. Det merker jeg først nå. Jeg har en kreftsykdom med god prognose og lever greit med det. Men hormonbehandlingen jeg går på tar på kreftene. Det oppleves som at jeg har blitt fem år eldre bare i løpet av det siste året. Jeg har pleid å si om meg selv at jeg har «interessenes nådegave», men slik er det ikke lenger. Ting jeg har lyst til å gjøre, som å drive med hobbyer, hjelpe andre og drive dugnad, orker jeg bare i liten grad. Det kan gjøre meg litt motløs og tapper meg for pågangsmot, forteller han.

Tidligere hadde han lyst til å reise rundt i verden, men slik er det ikke lenger.

– Hva er du takknemlig for?

– At jeg har hatt god helse og at jeg tok imot Jesus som frelser i ung alder. Så traff jeg ei grei kone da.

– Er det noe du angrer på at du ikke gjorde?

– Jeg angrer litt på at jeg ikke tok en del av utdanningen i Sveits eller Tyskland. Og jeg angrer på at jeg ikke tok et år til sjøs etter militæret. Samtidig tenker jeg at hvis jeg skulle valgt noe annet, så måtte jeg valgt vekk noe av det jeg gjorde. Da er jeg ikke sikker på at det er et så stort savn likevel.

– Hva ønsker du å gjøre med resten av livet ditt?

– Tiden for de store prosjektene er nok over, men jeg vil forsøke å holde meg i form både fysisk og mentalt. I kortform handler det om å gå turer til Liatårnet, en fjelltopp på drøyt 300 meter og jobbe i hagen. Der har jeg brukt mye tid de siste årene. I tillegg har familien oppfordret meg til å skrive selvbiografi, men jeg har ikke kommet i gang med den ennå, sier han.