Per Kørner er død

– Den endelige dommen i Høyesterett må få de samme følger for oss som for vår kollega i Balsfjord, sa sokneprest Per Kørner i Strandebarm til Dagen i desember 1982.

Med de ordene erklærte Per Kørner - som den første - skjebnefellesskap med prest Børre Knudsen etter at staten, ved kirkeminister Einar Førde, hadde forsøkt å få Knudsen avskjediget for embetsforsømmelse.

Mange prester var misfornøyd med at ikke biskopene hadde gått foran og protestert mot dommen, men de mente samtidig at Børre Knudsen hadde gått altfor langt i sin aksjon mot abortloven. Kørner, derimot, var villig til å slå følge med sin kollega i nord og risikere kappe og krage for saken.

– Tillater utryddelse av menneskeliv

Kørner skrev i en felles erklæring med sokneprest i Tinn, Arne Bjørn Hansen, at «dersom det ved endelig dom i Knudsen-saken skulle bli gjort gjeldende at loven om selvbestemt abort lar seg forene med Norges Grunnlov og statskirkeordningen, vil vi måtte protestere mot dette ved å si oss løst fra våre statlige embeter».

De to prestene ga utfordringen videre til alle landets prester og menigheter.

Per Kørner la ned den statlige delen av sitt embete 30. oktober 1983 og ble selv avsatt ved dom i Bergen Lagmannsrett i 1991.

1. påskedag samme år etablerte Børre Knudsen, Ludvig Nessa, og Per Kørner Strandebarm prosti, også kalt Den norske kirke i eksil.

– Bauta

Ragnar Andersen var med i nettverket rundt Børre Knudsen sammen med Per Kørner og Ludvig Nessa, og ble selv oppsagt i 1991 etter en kirkestrid i Kvæfjord der han var sokneprest.

Andersen omtaler Kørner som en bauta.

– Han har vært utholdende, modig og tydelig. Sammen med Børre Knudsen og Ludvig Nessa har han i høy grad bidratt til å holde abortsaken varm i folket.

Andersen viser også til at Kørner var sterkt involvert da Strandebarm prosti gikk til det skritt å ordinere Børre Knudsen til biskop.

Kørner ledet ordinasjonen i Kautokeino kirke.

– Det var et tydelig signal om at Den norske kirke hadde slått inn på avveier. Den mangeårige kampen Per Kørner har stått i, avtvinger stor respekt, sier Andersen.

Han påpeker at mønsteret som Børre Knudsen og Per Kørner fulgte da de la ned den statlige delen av sine embeter, var det samme som de fleste prester handlet etter i 1942 da de brøt med en nazifisert stat.

– De fortsatte som prester, men tok ikke i mot lønn fra staten, var ikke lengre vigselsmenn, forholdt seg ikke til statspost og førte ikke fødselsregister. Knudsen og Kørner revitaliserte tankegangen som lå under hos biskop Berggrav og i kirkens kamp under krigen, sier Andersen.

Ydmykt menneske

Odd Sverre Hove, tidligere redaktør i Dagen, omtaler Per Kørner som et usedvanlig ydmykt, stillferdig og modig menneske.

– Han hadde fortid som misjonær i Sør-Afrika og ble bevoktet av apartheidsoldater med maskingevær, men var slett ikke redd. Tvert i mot var han veldig modig, sier Hove.

Hove fremhever den sentrale betydningen Kørner hadde da han fikk prøvd dommen mot Børre Knudsen rettslig.

– Han investerte sokneprest-embetet sitt i Strandebarm for å få abortloven kjent rettslig ugyldig. Den kampen tapte han, på samme måte som Børre Knudsen hadde gjort før ham. Hans modell tjente derfor til å stadfeste at dommen ikke var noen tilfeldighet, men en varig norsk rettsoppfatning.

Hove sier at Per Kørner ble betydningsfull også i opprøret knyttet til etableringen av Strandebarm prosti.

– De andre prestene pekte han ut til å være prost av Strandebarm prosti, en rolle han hadde i en del år før Børre Knudsen ble utpekt som biskop. Det var et vitnesbyrd mot de sittende biskopene om at de regnet dem som avsatt.

Gikk frem til alteret

Å demonstrere mot det han opplevde var urett, har kjennetegnet Per Kørner gjennom hele hans yrkesaktive liv.

I et Dagen-intervju i 1987 forteller Kørner om en gang han og fire svarte medarbeidere fra misjonsstasjonen i Sør-Afrika troppet opp i Barclays Bank. De fire var blitt nektet adgang på den «hvite» siden av skilleveggen i banklokalet noe den norske prestelæreren ikke kunne finne seg i. Det endte med at skilleveggen ble fjernet for godt.

20. mai 1993 var en stor flokk møtt fram på kirkebakken foran Hamar domkirke i anledning vigslingen av Rosemarie Köhn som første kvinnelig biskop i Norden. Kong Harald og dronning Sonja var blant gjestene som fikk høre preses Andreaas Aarflot si at det er grunn til «å hilse dette skritt med glede». Men ikledd svart prestekjole prøvde Per Kørner og vennene Børre Knudsen og Ludvig Nessa å komme seg inn i kirken for å demonstrere. De ble båret vekk og må tilbringe resten av dagen på glattcelle.

I 2013 ble han kastet ut av en homogudstjeneste i forbindelse med åpningen av Bergen Pride i Johanneskirken i Bergen. Ifølge Bergensavisen skal han ha gått helt frem til alterringen og bøyd seg ned på kne. På ryggen på den gule vesten til Kørner skal det ha stått «Gud lar seg ikke spotte».