Personlige erfaringer preger trosopplæring

MF-forskerne Kristin Graff-Kallevåg og Tone Stangeland Kaufman er overrasket over i hvor stor grad trosopplæringen i kirken påvirkes av den enkelte ansattes egen troserfaring.

– I trosopplæringen tilbys ressurser og praksiser fra kristen tradisjon, men de brukes både av de ansatte og av barna på et selektivt vis, sier Graff-Kallevåg, som er førsteamanuensis i systematisk teologi og religionspedagogikk på MF Vitenskapelig Høyskole (MF).

Deres studier viser for eksempel at en person som selv har opplevd å få mye ut av bibellesning, gjerne vil vektlegge denne delen av trosopplæringen mer.

– Det er ikke sort-hvitt, men det er en tydelig tendens at noe blir mer fremhevet mens andre ting faller litt mer utenfor. Ikke alle virker like bevisste på hva som står i den lokale trosopplæringsplanen, sier Stangeland Kaufman­, som er førsteamanuensis i praktisk ­teologi på MF.

Byggeklosser

Funnene deres stammer fra et forskningsprosjekt som hovedsakelig bygger på kvalitative intervjuer med kirkelig ansatte og barn som har deltatt på trosopplæringstiltak. Dette har resultert i boken «Byggekloss-spiritualitet? En studie av spiritualitet i Den norske kirkes trosopplæring».

– De kirkelig ansatte ønsker å gi barna noen byggeklosser, gjennom kunnskapsinnhold og praksiser, som de finner i den kristne tradisjonen. Og hvilke klosser de velger handler mye om hva som har vært viktig for dem når de har satt sammen sin egen spiritualitet, sier Stangeland Kaufman.

Forskerne forteller videre at barna gjerne bruker disse byggeklossene, men setter dem sammen på helt nye og annerledes måter. Barna blander gjerne inn ressurser fra andre steder, som populærkulturen, og bygger sin egen spiritualitet.

– I kirken tilbys ressurser fra kristen tradisjon, som bønn og bibellesning, gjerne i nye former som for eksempel bønnevandring. Men barna bruker av ressursene på en mye mer selektiv og hybrid måte enn det de kirkelig ansatte nødvendigvis har tenkt, sier Graff-Kallevåg.

Kjenner seg igjen

I slutten av september var flere trosopplærere og studenter samlet på MF til et seminar i regi av IKO om spiritualitet i trosopplæringen, der funn fra prosjektet ble presentert.

Menighetspedagog Møyfrid R. Brenn fra Lillehammer kunne kjenne seg igjen i det forskerne presenterte.

– Jeg tar jo med det som har vært viktig for meg og tenker at det er viktig for andre. Det er veldig fint å høre andres tanker rundt dette og å bli mer bevisst på det, sier Brenn.

Også hennes kollega, menighetsarbeider Marit Stave, kjenner seg igjen.

– Det er ikke noe jeg har tenkt på før, og jeg fikk en slags aha-opplevelse på at dette nok stemmer. Det er viktig å stille spørsmål ved måtene vi gjør og snakker om ting på. Det er noe trosopplæringsreformen har hjulpet oss til å bli bedre på, sier hun.

Viktig å være bevisst

– Å ha et reflektert forhold til sin egen troshistorie, egne tendenser og ikke minst egne blindsoner er noe vi har sett som virkelig viktig, sier Stangeland Kaufman.

Forskerne tror det er en fare for at trosopplærere ikke ser like godt andre livssituasjoner hos barna som kan gjøre andre praksiser viktige.

– Hvor blir barnas erfaringer og liv av? Det er en utfordring hvis den ansatte ikke selv er bevisst at en er farget av sin egen fortelling. Da oppstår det fort blindsoner, ­sier Graff-Kallevåg.

Ser ikke behov for flere planer

Dette er bibel-tekstene barna skal få med seg

Vil skape «jordvenner» i norske menigheter

Nå må de finne nye måter å få kontakt med dåpsbarna

Kirker forsøkt svindlet av sleipe kataloghaier