– Pinsevenner løfter sine ledere opp, det er både en styrke og fare

«En leder i pinsesammenheng kan ikke hvile på kirkelig hierarki, men må bevise sitt lederskap», skriver Truls Åkerlund i sin ferske doktoravhandling om lederskap i Pinsebevegelsen i Norge.

Åkerlund har gjort dybdeintervjuer med fire pastorer i Pinsebevegelsen i Norge for å avdekke de essensielle kjennetegnene ved deres lederskap.

De fire pastorene beskriver hvordan de ser på sitt lederskap og hva som motiverer dem. Forskeren har kommet frem til åtte kjennetegn.

– De essensielle kjennetegnene jeg har kommet frem til tror jeg er noe de fleste ledere i Pinsebevegelsen kan kjenne seg igjen i, sier Åkerlund, som er førsteamanuensis ved Høyskolen for ledelse og teologi.

Det betyr ikke nødvendigvis at pinseledere vil bruke de samme ordene som forskeren bruker.

Sterke ledere

Ledere i Pinsebevegelsen er blant annet motivert av en høyere hensikt, de opplever at de leder på vegne av Gud og må derfor søke Gud i sitt lederskap, ifølge undersøkelsen.

– Det betyr ikke at man ser på seg selv som en passiv marionett for Guds vilje. Det er mye rom for initiativ og kombinasjon av rasjonalitet og spiritualitet, sier Åkerlund.

Pinsebevegelsen har et kongresjonalistisk kirkesyn, som betyr at hver enkelt menighet bestemmer selv. Derfor kan ikke pastorer hvile sin autoritet på tradisjonen eller kirkesamfunnets hierarki. Det åpner for sterke ledere.

– I noen kirkesamfunn blir den sterke lederen trykket ned, i Pinsebevegelsen blir han løftet opp. Det er både en styrke og en fare. Man har en åpning for den salvede lederen, men han kan få for mye makt, sier Åkerlund.

Demokrati og lederskap

Forskeren har fulgt med på Frelst-debatten, hvor ledere har blitt anklaget for å utøve usunn makt. Men debatten kom etter at Åkerlund hadde gjort sine intervjuer og er dermed ikke berørt i avhandlingen.

Likevel mener Åkerlund at Pinsebevegelsen har opplevd at pendelen har svingt voldsomt de siste tiårene. Før var det menighetsmøtet som bestemte gjennom demokratiske prosesser. Nå får enkeltledere større makt.

– Man er mer opptatt av verdien i lederskap. Før festet man sin lit til bønn om vekkelse, nå tror man nøkkelen ligger i lederskap, visjoner og målsetninger.

Åkerlund håper bevegelsen skal finne en balanse mellom de to ytterpunktene. Det betyr ikke at han er bekymret for usunt lederskap i Pinsebevegelsen i dag.

– De sammenhengene jeg har fulgt er opptatt av demokratiske prosesser. Selv om alle lederne jeg intervjuer løfter fram visjonen og det å høre fra Gud, ønsker man samtidig at menigheten skal lytte til Gud sammen. Den av pastorene som er minst opptatt av direkte tiltale fra Gud, er opptatt av at beslutninger tas i samtaler. Det fins en grunnleggende tanke om at man søker Gud på vegne av organisasjonen, forklarer Åkerlund.

Påvirket av Hillsong

– Hvilke impulser fra utlandet har preget synet på lederskap i Pinsebevegelsen?

– Jeg vil si at det er to impulser som har påvirket lederskapet i bevegelsen. Det ene er kirkevekstbevegelsen og vektlegging av pastorens rolle. Det andre er den apostoliske revolusjonen som kan ses i sammenheng med framveksten av Hillsong i Australia. Her fins det en vektlegging av tjenestegave. I praksis har dette ført til at pastoren er øverste organ, ikke menighetsmøtet. Men hvem skal pastoren stå til ansvar for? spør Åkerlund.

Han opplever at Pinsebevegelsen i Norge jobber med problematikken ved å styrke tilsynsordningen.

Åkerlund er spørrende til om det i det hele tatt er fornuftig med en sterk leder på toppen i den demokratiske og konsensusorienterte kulturen vi har i Skandinavia.

– Med så mange høyt utdannede mennesker i menighetene er det heller et spørsmål om hvordan man kan lede på en måte som frigjør mest mulig av potensialet i organisasjonen.

– Hvilke lederstil tror du kommer til å dominere Pinsebevegelsen om 10 år?

– Det vil komme til å se ulikt ut. Men jeg tror vi kommer til å se en vekst av såkalte nettverk som Salt, Hillsong og Filadelfiakirken.