Plastisk teologi
Stian Kilde Aarebrot knytter det som har vært ansett opp gjennom kirkehistorien som gode, kristne leveregler til dagens populærkultur og moderne hjerneforskning og ny kunnskap om hvordan våre liv formes i praksis.
Anmeldt:
Stian Kilde Aarebrot
Annonse
Kunsten å forme livet: Plastisk teologi
Luther Forlag, 2018
Innbundet, 240 sider
-----
Noe av det beste med denne boka er undertittelen «plastisk teologi». Slike ordspill finnes det mange av. De krydrer boka og gjør den morsom og lett å lese. I tillegg er det flott når ordspillene gir selvstendig mening, slik «plastisk teologi» gjør. Forfatteren definerer begrepet slik:
«Plastisk teologi er en teologi som tar utgangspunkt i at hjernen er plastisk, at den formes av alt vi gjør, bevisst eller ubevisst, at alle handlinger, gode som dårlige, gjøres med litt større letthet neste gang vi gjør dem, og til slutt gjør vi noen av dem helt automatisk.» Poenget med boka repeteres nesten til det kjedsommelige, blant annet slik: «Jeg håper du har forstått mitt hovedanliggende i denne boken: Vi formes over tid, gjennom det vi gjør.»
Gode, kristne vaner
Boka slår et slag for gode, kristne vaner. For en som er oppvokst i bedehusland kan det synes som om forfatteren slår inn åpne dører: Gjør det til en vane å gå på gudstjeneste, ta aktivt del i den, lytt til forkynnelsen og la den få konsekvenser for ditt liv. Les Bibelen, ta den på alvor og praktiser dens anvisninger for livet og fellesskapet med andre.
Annonse
Fast rytme
Det er kostelig å lese hvordan Aarebrot selv har fått impulser gjennom ulike fellesskap til å havne der han er i denne boka. Han var sentral i opprettelsen av Sub Church i Oslo, et fellesskap han beskriver som nokså tilbakelent i forhold til en fast rytme i kristenlivet.
En søndag i 2003 hadde de besøk av predikanten og retreatlederen Edin Løvås, som utfordret dem på systematisk bibellesning og andre rytmer i troslivet, før han utbrøt:
«Noen av dere er sånne bohemer som aldri kan få til noen som helst slags rytme. Gud i himmelen får forbarme seg over dere. Ja. Og det gjør’n. Ja.» Løvås’ tale ble en vekker for flere, og Aarebrot kommer stadig tilbake til den som et vendepunkt. Han siterer Løvås flere ganger i boka, og dediserer den til ham. Det er litt pussig, siden Løvås døde i 2014 og boka er ny av året. Men forfatteren har et håp om en dag å møte ham igjen.
«Vanekristendom»
Et annet fellesskap som forfatteren har blitt påvirket av, er ReImagine i San Francisco, hvor han oppholdt seg i ett års tid. Der ble han utfordret til konkret jesusetterfølgelse og testing av sine komfortsoner.
I min oppvekst var «vanekristendom» et belastet uttrykk, der det indre livet og samfunnet med Kristus var erstattet av ytre former og vaner uten dypere innhold. Er det dette Aarebrot promoterer i denne boka? Hvor blir det av troen på Kristus og Den Hellige Ånds forvandlende kraft? Det er alt sammen med i boka. Han beskriver tro på Kristus og levende kristenliv med Åndens frukt, og han forutsetter at kristenlivet springer ut av en levende relasjon til Jesus Kristus.
Men han poengterer samtidig at gode vaner og en god rytme i kristenlivet er kanaler som Ånden kan bruke når han skaper frukt. Derfor anbefaler han også den som ikke «kan» tro å begynne å praktisere trosvaner som gudstjenestedeltakelse og bibellesning.
Annonse
Ei utfordrende og nyttig bok for både troende og ikke-troende.
