– Poesien er min måte å gråte på

– Poesien har ofte vært min måte å gråte på, sier Kristian Steen Hansen, tidligere rusmisbruker, nå miljøarbeider og poet.

– Mange ord i diktsamlingene mine er tårer i form av blekk. Jeg skriver først og fremst for meg selv, men det jeg skriver treffer åpenbart mange andre også. Her om dagen fikk jeg takk fra en person som hadde tatt imot Jesus ved å lese diktene mine. Det er det største jeg har opplevd, sier 37-åringen, som er bosatt i Porsgrunn og jobber på Evangeliesenteret der.

Dikteråren har Steen Hansen hatt og brukt siden barneårene i Drammen. Livet var tidlig fylt av frykt, angst, skam og forkastelse, forteller han.

– Jeg vet ikke hvorfor, men jeg følte meg alltid annerledes og gikk stadig rundt og sang «Jesus elsker alle barna unntatt meg». Kanskje var det åndskrefter som gjorde meg redd? Bibelen slår jo fast at vi ikke har en kamp mot kjøtt og blod, men mot ondskapens åndehær i himmelrommet.

Fotball ble likevel hoved-fluktveien fra alt det vonde. Sparta-Brakerøyas guttemiljø var et trygt sted å være. Her opplevde Kristian samhold og vennskap. Desto vanskeligere ble det da han ble overført til et nytt lag og måtte etablere nye relasjoner. Som 15-åring begynte han derfor å eksperimentere med alkohol og hasj.

– Rusen ga fred og ro inni meg – akkurat det jeg lengtet etter.

Innlagt

Kristian strakk strikken lenger og lenger.

– Lenge var jeg en naiv og godtroende misbruker som ikke forsto hva jeg hadde begitt meg ut på. Alt i rusmiljøet fortoner seg nemlig veldig fint i begynnelsen. Jeg fikk gode venner og nøt livet. Men etter hvert som man blir avhengig av tyngre stoffer, hardner miljøet.

For Kristian Steen Hansen toppet det seg da han som 19-åring brukte amfetamin, extacy og LSD. Han ble psykotisk og forsøkte å ta sitt eget liv. To forbipasserende så imidlertid hva han var i ferd med å gjøre og kjørte ham til sykehus.

– Jeg ble så sint. Selv ikke å gjøre slutt på livet klarte jeg å få til!

Et halvår etterpå tok han imot tilbud om innleggelse på psykiatrisk avdeling. En nykter periode fulgte, men til gjengjeld ble han tungt medisinert og følelsesmessig flat. Etter langvarig utredning uten noen endelig diagnose fikk han to alternative oppfølgingstilbud. I stedet valgte han å kjøpe 50 piller av en medpasient og ble dermed utelukket fra det offentlige hjelpeapparatet.

Troens gave

Som en siste mulighet lanserte moren da Evangeliesenteret (nettverk av rusavvenningsinstitusjoner i kristen regi. Journ anm.).

– Hun ga meg valget mellom å dra dit eller så ville familien kutte forbindelsen med meg. Jeg gikk med på det og dro til Fjordtun evangeliesenter på Hadeland.

I begynnelsen var det både tøft og forvirrende. Kristian hadde fortsatt psykiske utfordringer, men bestemte seg raskt for å ta imot Jesus og la seg døpe.

– Jeg tok imot frelsen på det første vekkelsesmøtet jeg var på og uten å ha full forståelse for hva det dreide seg om. En beboer på senteret fortalte enkelt om Jesus. Jeg så i øynene hans og i de andre kristnes at de hadde noe jeg ikke hadde. Senere har erfaringen min blitt en god illustrasjon på hva tro er for meg. Tro er først og fremst en gave og ikke noe man må forstå eller prestere.

Ludvigs profeti

Vekkelsesmøtet på Hadeland var det første av mange lignende han skulle oppleve. I januar 2003 var Steen Hansen på vekkelsesmøte i pinsemenigheten Berøa, Oslo. Der var også Ludvig Karlsen, Evangeliesenter-bevegelsens gründer.

– Han profeterte at jeg skulle bli predikant. Jeg trodde han var spik spenna gæern!

Alt løste seg nemlig ikke med frelsen. For Kristian Steen Hansen foresto en årelang prosess.

– Jeg pleier å si at jeg har vært i Guds vaskemaskin og der er jeg enda. Jeg har gått gjennom mange tøffe tak, men Gud har vært trofast hele veien. Noen ganger føler jeg meg litt som Jakob som kjempet med Herren. Selv om jeg har sviktet og til tider har følt meg svært begrenset, er det en kraft som har drevet meg framover. Det Han starter, fullfører han også.

Et veiskille kom da Steen Hansen flyttet til Brubakken evangeliesenter i Drangedal i 2005.

– Den sterke troen jeg møtte der inspirerte meg til å slutte med medisinene som fortsatt gjorde meg apatisk. En dag jeg sto og vasket opp sa Jesus til meg: «Jeg skal reise deg opp og mennesker rundt deg skal se at det er jeg som har gjort det.»

– Etter det intensiverte jeg bibellesningen og bønnen. Jeg hørte mye undervisning og fikk masse forbønn. Etter hvert forsto jeg at lidelse skaper trøstere. Derfor ønsker jeg å bruke livet mitt til å gi det samme til omverdenen som Gud har gitt meg – for eksempel ved å være samtalepartner og veileder for folk som går gjennom tøffe ting. Og så har jeg begynt å forkynne av og til.

Vasser i håp og mirakler

I likhet med Bibelens Josef har Kristian erfart at Gud snudde det negative til noe godt. Men det har skjedd over lang tid, understreker han igjen.

– Det er enkelte ting man ikke kan gå til forbønn for og forvente løsning på med en gang. Noen ganger må man trenge seg inn på Gud. Hvis man ønsker å bli fri, må man også tåle å gå veien dit. Det er ikke bare å sitere de rette løftene og forvente at alt blir bra med det samme.

Siden 2009 har Kristian Steen Hansen jobbet som miljøarbeider i Evangeliesenter-bevegelsen, nå i Porsgrunn.

– Jeg er heldig som får ha en jobb der jeg vasser i håp og mirakler. Og tøffe ting selvsagt. Men det er fantastisk å se hvordan dystre ansikt forvandles i møte med evangeliet og være med i brukernes prosesser med å få ting på plass igjen i livet. Jeg har jo litt erfaring, smiler Steen Hansen.

Selvbiografisk

Selvbiografisk livsvisdom preger poesien hans også. Nylig ga Kristian Steen Hansen ut sin syvende diktsamling. Noen foreligger på papir, andre på CD. Enkelte CD-utgivelser er supplert med egne viser. Alle har fått god mottagelse og solgt bra.

«Nå kjenner jeg at jeg endelig kan ha tro på å leve det livet jeg var ment til å leve i utgangspunktet. Som en stolt, tilgitt, verdifull, ønska, utvalgt, helliggjort, rettferdiggjort, elska sønn av himmelens og jordens skaper», skriver poeten i forordet til samlingen «Endelig hjemme».

En ny CD er for øvrig underveis, denne gang kun med egne viser.