President Assad ikke verneverdig

Under opprørene i Tunisia og Egypt truet presidentene i begge land med kaos hvis de måtte gå av. Når president Bashar al-Assad i Syria nå roper samme varsko, er det langt flere som lytter.
Det er en utbredt oppfatning at kollaps i Syria kan true stabiliteten i hele regionen. Men før verden biter på Assads agn og aksepterer sannheten om ham som garantist for ro og orden, må vi huske én ting: Også Assad-regimet er en trussel mot freden.
Regimet gjør halvhjertede forsøk på å komme demokratiforkjemperne i møte. Den nyutnevnte statsministeren Adel Safars løfter om en reformplan, har likevel ikke overbevist demonstrantene. Nye demonstrasjoner er varslet. Samtidig meldes det om snikskyttere som dreper sivile og at sikkerhetsstyrkene går fra dør til dør for å arrestere regimekritikere. Minst 560 sivile er blitt drept siden den første uroen brøt ut i Daraa 18. mars. Syriske borgere, som selv har lange tradisjoner med å ta vare på flyktninger fra nabolandene, flykter nå over grensene til Libanon og Tyrkia.
Utsiktene til syrisk kollaps har gjort en rekke land nervøse. Saudi-Arabia og Gulf-statene er redd for smitteeffekten. I Libanon vet man altfor godt at situasjonen i de to landene henger sammen. Tyrkia er nervøse for et kurdisk problem i Nord-Syria, og USA som skal trekke de siste styrkene sine ut av Irak i løpet av året, frykter at utviklingen i Syria skal destabilisere Irak på nytt.
Mest nervøse er kanskje Iran. For dem har Assad-diktaturet vært en nær alliert i mer enn tre tiår. Alliert både i kampen mot Israel, og som kanal til terrororganisasjoner som Hizbollah og Hamas. Hvis regimet veltes, vil også Irans innflytelse i regionen svekkes. Samtidig er alliansen med Iran Assads beste garanti for å overleve som president.
Utfordringen i Syria er at ingen vet hvem eller hva som kan etterfølge Assad etter lang tids ekstrem undertrykking av politiske motstandere. Man vet for eksempel ikke hvilket potensial Det muslimske brorskapet har. Det vi derimot vet, er at også Assads alawittdominerte styre er en trussel mot freden. Tidligere har de utkjempet fire store kriger mot Israel. Nå holder de sin hånd over Hizbollah i Libanon, som allerede har bevist at de er villige til å angripe Israel med raketter.
Syriske myndigheter er blitt fordømt internasjonalt for voldsbruken de siste ukene, men reaksjonene er milde sammenlignet med det som for eksempel ble rettet mot USAs allierte Hosni Mubarak. Det er et paradoks at Assad, som er alliert i en anti-vestlig allianse ledet av Iran, slipper lettere unna.
Syriske demonstranter krever å bli trodd når de sier at målet er fred og demokrati. Dette må de få sjansen til å bevise. Kravet om demokrati er høyst legitimt.
Når dét er sagt, gjør det inntrykk å høre at syriske kristne er redd for konsekvensene av et regimeskifte. Foruten Jordan er Syria det landet i Midtøsten der kristne har størst frihet. Dette kan fort forandre seg. Den melkittiske patriarken i Damaskus er en av flere som advarer om kristen masseflukt hvis landet får en islamistisk regjering. Dette er en advarsel verdenssamfunnet må ta inn over seg. Advarselen viser hvor vanskelig den syriske floken er å løse.