Prest etter beinfunn: – Grotesk at man ikke kan få ligge i fred

Tove Farstad fant skallerester og en gulltann da hun skulle stelle farens grav i Kristiansand nylig. NRK forteller at det dukket opp rester av et kranium, knokler og deler av en tanngard med gulltann på graven.

Fader Johannes, Norges kanskje mest erfarne og kjente ortodokse prest, synes det er trist å høre om slike episoder.

For fader Johannes handler det om mer enn følelser. Derfor ønsker han ideelt sett at ortodokse kristne i Norge hadde sine egne gravplasser, der man kan være trygg på å unngå hendelser som den i Kristiansand.

– Ekkelt og skremmende

– Min første tanke var jo at dette må være mamma som er gravd opp. Det var forferdelig ekkelt og skremmende, sier Farstad til NRK.

Hun kaller opplevelsen ekkel og skremmende.

Kirkegårdssjefen i Kristiansand, sier det er leit, men ikke til å unngå på en hundre år gammel gravplass.

– Vi bruker gravene om igjen etter 20 år. Da kan vi risikere at beinrester dukker opp. Store knokler forsvinner ikke så fort. Det er veldig leit. Men ikke til å unngå.

Rengjøre restene

Fra sitt ortodokse ståsted har fader Johannes denne kommentaren:

– Hvis en grav graves opp, bør restene som ligger der og som vanligvis vil være skjelettrester, tas opp, rengjøres og plasseres på et sikkert sted.

Presten viser til hvordan dette gjøres i et typisk ortodokst land som Hellas. Der blir gjerne oppgravde knokler oppbevart i små miniatyrkirker i private hager.

I Norge kan graver bli gravd opp igjen og brukt på nytt etter bare 20 år.

– Skjeletter går ikke i oppløsning etter så kort tid, minner fader Johannes om. Han leder Hellige Nikolai i Oslo, landets største ortodokse menighet.

– Etter protestantisk tenkning er kroppen bare materialrester, men for oss ortodokse henger kroppen og sjelen sammen i et identitetsfelleskap. Vi ønsker å behandle med stor ærefrykt de kroppslige restene som overlever den naturlige destruksjon. Dette gjelder «vanlige døde», men vi kjenner også hvordan kroppsrester etter helgener blir tatt vare på som relikvier.

Neiden og Helgøya

I Norge er det to ortodokse kirkegårder, der man kan være trygg på at kroppsrestene får ligge i fred. Disse kirkegårdene har en helt spesiell historie. I Neiden i Finnmark ble 94 skjeletter etter skoltesamer gjenbegravd i 2011. Da hadde skjelettene vært oppbevart på Anatomisk institutt i Oslo - i forskningsøyemed - siden 1905.

På Helgøya i Mjøsa ligger en stor gruppe russiske flyktninger begravd etter ortodoks skikk. De kom til Norge i 1954 etter først å ha flyktet fra Russland, senere fra Kina.

Vanskelig å samle seg

Fader Johannes skulle gjerne sett at de ortodokse kirkene i Norge hadde samlet seg i et initiativ for å legge til rette gravplasser hvor man sikret seg at det ikke forekommer episoder som den i Kristiansand.

– Det er et problem, som vi ikke har ressurser til å løse. Foreløpig har vi ikke noen mulighet til å etablere gravplasser som er slik de skulle være etter vår forståelse, sier presten.

Han sier det har vært på tale å gjøre noe med det, men viser til at ortodokse i Norge er fordelt på mange jurisdiksjoner og administrasjoner.

– Det har vært vanskelig å få til en felles aksjon for å løse dette problemet. Vi har ikke klart å samkjøre det, sier han.

Legemets oppstandelse

Selv forretter han i snitt rundt fem begravelser i året. Ortodokse kristne som dør i Norge, blir begravd på vanlige lokale gravplasser rundt om i landet.

– Som menighet har vi ikke noen fullmakter i forhold til disse gravene. Det er de pårørendes ansvar, sier han.

– For ortodokse kristne handler det dypest sett om forståelsen av hva et menneske er. Etterlatenskapene er en del av oss, og det henger sammen med troen på legemets oppstandelse. Det betyr ikke at disse knoklene nødvendigvis er en brikke i oppstandelsens puslespill, men det er et dypt alvorlig spørsmål, sier fader Johannes.

Respekt for religion

Da gravferdsloven ble revidert i 2012, ble det fastslått at «gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn» og at det skal legges til rette for «å imøtekomme religiøse og livssynsmessige minoriteters behov.»

Paragrafen har fram til dag hatt størst praktisk betydning for den muslimske delen av befolkningen, og i de fleste større kommunene er det nå anlagt egne muslimske gravfelt. I praksis handler det om tilrettelegging slik at den døde er vendt med langsiden mot Mekka.

Fra før har Det mosaiske trossamfunn egne gravlunder i Oslo og Trondheim.

Åse Skrøvset er fagsjef og veileder blant annet lokale gravplassmyndigheter i Norge. Stillingen lå tidligere under Tunsberg bispedømme og kirkedepartementet, men er etter skillet mellom kirke og stat plassert under Statsforvalteren.

Hun sier at et trossamfunn har full rett til å etablere egne gravplasser.

– Dette kan selvsagt de ortodokse også gjøre dersom de har behov for det. Gravplassen gjelder også for trossamfunnsgravplasser så langt den passer, men da kan de i større grad imøtekomme egne behov. Dersom de derimot har særskilte krav knyttet til en grav på en offentlig gravplass, må de forholde seg til lovverkets bestemmelse om en fredningstid på minst 20 år. Slik har det vært i Norge siden 1800-tallet, sier hun.

Svaret er oftast nei når folk spør om å flytte sine døde

Glemt grav i Jerusalem

Mener politiet bør etterforske snublestein-hærverk