Prestefamilie forlater sitt eldorado i nord og drar til Rio

43-årige Anders Rosland, født og oppvokst i Fagerlia i Porsgrunn, snakker om et drastisk valg for familien med kone og tre barn i alderen fem til 11. De er alle midt i en krevende pakkeprosess i den romslige, rødmalte prestegården på Helgeland.

Ni år som sogneprest i det spektakulære øyriket i Lurøy og Træna med svært spredt befolkning, 12 ulike prekensteder og utallige friske sjøreiser går raskt mot slutten. På Helgeland har presten fått leve ut sin maritime pasjon. Han har snudd opp ned på menighetens ungdomsarbeid. Kirken disponerer nå mange seilbåter og kajakker, og Anders har utvilsomt vært pådriveren.

– Friluftsinteressene fikk jeg med meg hjemmefra, ikke minst i årene i 1. Herøy Speidergruppe, der mine foreldre Ellen og Inge Rosland var svært sentrale ledere, mimrer Anders.

A merikansk skole

Om en måneds tid går flyttelasset. Kontrastene kunne knapt vært større. Neste stopp er Rio de Janeiro hvor Anders blir prest i den norske sjømannskirken. Kona, Kristine Toft Rosland (40) fra Grimstad begynner som diakonal medarbeider i 50 prosents stilling samme sted. Ettersom begge er teologer, vil arbeidsoppgavene mellom dem fordeles etter hvert som behovene dukker opp.

Barna Johanne (11) og Halvard (9) begynner på amerikansk skole sammen med elever fra Brasil, USA og en rekke andre land. Her er også barn fra Rios norske koloni som teller omkring 800. Marie (5) har fått plass i barnehage.

– Vi vet at det går 50 norske elever på skolen, sier Anders og smiler i skjegget når han tenker på at her er omtrent like mange som samtlige elever ved Onøy/Lurøy skole.

Anders er klar på at familien legger ut på en svært spennende reise.

– Den vil garantert inneholde mye mer enn vi aner nå, sier han.

Alle må omstille seg. Rio har mer enn seks millioner innbyggere. Det er lett å forstå at mye blir annerledes sammenlignet med det frie livet i lokalsamfunnet Onøy/Lurøy hvor det er omkring 400 fastboende. Derfor har Rosland gitt seg selv og familien en retrettmulighet.

– Jeg har søkt om ett års permisjon. I løpet av det første året vil vi finne ut om det er liv laga for oss i Brasil, sier Anders.

– Vi reiser omkring 20. september. Barna må stille på skolen innen 1. oktober, ellers må de vente med skolestart i et halvt år. Skoleåret i Rio er godt i gang når vi kommer, sier Kristine.

Søndag 13. september var det avskjedsgudstjeneste med kirkekaffe i hovedkirken på Lurøy.

D oktorgrad

Kristine har i de siste to årene vært ukependler fra Helgeland til universitetet i Oslo der hun arbeider med doktorgrad i teologi. Hun fordyper seg i koptiske tekster fra 300-tallet etter Kristus. Skriftene er funnet i leirkrukker i Egypt. Med flytting og halv stilling på kjerka i Rio trapper hun ned på studiestillingen til halv tid - og sier at hun håper å fullføre doktorgraden innen 2017. Hun ser heller ikke bort fra at det blir enklere å konsentrere seg om studiene når man er på samme sted hele tiden.

– Kona er jo så god i språk. Når hun nå har lært seg koptisk, et språk som ingen lenger snakker, da kan hun sikkert hjelpe meg når vi begge skal tilegne oss portugisisk i Brasil, ler Anders. Kristine rister oppgitt på hodet og mener at det ansvaret får han sannelig ta selv.

Spontan søknad

Ekteparet forteller at de fra tid til annen har snakket om å finne nye utfordringer. Men valget av Rio kom raskt og ganske så tilfeldig. Anders fortsetter:

– En hektisk dag i mars møtes våre blikk på kjøkkenet i prestegården. Jeg nevner at jeg har lest en annonse. Kristine spør med en gang: «Er det sjømannskirken i Rio?» Ja, svarer jeg. Vi hadde tenkt det samme. Fristen er to dager senere. Helt spontant setter vi oss ned og søker.

Tre dager etter at søknaden var sendt fikk de spørsmål om å komme til intervju i Bergen. Og innen en uke sa de ja til å flytte til Sør-Amerika.

– Har ikke angret

Anders og Kristine kom med to små barn til Lurøy høsten 2006. Først ble Kristine ansatt som høyskolelektor på Nesna. Så fant Anders ledig prestestilling i nærheten.

– I utgangspunktet var jeg ikke veldig så lykkelig over å flytte nordover, men jeg har ikke angret et sekund, sier Anders.

– Hva tenker du om tiden i Lurøy?

– Vi har slått røtter, det er godt å være prest her og jeg hadde nok tenkt å være enda lenger. Vi har møtt utrolig mange jordnære og trivelige mennesker. Det er fascinerende å leve i helgelandsnaturen. Jeg har hele livet elsket det maritime og har virkelig fått kjenne på naturkreftene. Begrensningene og frustrasjonene når du skal ferdes sjøveien har jeg også fått kjenne på. Hurtigbåt, fergetider og vær spiller ikke alltid på parti når du skal rundt i prestegjeldet.

Prest i sorg og glede

Roslands prestegjerning i Lurøy er grundig dokumentert gjennom fotograf Eivind H. Natvigs prisbelønte bilder med tittel «Kom, for alt er ferdig». Bildene er presentert i magasinet Plot, og 50 motiver utgjør en utstilling som lenge har vært vist i Tromsø.

– Det har vært spennende og givende å bli kjent med Eivind. Han har vært mye sammen med oss og har åpnet øynene mine for hva et fotografi kan formidle. Det har også blitt et nært vennskap, sier Anders.

I presentasjonen av utstillingen skriver fotografen slik om samarbeidet:

– Vi reiser sammen på eventyr og treffer folk i glede og i sorg. Vi krysser havet og fryser sammen, får juling av bølger og mister oversikten når GPSen blir blank mens vi er i havskodda. Det er et privilegium og en lykke å jobbe med dette. Anders, Kristine, Johanne, Halvard og Marie har tatt meg inn. Jeg bor med dem på prestegården når jeg jobber.

Bilder og lyd av prest i sorg og glede kan for øvrig sees ved å klikke her.

Maritime menigheter

– I din tid som prest har Lurøy-menighetene satset mye på båt og seiling. Hvorfor?

– Det startet allerede i 2007 da menighetsrådet i Onøy/Lurøy fikk forslag om vi kunne kjøpe en optimistjolle. Tanken var å drive barne- og ungdomsarbeid, også utenfor et kirkelig rom. Det ble et rungende ja, og siden har dette fått utvikle seg. I dag har menighetene bidratt til båtkurs også på Selvær, Nesøya og Lovund. Nå disponerer vi 11 optimistjoller, noen andre seiljoller og 13 kajakker. Vi har tenkt langsiktig, og mange har gitt oss positive tilbakemeldinger, sier Anders, som er takknemlig for at han har fått spre sin maritime entusiasme.

Pasjonen for seiling har Anders hatt med seg fra unge år i Porsgrunn der han og hans tre år eldre bror Eivind var lidenskapelige brettseilere.

– Vi var også så vidt innom Brevik Seilforening. Bror Eivind konkurrerte en god del, jeg var mest interessert i å holde på for meg selv, sier Anders. Han legger til at han måtte la seilbrettet ligge igjen i Porsgrunn da han startet med teologi i Oslo i 1993.

– Ellers ville jeg sikkert ikke greid å konsentrere meg om studiene, ler han.

Mennesker er mennesker

– Hva tror du om forskjellen på å være prest i Lurøy og i Rio?

– Varmen og språket. Jeg tenker slik at mennesker er mennesker, uavhengig av bosted og andre forhold. Budskapet som forkynnes er også det samme.

– Har det vært et mål å kunne arbeide i Sjømannsmisjonen?

– Jeg har alltid hatt stor et godt bilde av virksomheten. Men jeg har ikke tenkt spesielt på at jeg selv ville bli en del av fellesskapet, sier Anders.

Han legger til at han har hatt kontakt med flere sjømannskirker i ulike verdensdeler under reiser for Kirkens Fengselstjeneste. Etter 20 år er han fortsatt engasjert i dette arbeidet.

Under studietiden på Menighetsfakultetet fra 1993 til 2000 kom han i kontakt med Kirkens Fengselarbeids gudstjenestegruppe på Bayern i Åkerbergveien 39 i Oslo. Senere har han møtt fanger nær sagt over hele verden. Enkelte år var Rosland ute på to-tre besøksreiser. Han har også vært leder for Kirkens fengselstjeneste. De siste årene har det som regel vært en årlig tur for å besøke fengsler i USA.

– Jeg har oppsøkt nordmenn i utrolig fortvilte situasjoner. For meg har møtene gitt nye perspektiver på livet og gitt viktige impulser i arbeidet som prest, sier Anders. Han tror også at dette er en god ballast å ha i Sjømannsmisjonen.

Olympisk sjømannskirke

– Hva tenker du om sjømannskirkens oppgaver når Rio skal arrangere sommer-OL neste år?

– Det blir garantert hektisk og interessant. Kirken i Brasil vil garantert bidra. For egen del ser jeg kanskje aller mest fram til lekene for funksjonshemmede, paralympics. Her er det vanvittig gode prestasjoner og kanskje enda større idrettsglede, sier den reiseklare presten, som garantert vil være like entusiastisk under olympisk seiling i Rio som han har vært i sine instruksjoner utenfor prestegårdsnaustet i polarsirkellandet eller som da han var ivrig brettseiler i Grenland.

Rio-prest innsatt som ny generalsekretær i Sjømannskirken

Nå kan du bli julefeirings-prest i Nordsjøen

Starter sjømannsmisjon-kafe i Oslo sentrum

Nordmenn tar med seg rus og vold til Syden