Presten i Norges eneste valgmenighet sier opp

Det blir avskjedsgudstjeneste for Vidar Mæland Bakke 8. desember i Bymenigheten.

Med det er 10 år med prestetjeneste i Norges eneste valgmenighet er over.

– Det har røynet på å lede Bymenigheten i usikre tider, sier Bakke til Dagen.

Bibelens salmer ga presten et språk i depresjonen

Evangelisering og brobygging

Bymenigheten - Sandnes er Den norske kirkes eneste valgmenighet. Den ble etablert av lokale familier som ville nå nabolaget og byen med evangeliet.

Det var mange og klare tanker om hva menigheten skulle være og ikke være. Det frivillige engasjementet var stort de første årene. Veksten like så.

– Det skaper en – eller har i alle fall skapt – en misjonal bevissthet om hva vi kan bidra med inn i byen, sier Bakke, som selv er misjonærbarn fra Madagaskar.

Han begynte som prest i Bymenigheten i 2014.

– Det var litt mismot. Hvor blir det av de store tallene vi hadde?, minnes han at folk lurte på.

Det første årene handlet mye om å skape motivasjon og manøvrere spørsmålene om hva kirken skulle være for byen, hvor den skulle ligge og hvor nært eller fjernt forhold den skulle ha til Den norske kirke.

Som prest i Bymenigheten var han omgitt av engasjerte kristne, fikk bruke nådegavene sine og gjør det han er best til: bygge fellesskap på tvers av uenigheter, menigheter og kirkesamfunn.

– Jeg planla ikke å slutte i denne jobben, men nå ble det likevel slik, sier Bakke.

Jobbet ekstra for å gi mer til menigheten

Han fastholder at timingen på oppsigelsen er «litt tilfeldig».

– Det beste med Bymenigheten er også det mest utfordrende. Jeg har fått stor frihet til å engasjere meg bredt utover stillingen i Bymenigheten. Samtidig blir det også en slitasje over tid.

Bispedømmerådet sponser 20 prosent av en stilling i Bymenigheten. Resten må menigheten samle inn selv.

De er derfor avhengig av frivillige for å få det til å gå rundt

– Det å oppmuntre frivillige til å stå på kunne være krevende. Det er ikke sånn at det er mindre behov for frivillig engasjement i Gand der jeg vikarierer nå, men det har røynet på å lede Bymenigheten i usikre tider, sier Bakke.

I fjor stupte inntektene stupte til menigheten. Det var mye usikkerhet.

– Det er ganske stort trøkk på relativt få frivillige. Når jeg har vært daglig leder og i bresjen for arbeidet er det uunngåelig at jeg tar det ganske personlig hvorvidt det fungerer eller ikke, medgir han.

Ustabilt

Som ledd i det Bakke kaller «en kreativ prosess blant Bymenighetens ansatte» tok han initiativ til å finne noen ekstrainntekter til menigheten.

Han tok oppdrag som foredragsholder og drev med veiledning.

– Det var den følelsen av at her må jeg bidra med litt selv, forteller Bakke.

– Det synes jeg ikke trengs å fremstilles som noe fryktelig negativt, for jeg tror det kan være nyttig for flere menigheter å utfordre seg på det området, presiserer han.

Å gå til en ordinær folkekirkemenighet fristet ikke.

Frykten var at for mye av prestenes tid ble bundet opp i begravelser og vielser, som gikk utover det å bygge menigheten.

Han vurderte derfor å finne en deltidsstilling i en organisasjon eller frimenighet.

Det er ikke for mye tro som truer dagens unge – derfor trenger vi The Send

Alt i alt var tilværelsen preget av usikkerhet.

Fikk nye perspektiver i Oslo

På nyåret dro Bakke til Oslo på en lenge planlagt permisjon, for å ta pastoralklinisk utdanning.

I tre måneder hadde han praksis på Lovisenberg sykehus.

– Det gjør at du får et litt annet perspektiv. Jeg snakket med folk utenfor en menighetssammenheng som overraskende ofte hadde en interesse for trosspørsmål.

Det ga mersmak.

Da Sandnes-prosten ringte ham og lurte på om han ville søke på et vikariat i Gand menighet, var han ikke avvisende.

Styret i Bymenigheten var positiv til å låne ham bort for noen måneder, og slik ble det.

Ble positivt overrasket

Teologisk ligger ikke Gand og Bymenigheten langt fra hverandre. Det lavkirkelige idealet om bønn, evangelisering og nådegaver lever fortsatt i Gand, men prestehverdagen er annerledes i den nye menigheten.

Her er vielser, gravferd og sorgsamtaler ispedd vanlig gudstjenesteliv og oppfølging av frivillige.

– Det som skjedde var at jeg trivdes egentlig veldig godt fra dag én. Overraskende godt, forteller han.

Det har en pris å drømme om at kirkene skal bli fylt av nye mennesker

– Noen synes det høres veldig spesielt ut å kombinere alt dette. Jeg synes det er veldig givende og har kanskje savnet den delen av å være prest.

Han liker å jobbe mer mot mennesker som ikke går i kirken til vanlig.

– Det får jeg anledning til i Gand, sier han

Når vikariatet går ut til jul håper han å fortsette som prest i bispedømmet.

Har et minimumskrav

– Hvilke teologiske spørsmål er viktig for at du skal fungere som prest?

– At jeg fortsatt får forkynne evangeliet, så nye mennesker kommer til tro. Jeg håper menigheten jeg kommer til etterspør en tydelig, bibelsk undervisning, og at man er sulten på å fordype seg i hva det betyr å være kristen og forstå Bibelen inn i vår tid, sier Bakke og legger til:

– Det som Bibelen sier skal ikke pakkes inn eller gjemmes bort.

Bakke ble et av Frimodig kirkes ansiktet utad i 2017, da han engasjerte seg på konservativ side, i debatten om likekjønnet vigsel.

Selv om Kirkemøtet endte med å vedta to samlivssyn valgte han å bli i Den norske kirke.

– Sånn sett er det ikke noe nytt at jeg også kan se for meg å jobbe i kirken, så lenge jeg får fortsette å være tydelig på det jeg selv kan forkynne. Det er kanskje minimumskravet, så får vi se hvor lenge jeg kan ha det slik, sier Bakke.

Stadig gjentar han viktigheten av at han, som menighetsprest, kan bruke tid bønn, evangelisering og nådegaver.

– Hvis de bare så rart på meg om jeg sa at det var noe jeg ville bruke tid på i menigheten, hadde jeg nok kjent meg litt fremmedgjort.

Bekymret for kirken

Han er forberedt på utfordringer også hos sin nye arbeidsgiver. Savnet etter flere barnefamilier er en av dem. Menighetshopping en annen og den store teologiske spennvidden i kirkesamfunnet en tredje.

– Jeg er bekymret for utviklingen i Den norske kirke. Det er ingen selvfølge at det kommer til å gå, sier Bakke.

Han forstår dem som opplever kirken som tannløs og melder seg ut, men vurderer det ikke selv.

– Jeg tror ikke veien å gå er mange enkeltmenigheter og små kirkesamfunn. Det er bare begynnelsen på en forvitring av hele kirkeforståelsen.

Ser seg ikke tilbake

Bymenigheten lyser snart ut Vidar Mæland Bakkes prestestilling.

Nå ser han fremover.

– Jeg har konkludert med at jeg alltids får jobb som prest. Men tiden er kommet for å være et annet sted i Den norske kirke, her i bispedømmet.