Prestenes prest på oppløpssiden

Kvarmes avgang ble kunngjort onsdag. For to år siden sa han til Dagen at han gjerne sto «tiden ut» i stillingen, det vil si til han fyller 70. Slik blir det ikke.

Svekket syn gjør at han i stedet går av 30. september, noen uker før sin 69-årsdag. Avskjedsgudstjenesten blir søndag 3. september i Oslo domkirke.

Tiden moden

Kvarme tar seg i går en kort pause fra møtet med bispedømmets samlede prestekorps på et Oslo-hotell. Han forteller til Dagen at han kom seg godt etter hjerteoperasjonen i 2014.

– Men det er gått et par år, og én ting er at jeg er blitt to år eldre. I tillegg hadde jeg to netthinneoperasjoner på høyre øye i sommer. Det har svekket synet og bidratt til beslutningen. Den er udramatisk og har sin bakgrunn i at jeg har vært biskop i 19 år. Nå var ganske enkelt tiden moden for å gå av, sier Kvarme.

Kona Ingjerd Torhild, født Gilbrant, har også vært plaget av sykdom i en årrekke.

– Dere er blitt rammet av fysiske hindre midt i en viktig tjeneste?

– Ja, men både i 2014 og da jeg gjennomgikk øyeoperasjonene, opplevde jeg å bli tatt veldig godt vare på av Ullevål sykehus, sier Kvarme som er takknemlig. Han kjenner seg båret både av Gud og mennesker.

– Du tenker ikke at sykdom ikke skulle ha rammet dere?

– Nei, vi må forholde oss til virkeligheten slik den er. Nettopp i den kjenner vi Guds nærvær, og dét er ikke et romantisk utsagn. Tvert om handler det om en erfaring av at det er noe større som bærer oss, midt i smerten.

Kristen enhet

– «Alle» husker deg for homofilisaken. Hva vil du selv helst bli husket for?

– Jeg har aldri latt tanken på hva jeg skal bli husket for, styre meg. Det kan lett bli en tvangstrøye. Men jeg vet hva som har engasjert meg. Det er å oppmuntre menigheten ut fra kjernen i evangeliet om Jesus Kristus. Jeg er opptatt av å bidra til kristen enhet i kirken og overfor andre trossamfunn, sier han og vektlegger også sterkt forholdet til jøder og muslimer i hovedstaden hvor han har prøvd å bygge bro mellom synagoge og i moské.

Som ferdig prestestudent dro han Israel.

– Jeg hadde overhodet ikke drømt om at veien videre skulle bli slik den ble, som domprost i Oslo og så bispegjerningen i Borg og Oslo. Jeg tenkte mer i retning av teologi, forskning og undervisning, sier Kvarme som ikke tror det ville vært klokt å planlegge en bispekarriere basert på prestearbeid blant Jesus-troende jøder.

– Det er det ikke særlig stor prestisje i, sier han.

– Gi nåden rom

– Hv a er din formaning til Den norske kirke etter at Kirkemøtet snart vedtar vielsesliturgi for likekjønnede par?

– Jeg ønsker at kirken gir rom for Guds nåde og barmhjertighet i Jesus Kristus, den nåden som gjør noe med oss og med vår enhet og som også gjør noe med samfunnslivet. Vi trenger nåden for enhetens skyld og i et samfunn som er så prestasjonsfiksert og står i fare for å bli nådeløst.

Kvarme har få planer for pensjonistlivet og er spent på hvilke dører Gud åpner.

– Men jeg ønsker fortsatt å forkynne og formidle Guds ord.

Skrive vil han også:

– Det blir ting som kan være til inspirasjon, ikke minst blant prestene. Men ingen memoarer, sier han.

Prestenes prest

Tidligere Vårt Land-redaktør Jon Magne Lund mener Kvarme bør huskes for langt mer enn sin motstand mot homofile prester og likekjønnet vigsel.

– Han fortjener å bli husket for sin raushet og store omsorg for prester og andre ansatte. Jeg vet han gjort en stor innsats der, og selv de som ikke deler hans syn på saker det har vært mye diskusjon om, har fremhevet hans evne til å være biskop for alle og hans vennlighet og evne til å oppmuntre.

– Han har vært prest for prestene?

– Ja, i høy grad. Så har hans kritikere forsøkt å tegne et bilde av ham som en som nærmest ensidig har kretset rundt homofilisaken, men det er ikke riktig. Kvarme og flere andre som står for kirkens tradisjonelle syn, blir ofte karikert, særlig i mediene, sier Lund.

Farfar-jubel

Etter at Kvarmes avgang ble kunngjort, skapte det aller størst jubel hos barnebarna Elias (3) og Samuel (6). I strømmen av hilsener, står SMS-videoen fra dem i en særklasse.

– De synger i duett at «Vi gleder oss til å få masse tid med deg, farfar».

– Og det gjør farfar også?

– Det gjør jeg, sier en varmt smilende Oslo-bisp.