Radikal påskepoesi

Et bakteppe

Han er en moden mann på 40 år. Har vært huslærer og prest. Nå sitter han med fjærpennen og grubler. Tenker han tilbake på livet sitt? På barneårene da krigen nådde deres by? Krigen som senere fikk navnet 30-årskrigen? Eller gjenopplever han dagen da far forlot dem? Eller da mor døde? Årene fra han var 11 til 14, var full av sorg og fortvilelse.

Kanskje tenker han på lysere minner. På sangen og musikken i barneskolen og på latinskolen. På guttenes korsang i kirken.

Nå er Paul Gerhardt blitt voksen. Året er 1647. Krigen er visst snart over. Fjærpennen føles rastløs i hånden hans. Den vil formulere åndelig poesi. I studieårene fikk en sterk, evangelisk tone gjenklang i hjertet. Og han er blitt kjent med en organist som vil gi tekstene hans vinger å fly med.

Vi vil stanse for den underlige pasjonssalmen han skrev dette året.

Ekko fra Jes 53

Salmen begynner med en visjon: «Her ser jeg da et lam å stå som seg til døden skynder.» Vi ser ham for oss, den lidende tjeneren, han som føres bort som et lam for å slaktes. Jesus, Guds lam, på vei til offerstedet.

Men vi får også høreham! Ekkoet fra Jes 53 blir så tydelig. Gerhardt lar Jesus selv slippe til orde! På sin Via Dolorosa sier Jesus: «Villig skal jeg nå for Adamsætten stride.» Og når lidelsen i all sin gru males fram for ham, svarer Jesus: «Gjerne, hvert et lem er rede til å lide.»

En underlig samtale

Så fortsetter Gerhardt med å gjengi en tenkt samtale mellom Faderen og Sønnen. Faderen har lagt en frelsesplan fra evighet. Nå er de to i samtale om den frelsesplanen Faderen har lagt. Refleksen av bibeltekster gjennomsyrer samtalen. Og påskepoesien blir radikal. Her løftes både Guds vrede og Guds kjærlighet fram.

«Gå hen, min kjære Sønn og lid for dem som inntil evig tid i vreden skulle være! Den dom er grufull å utstå men verdens frelse står derpå, min Sønn, vil du den bære?»

Og Sønnen svarer: «Ja, kjære Far av hjertens grunn la skje som du vil skikke, la komme kun den bitre stund jeg dødens kalk vil drikke!»

Gerhardts spontane kommentar

Så bryter salmedikteren selv inn med en spontan kommentar: «Hvem fatter vel slik kjærlighet, så høy, så dyp, så lang, så bred, så ganske uten like? O kjærlighet, o himmelglød, du fører han til kors og død som eier himmerike.»

Jesu lidelse innebar å smake Guds vredesdom over syndene våre. Det var en grufull dom. Mye sto på spill. Men uten dette oppgjør, ville vi ikke hatt noe nådebudskap. Han, Sønnen, som eier himmelriket, ble fornedret i avmakt på forbannelsens tre. Han var under menneskers forakt og Guds dom.

I dette er Guds kjærlighet åpenbart. Høy. dyp. Lang. Bred. Kjærligheten til fortapte syndere.

For oss

Gerhardt var fra barneårene fortrolig med latin. Han gjendiktet en pasjonssalme fra Middelalderen: O hode, høyt forhånet. Den ene kroppsdelen betegner hele personen. I gjendiktingen endrer Gerhardt noe på salmens profil. Maria havner i skyggen. Jesu lidelse får ingen egenverdi. Formålet med korset overstyrer det hele.

Også i denne gjendiktede salmen lar Gerhardt påskepoesien være radikal: Ved sin død forløste Jesus oss – fra syndens skyld og dødens og djevelens makt.

Så henter han fram budskapet fra Jes 53, «… såret for våre synder, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham …»: «Min Jesus du er såret for mine synder så, jeg burde have båret den straff som på deg lå. Se hit! Her står jeg arme fordømt til vredens ris, deg over meg forbarme, ditt nådeglimt meg vis.»

Gerhardt hadde sett dette nådeglimtet. Derfor er hans radikale påskepoesi full av glede. For Jesus er en virkelig frelser for virkelige syndere.

Frelst fra vreden

Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden. Rom 5,8–9