Rart å være kristen
Tankevekkende når ung kvinnelig student forteller om liten respekt for hennes tro.
Publisert
Sist oppdatert
En ung kvinne som nettopp har begynt å studere, kommer med et hjertesukk i Aftenposten: «Jeg ønsker å oppfordre mine medstudenter og andre unge til å vise større toleranse og forståelse overfor oss kristne». Tankevekkende nok velger hun å signere innlegget med «Jente 19», altså anonymt.
Etter at hun begynte på et studium ved et universitet nå i høst, har jenta erfart at det ikke lenger er problemfritt å være kristen i et land med kristen tradisjon. Som kristen er hun tilbakeholden med alkohol, forsiktig på fest og uinteressert i tilfeldig sex. «Dette ble utfordret allerede første dag som student, da fadderuken braket løs. Nettopp de tre tingene jeg her ramser opp, sto i fokus», skriver 19-åringen.
Annonse
Verdiene hun setter ord på, har nok aldri vært spesielt populære i brede lag av befolkningen. Men innlegget setter likevel ord på en av de undervurderte følgene av sekulariseringen. Det å ha en kristen overbevisning framstår for mange som noe sært og forstokket. Man kan ha større forståelse for at mennesker er muslimer, buddhister eller nyåndelige. Men rett og slett å være en kristen, som tror på det den kristne kirke alltid har bekjent og har Bibelen som øverste autoritet i spørsmål som gjelder tro og liv, blir ikke nødvendigvis respektert.
Til dels kommer dette til uttrykk i hva som anses for å være normalt. «Hvorfor velger noen unge nordmenn å gifte seg?» var tittelen på en artikkel på nettstedet forskning.no. En forsker har snakket med 27 unge middelklassenordmenn om hvorfor de gifter seg. Flere sier at ekteskapet gir trygghet. De som regner seg som kristne, oppfatter også ekteskapsinngåelsen som et løfte overfor Gud. Vi skal ikke langt tilbake i historien før spørsmålet i den nevnte artikkeloverskriften ville bli oppfattet som høyst merkelig. Det svært vanlig at unge nordmenn giftet seg. Fram til 1972 var samboerskap formet sett forbudt etter norsk lov.
Dette er det vi kan kalle formelle eller utvendige uttrykk for sekularisering. Det er jo ikke en nødvendig sammenheng mellom samfunnets normer og personlig overbevisning. Man kan ytre sett ta livsvalg som er i tråd med kristen tro og tradisjon uten å legge stort i dem på et personlig plan. Men det sier noe om at vi i økende grad må regne med at livsvalg som er blitt oppfattet som naturlige eller til og med selvsagte for kristne, i stadig mindre grad blir oppfattet som sådan av storsamfunnet.
Samtidig er det verdt å minne om at både Bibelen og kirkehistorien gir oss grunn til å forvente motstand og kritikk. Å være kristen er å være annerledes. Å følge Jesus innebærer å gå mot strømmen. Motstanden og kritikken kan variere både i innhold og intensitet, men vi bør belage oss på at det koster oss noe å leve som en integrert kristen. Vi bør kunne forvente at samfunnet respekterer troen vår, men må også være innstilt på at forventningen ikke blir innfridd.
Noe av utfordringen er å møte dette på en ærlig og frimodig måte - og bevare gleden i troen. Det er ikke alltid lett, men særlig vanskelig blir det hvis man opplever seg ensom. Da er det avgjørende at vi søker Gud i bønn, bibellesning, kristen formidling og fellesskap med andre kristne. Ikke minst har det stor verdi å kunne dele liv med noen som har erfaring med å leve som kristne i miljøer der troen møter spørsmål eller motsigelse. Møter vi motstand på riktig måte, kan den også føre oss nærmere Gud.
Annonse
