Redaktøren er ofte kritisk til dekningen av Midtøsten-konflikten

Som Dagen har skrevet om tidligere ble en liten gruppe, hovedsaklig bestående av jødiske kvinner, nektet å ta deli 8. mars-toget i Oslo. I demonstrasjonen ble det ropt «Ingen sionister i våre gater».

Da Debatten på NRK skulle snakke om hendelsen var det Nils August Andresen som måtte forklare hva «sionisme» egentlig betyr.

– Betyr ikke at man støtter bosetninger

Nils August Andresen, økonomisk historiker og redaktør i det borgerlige tidsskriftet Minerva, hadde definisjonen klar:

– Sionisme betyr i dag at man støtter retten til en jødisk stat til å eksistere i Midtøsten, Israel. Det betyr ikke at man støtter folkemord eller okkupasjon eller bosetninger, eller det ene eller andre aspektet ved israelsk politikk.

Til Dagen sier han:

– De aller fleste jøder i Norge, og de fleste andre steder, regner seg som sionister. Det finnes unntak, selvfølgelig. Men de fleste regner seg som det, selv om de har vidt forskjellige syn på nesten alle andre aspekter ved denne konflikten.

Han legger til at ordet sionist mobiliserer sterke følelser.

– De aller fleste av oss er i vag forstand sionister, men når jøder er det, blir det et påskudd til antisemittisme.

Tre jødiske kvinner vil motvirke polarisert debatt

Synger i kor

Andresen går for å være en israelvenn. Rykter sier endatil at han har jødiske røtter.

– Har du det?

Han ler godt.

– Nei, ikke det jeg vet om, sier han og forsikrer at han kjenner til en god del av slektshistorien sin.

Han vet tvert om at han har vokst opp i en kristen familie.

– Ikke sånn som dere på Vestlandet, altså. Mer julaften-kristne.

Han har sunget i kor store deler av livet. Det begynte han med da han var 15 år og ble med i Domkirkens ungdomskor. I dag synger han i Oslo kammerkor, men er også nestleder i menighetsrådet i Domkirken der han har sittet i 13 år.

– Mer palestinsk-kritisk enn gjennomsnittet

Andresen drar litt på det der med å være israelvenn:

–Jeg tror ryktet i noen grad skyldes at jeg er mer palestinsk-kritisk enn gjennomsnittet, og at min eventuelle fordømmelse av Israel derfor kommer med flere forbehold enn andres, sier han.

Det han til gjengjeld aktivt kan bekrefte, er at han har et engasjement for jødisk historie og kultur. Og for antisemittisme.

Han leste seg opp på tematikken etter å ha studert russisk i Forsvaret.

– Det jødiske innslaget i Øst-Europa var så stort, og er blitt så glemt. Mange byer, som Minsk og Vilnius, hadde en jødisk majoritet. Hitler lyktes i stor grad med å utslette jødisk liv, og resten svant hen under kommunismen. Jødene ble assimilert eller emigrerte.

Sionisme er ikke rasisme

Ofte kritisk til dekningen

Han vedgår at han ofte er kritisk til dekningen av konflikten i Midtøsten.

– Vi behandler den annerledes enn andre konflikter, sier 45-åringen.

– Hvorfor det, tror du?

– Den går tilbake til 1947 og har dermed vært i offentligheten lenge. Kanskje har våre foreldre og besteforeldre gått i demonstrasjonstog, de også. En annen ting er at den berører kulturelle og religiøse spørsmål der landområder og navn har emosjonell verdi for mennesker over hele verden. Også i Norge, svarer redaktøren.

Mener Norge spiller en liten rolle

– Et særtrekk i Norge er også skuffelsen over en Oslo-avtale som kjørte seg fast. Oppå dette kommer så antisemittisme, som former forståelsen av både staten og av jødene som bor der.

Et aspekt til ved konflikten, er at så mange mennesker verden over føler enten kjærlighet eller hat til en av sidene, sier han.

– Få er nøytrale, men kjærlighet er heller ikke nødvendigvis et gode for prosessen.

Han mener at Norge i bunn og grunn spiller en liten rolle i Midtøsten.

– Vi må tenke klokt om hvordan vi spiller de beskjedne kortene vi har.

Minerva-redaktøren er normalt skeptisk til fordømmelser, sanksjoner og boikott.

– Altfor mye av diskusjonen om å finne en løsning, handler om den type ting. Det er vanligvis lite konstruktivt.

Feminist med jødisk bakgrunn kalt «sionistsvin» på 8. marsmøte

– Ingen land kan inngå en sånn avtale

Han tror de fleste er enige om at verden hadde vært et bedre sted hvis palestinerne hadde takket ja til tilbudet de fikk under forhandlingene ledet av USAs president Bill Clinton i 2001. Da gikk Israels statsminister Ehud Barak med på å etablere en palestinsk stat på Gaza-stripen og på nesten hele Vestbredden. Arafat sa nei.

– Det er ingen tvil om at det fantes vilje til fred i Israel.

Han er skeptisk til at palestinere skal ha rett til å vende tilbake til landet, og sier det vil bety slutten for Israel som stat.

– Intet land eller stat vil noen gang inngå en sånn avtale. At det er så få som vil slå det fast, er foruroligende, sier han.

– Forståelig narrativ

Andresen sier at muslimske nordmenn lar seg engasjere av debatten fordi den har vært viktig i 80 år.

– Den muslimske posisjonen har for det meste vært at Israel ikke bør eksistere, og at landet ble opprettet illegitimt. Det er et forståelig narrativ.

– Men det er allment kjent at jødedommen oppstod her for 3000 år siden?

– Ja, men det er lenge siden.

– Er det uinteressant av den grunn?

– Nei, og de har ikke funnet på dette narrativet, men det finnes andre narrativer også. Det er ikke rart, emosjonelt sett, at arabere født i Palestina, enten i ottomansk tid eller under britene, reagerte på at noen fant det for godt at det skulle opprettes en jødisk stat, svarer redaktøren.

Han sier det er et tilleggselement i dette som grenser mot antisemittisme: At muslimer regner det som uholdbart å være underlagt jøder i en jødisk stat, mens det ikke på samme måte var problematisk at Vestbredden var underlagt Jordan og Gaza underlagt Egypt.

– Underordningen av muslimer under jøder er dermed et særegent verdighetstap.

– Vanlig å anerkjenne et nederlag

At palestinerne opplevde 1948 som en katastrofe, er derfor ikke merkelig.

– Men det som er vanlig, er at en på et tidspunkt anerkjenner et nederlag.

Minervaredaktøren viser til Skåne som eksempel. Skåne tilhørte Danmark fra 900-tallet frem til regionen, sammen med resten av Skånelandene, gradvis ble innlemmet i Sverige i perioden rundt 1658 og utover.

– Danskene prøvde i noen år å få det tilbake. De ga opp til slutt.

«Fanget i historien»

Han beskriver Israel som «fanget i historien akkurat der hvor nok mennesker sa at dette ikke er legitimt».

– Men staten finnes, og den muslimske posisjonen som sier at Israel ikke skal eksistere er uholdbar. Den er umulig å oppnå uten folkemord og tragedier for alle parter. For palestinerne er drømmen med på å vedlikeholde lidelser.

– Jøde, israeler og sionist

Han er usikker på hvor mange som vil si rett ut at Israel ikke skal ha rett til å eksistere.

– De sier gjerne at det var galt å opprette staten, at sionisme er feil ideologi, og at en må skille mellom jøde, israeler og sionist. Deretter blir det vagt. Det er problematisk.

Minerva-redaktøren tror noe av kjernen til problemet er at ikke alle tenker på jødene som et folk og spør om de ikke bare kan dra tilbake «der de kommer fra» og være minoriteter der.

– Men det kan de ikke, og det kommer de ikke til å gjøre. De bor i sitt eget land.

I denne ørkenen kommer det en ny kirke. Plasseringen er ikke tilfeldig