Reiser til Mali for egen regning

«I begynnelsen av september fikk jeg ta i mot to nye misjonærer til Mali. Det har jeg ikke opplevd på en stund», skriver direktør for Normisjon i Mali, Therese Glendrange i bloggen sin, Glendrangeposten.

Hun legger til:

«Vel, de er ikke helt nye. Kanskje heller gjenbruksmisjonærer».

Har ønsket å fortsette

Håkon kom til Mali for første gang i 1985 for å bygge misjonærboliger for Santalmisjonen. Liv kom ut i 1994. De ble raskt kjærester og giftet seg i 1995. I 2001 avsluttet de tjenesten i det vestafrikanske landet.

– Mali har siden hatt en stor plass i våre hjerter. Vi har hele tiden hatt et ønske om å komme ut igjen og fortsette den viktige tjenesten vi var i, skriver Liv i en e-post til Dagen.

Ekteparet Simonsen har to voksne gutter på 20 og 22, og Håkon er nå pensjonist. Liv, som er vernepleier av utdanning, har fått ulønnet permisjon i et halvt år, og dermed har forholdene lagt seg til rette for et opphold utenlands.

De to bor i Bafoulabé der også veteranmisjonær Karen Ekern er stasjonert.

– Vi så at Karen ble boende alene og hadde lyst til å være en støtte for henne. Med Håkons pensjon, noe oppsparte midler og litt økonomisk støtte til arbeidet, så vi at vi hadde mulighet til å finansiere oppholdet selv, forteller Liv.

Korttidsmisjonærene er utsendt fra Nedenes Normisjon i Arendal kommune der de bor og der Liv jobber på et aktivitetssenter for utviklingshemmede.

Normisjon sentralt bidrar med forsikring, medisiner og dekker bolig og lokal transport i Mali.

– Det som koster oss mest, er faste utgifter for bolig hjemme, forklarer Liv.

Bønnemøte

Dagene i Mali har en rytme. Etter frokost tar Liv og Karen seg ofte en tur i landsbyen for å handle, besøke folk eller selge bøker på kassonké. Håkon arbeider med vedlikehold og oppgradering av gjestehus og to boliger som Normisjon eier i landsbyen.

– Bafoulabé har ikke hatt faste misjonærer på flere år. Her var det i sin tid et yrende liv, men mange av husene våre er nå solgt.

Etter lunsj er det bønnemøte for arbeidet før Liv og Karen tar en ny runde i landsbyen for å prate med folk.

– I oktober, når regntiden går mot slutten, er det mye mygg og mange som får malaria. Hver dag kommer det syke som ber om hjelp, forteller Liv.

Tanken er at hun skal samarbeide med Karen om kvinnearbeid i menigheten med hovedvekt på evangelisering og diakonalt arbeid. Hun forklarer at det innebærer omsorg for blinde, syke, enker, fattige eller andre som har det vanskelig.

Fra Norge har Liv tatt med seg en koffert med babytøy som er strikket av flittige hender. I tillegg har kvinnene fått barnetøy fra en butikkjede til utdeling.

– Noe av dette skal vi dele ut selv ved barselbesøk, men mye gir vi til sykestua i Touba hvor Normisjon har et helseprosjekt. Karen kjenner sykepleieren godt, og han kan hjelpe oss med å dele ut klær til barn som trenger det.

Mens Håkon for det meste bruker fransk i arbeidet, er det kassonké som fungerer best for de to kvinnene.

– Språket kommer mer og mer, og det kjennes godt å møte folk i landsbyen, sier Liv. Hun gleder seg til regntiden er helt over så det kan bli tur til Oussoubidiagna og Goundara som ligger lenger nord.

Voluntørkontrakt

Therese Glendrange er takknemlig for de to voluntørene.

– Det er flott å være dobbelt så mange som to. Særlig for Karen betyr det veldig mye å få et norsk fellesskap og ha kolleger. Det er lettere å diskutere arbeidet og lettere å ha en fast rytme for daglig bønn.

Dag-Håkon Eriksen, internasjonal leder i Normisjon, er også glad for å ha ekteparet på plass i Mali.

– Det er kjempefint. De er tidligere misjonærer og er i en fase i livet nå der de kan reise ut. Det virker som de trives godt og det er stor glede for de andre at de er der. De får dessuten gjort meningsfulle oppgaver.

Eriksen forteller at Normisjon har tegnet voluntørkontrakt med de to. Han forklarer at veien til tjeneste ofte går via hovedkontoret, som undersøker med lederne på de ulike feltene hva slags behov de har, og forsøker å matche dette med hvor voluntørene ønsker å reise og hva de vil bidra med.

Normisjon setter av tid til samtale med såkalt «screening» av kandidatene.

Sjefen for utearbeidet presiserer at feltleder er sentral.

– Det er viktig at leder på feltet synes at det passer godt at det kommer nye folk, derfor må det være en forventningsavklaring.

Vil ha flere voluntører

Eriksen ønsker seg flere voluntører som Håkon og Liv.

– Tidligere var en litt redd for å bruke korttidsmisjonærer på grunn av relasjoner og vennskap som vokser frem som blir brått brutt. Hva tenker misjonen om dette nå?

– Det er alltid en viss risiko, særlig i forhold til dem som arbeider med barn som kanskje ikke forstår hvorfor folk reiser. Vi er oppmerksomme på det. Samtidig ser vi mange gode effekter av korttidsmåten å jobbe på. I Kambodsja har vi en langsiktig plan der vi har satt korttidsbesøk i system.

For noen år siden gjorde Normisjon en opptelling og kom frem til at det hadde vært 300 unge og eldre ute på oppdrag som strakk seg fra en uke og oppover. I tallet inngår studentene ved Gå Ut Senteret, men ikke ansatte ved hovedkontoret i Oslo.

– Er utviklingen villet?

– Ja, det er det, svarer Eriksen som likevel innrømmer at CO2-utslipp og miljøhensyn er et dilemma for misjonen.

Selvstendig kirke

For Liv og Håkon i Bafoulabé har det kjekkeste med å komme tilbake vært å se hvor selvstendig kirken i landsbyen er blitt.

– Kvinnene viser et stort engasjement. Før regntiden leide de en trehjulsmoped for å reise rundt og evangelisere. De spleiset på mat og dro på besøk til en blind og fattig dame i menigheten og de ba for syke. Etter regntiden er over og peanøttene er høstet inn, ønsker de å ta opp igjen denne visksomheten, sier Liv.

Hver søndag samles en trofast gruppe til gudstjeneste mens barna går på søndagsskole.

– Det er fint å se alle de flotte kristne ungdommene som enten var små barn eller ikke engang født da vi reiste hjem. Noen har dannet eget kor og synger på gudstjenestene.