Reza: – Dette er ikke noe sted for en kristen

– Det går ikke an å være kristen i Afghanistan. Det er noe alle vet, sier Reza til Dagen.

Han står på et hustak i nærheten av den lille dagligvarebutikken han driver i utkanten av millionbyen Kabul, hvor han i februar har vært bosatt i tre år. På hustaket er det internettdekning. Butikken, som ifølge Reza er på rundt tre ganger fire meter, har han fått økonomisk hjelp av menigheten og støttespillere hjemme i Norge til å starte opp.

– Den kostet 25.000 kroner, og har hjulpet meg veldig mye. Flere av naboene mine handler her. Det er veldig bra, sier Reza.

Så blir stemmen hans alvorlig igjen.

– I Afghanistan blir muslimer drept av andre muslimer. Hvordan kan det da være mulig å leve her som kristen? Det finnes ingen kirker her!

LES:

Vitnesbyrd fra toalettet

– De forstår ikke hvor vanskelig det er for kristne i Afghanistan, sier Reza.

I og med at Reza befant seg i Kabul på tidspunktet for ankesaken i lagmannsretten, måtte han forklare seg over en ustabil telefonlinje, ikke ulik den han snakker over nå. Den dårlige dekningen var imidlertid ikke grunnen til at han hele tre ganger i løpet av sin forklaring valgte å legge på røret. Reza fryktet for sitt eget liv. Nå utdyper han ytterligere hvordan rettergangen utspant seg fra hans perspektiv på hotellrommet i Kabul.

– Jeg var redd. Dette var aller første gang jeg var på et hotell i Kabul. Jeg ble bedt om å snakke persisk. Helst hadde jeg snakket norsk, for da hadde ingen her forstått meg. Det var folk på naborommet, og jeg kunne høre skritt fra gangen ved siden av. Jeg måtte gå inn på toalettet for å være sikker på at ingen kunne høre meg, sier han.

Frykter å bli gjenkjent

Reza innrømmer at livet i Kabul er tøft. De første dagene etter returen fra Norge var de aller vanskeligste, ifølge ham selv.

– Da satt jeg mye for meg selv og gråt, sier Reza.

Rezas foreldre er døde, og brødrene har han liten eller ingen kontakt med. Etter hvert fikk han seg venner. Han forteller at han pleier å koble av med fotball og biljard sammen med dem. Men 100 prosent ærlig kan han aldri være.

– Jeg kan ikke si til noen at jeg er kristen. Da kan jeg bli drept. Jeg er fortsatt redd for at noen av de afghanerne som har fulgt med i media i Norge og vet at jeg er kristen skal komme tilbake til Kabul. Det kan være veldig farlig for meg å bli gjenkjent på gaten.

Noen ganger forteller han vennene sine om livet i Norge. Da lytter de som regel og er interesserte, forteller Reza.

– De tror jeg er muslim. Men jeg har fortalt dem at jeg besøkte kirken når jeg bodde i Norge. Det synes de er spennende.

Vil til Europa

I Kabul er terror en del av hverdagen. I løpet av de siste 30 dagene har det vært flere selvmordsangrep, enkelte rettet mot større sjiamoskeer. Et av disse angrepene fant sted kun ti minutters gange fra der Reza bor.

– Jeg holdt på å stenge butikken min da jeg hørte at det smalt, sier Reza.

Han har nesten gitt opp håpet om å få komme tilbake til Norge.

– Men det er i Norge jeg har min familie. De tenker på meg. Her i Afghanistan har jeg ingen. Men jeg tror at Jesus passer på meg. Jeg har jo klart meg her i snart tre år nå, sier Reza.

Han planlegger å ta seg til Europa når grensekontrollen blir oppmyket.

– Da kommer jeg til å reise, sier Reza.

Vinteren kommer

Det er ikke nødvendigvis terrorangrep Rezas fadder, Torill Margrete Bø Hansen, er mest redd for.

– Jeg frykter selvfølgelig terrorangrep, men jeg er også bekymret for at trosfriheten hans ikke blir ivaretatt, sier hun til Dagen.

Da Reza-saken var overalt i norsk media for noen år siden, var Bø Hansen den av støttespillerne hans som uttalte seg. Hun forteller at hun fortsatt har fortløpende kontakt med den unge afghaneren.

– Og når slike terrorangrep skjer, prøver jeg alltid å få tak i ham for å høre at alt går bra, sier hun.

Bø Hansen med flere støtter fortsatt Reza økonomisk ved behov. Nylig måtte de føre over litt ekstra.

– Vinteren i Kabul er fryktelig kald. I fjor kjøpte vi en ovn til ham, og nå trengte han varme klær, sier hun.

– Hvordan tror du det kunne ha gått med Reza dersom han ikke fikk den økonomiske støtten fra menigheten og støttegruppen i startfasen i Kabul?

– Da vet jeg ikke hva han hadde gjort.

– Anken drøyet

Bø Hansen forteller at hun ofte tenker på Reza, blant annet når hun følger med på lignende saker i norske medier. Nå sist var det saken om de såkalte «oktoberbarna» som minnet henne om saken hun selv vitnet i for noen år tilbake. Nylig vedtok Stortinget at «oktoberbarna» skal få vurdert sine saker på nytt.

Etter tapet i lagmannsretten, anket Reza videre til Høyesterett. Anken ble forkastet, og planen var å gå videre til Menneskerettighetsdomstolen. Men dette ebbet ut i ingenting. En del av årsaken til dette var tidsperspektivet, ifølge Bø Hansen.

– Det var noen omstendigheter som førte til at denne ankeprosessen drøyet veldig. Og etter hvert som det gikk tid, ble Rezas sak svekket, fordi han jo hadde klart seg i Kabul såpass lenge allerede. De fleste mente at vi ikke ville ha hatt en sjanse til å vinne fram i Menneskerettighetsdomstolen på grunn av tidsspørsmålet, sier Bø Hansen.

– Har dere fortsatt håp om å få Reza til Norge?

Hun unngår å svare direkte på spørsmålet.

– Det overordnede for meg nå er at han skal få bo i et land hvor han kan ha fellesskap med andre kristne, og at han slipper å leve i skjul med troen sin, sier Bø Hansen.