Robin Andersen brøt med menigheten: – Måtte velge mellom trygghet eller frihet

I juni ga forfatter og mangeårig journalist Bjørn Markussen ut boken om Robin Andersen sitt brudd med den lukkede Menigheten Samfundet i Kristiansand.

Selv om trossamfunnet bare har i underkant av 1800 medlemmer, har boken vekket nasjonal interesse og medieomtale. Nå skal boken tas inn på samtlige bibliotek i Norge, opplyser Robin Andersen.

– Jeg tror det handler om at det er ting i boken som kan være gjenkjennbart, som ikke bare handler om Samfundet.

Kritiserer boken

Boken, som tar opp problematiske sider ved Samfundet, har også møtt noe motstand lokalt i Kristiansand.

I en debattinnlegg i Fædrelandsvennen retter et av menighetens medlemmer i Kristiansand, Ove Sindland, kritikk mot Markussens bok. Han innrømmer at han ikke har lest boken selv.

Sindland kommer han også med en personlig bekjennelse:

«Jeg har en mildt sagt broket ungdomstid bak meg med flere fengselsstraffer for både narkotikalovbrudd og vold mot politi. Måten jeg ble møtt på av medlemmer og ledelse i menigheten var for meg helt fantastisk, og uten den hjelp og omsorg vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag», skriver Sindland.

Mange tilbakemeldinger

For hovedpersonen, Robin Andersen, har meldingene tikket inn i hopetall etter lanseringen. Andersen forteller at han nesten utelukkende har fått positive tilbakemeldinger.

– Jeg er nesten litt sjokkert over hvor mange som sender melding. Mange har vært i en mer eller mindre samme situasjon som meg, og har opplevd tilsvarende lukkethet og negativ sosial kontroll. De føler nesten de leser om seg selv når de leser om meg. Det er ikke bare folk fra Samfundet.

Selv om det har vært skummelt å stå fram offentlig med historien, har responsen hjulpet sørlendingen med å ikke føle seg alene om det han har vært igjennom.

– Det har vært viktig for meg å bli tatt seriøst og trodd.

Kan miste tilskudd

Tidligere denne uken meldte Vårt Land at Samfundet står i fare for å miste statstilskuddet.

Andersen mener at politikerne burde komme mer på banen inn på trossamfunnet.

– De må ikke være så redde for religionsfriheten. Folk må få tro på hva de vil, men at små barn skal vokse opp i de kårene som er i Samfundet nå, det må politikerne følge med på.

Trygghet eller frihet

Selv om Andersen var langt nede før han gikk ut av menigheten, og til og med kontemplerte å gjøre slutt på livet, er livet godt nå.

– Det er det beste valget jeg har tatt.

I dag er han gift og har to barn på null og to år.

Noe av det som gjorde valget om å forlate Samfundet så krevende, var at han hadde hele familien og nettverket sitt i menigheten.

– Jeg opplevde at jeg måtte velge mellom trygghet eller frihet.

Forventningene

Andersen vokste opp i en av kjernefamiliene i Samfundet.

Bestefaren var hovedforstander i Kristiansand. Flere i slekta var med i trossamfunnets øverste organ, Samfundsstyret. Andersen omtaler foreldrene som kroneksempelet på en rett barneoppdragelse etter Samfundets retningslinjer.

Selv kjente Andersen på tyngden av forventningene til ham fra familien.

Forakt for andre

I boken beskrives en trygg og fin barndom. Samfundet driver egne skoler for menighetsbarna, og de tilbyr gode fritidstilbud.

– Selv om det opplevdes fint da, ser jeg nå at grunnen til at de laget disse tilbudene var for å holde barna borte fra samfunnet der ute.

For Andersen handlet Gud om rett og galt, og menigheten hadde detaljerte svar på hvordan en rettroende burde leve.

– Man slipper å tenke og ta egne valg når man er med i Samfundet.

Vennene

Lenge holdt Andersen seg innenfor med menighetens lære.

Men glansbildet av menigheten begynte å slå sprekker, da han for første gang i livet ble kjent med noen barn i nabolaget som ikke hørte til Samfundet.

Veien ut av et lukket trossamfunn

– Måten de innenfor menigheten omtalte dem utenfor, det stemte ikke med hva jeg opplevde. Dette var fine folk og gode venner.

Ettersom menigheten prøver å hindre negativ innflytelse og villedning fra utenforstående, fikk ikke Andersen lov til å være sammen med de nye vennene sine. Det ledet til gjentakende krangler med foreldrene.

På vei til helvete

Situasjonen forverret seg da han fikk en kjæreste utenfor menigheten.

– Jeg levde plutselig et liv som ikke harmoniserte med det å være et godt medlem.

De stadige konfliktene på hjemmebane ble for mye for Andersen.

– Jeg fikk ikke rom til å ta egne avgjørelser eller ro med de valgene jeg tok i livet.

Ettersom menigheten lærer at de er den eneste sanne menigheten, betydde Andersen sine livsvalg at han var på vei til helvete. Han kjente et voldsomt ytre press mot å endre seg og å komme tilbake på den rette vei.

Hentet av politiet

Hans egen manglende tro og alle forventningene til ham utenfra, ble til et indre kaos.

– Jeg klarte ikke å se hvordan jeg kunne bli værende. Samtidig så jeg ikke hvordan jeg kunne melde meg ut uten at det kom til å gå helt skeis. Jeg hadde ikke peiling på om mamma og pappa ville ha noe med meg å gjøre.

Veien ut av et lukket trossamfunn

Til slutt ble det for mye. Han fikk et sammenbrudd.

Kvelden 17. mai 2015 ble han lagt i bakken med håndjern og hentet av utrykningspolitiet.

Den gang var Andersen 19 år og bodde alene i en leilighet i kvadraturen i Kristiansand.

Lærerikt om dei sterkttruande

I fire timer hadde han ropt og kastet ting i veggen i leiligheten sin.

Den kvelden, i samtale med en terapeut, ble første gang han innrømte overfor noen andre at han hadde mistet troen på Gud og ville melde seg ut av Samfundet.

Oppleves ulikt

Helje Kringlebotn Sødal er kirkehistoriker ved Universitetet i Agder, og har forsket på Menigheten Samfundet.

Hun har ikke lest boken til Markussen og Andersen, men har lest og kjenner til flere fortellinger fra andre som har gått ut av menigheten.

På generelt grunnlag forklarer hun at medlemmene forplikter seg til å leve i tråd med menighetens lære.

– Folk vil oppleve det å melde seg ut eller å bli utmeldt veldig forskjellig. For noen blir det befriende og for andre traumatisk.

– Hvordan familien rundt vil håndtere det varierer også. Flere har nokså vanlig omgang med de som har gått ut, mens andre holder stor avstand.

Undervurderer

Kirkehistorikeren påpeker at det i lukkede trossamfunn også kan være noe positivt, og trekker frem det gode samholdet.

– Når du er innenfor Samfundet, er du i en sammenheng der du betyr noe, og der du kan forvente hjelp, støtte og omsorg. For noen kan det bli klaustrofobisk, men for andre en lettelse.

Forskeren påpeker at det viktig å spørre seg hvorfor et trossamfunn som Samfundet består.

Hun peker på at Samfundet har egne institusjoner, som gode skoler og fritidsaktiviteter, og mange menneskelige ressurser, som for mange virker positivt. I tillegg er det mange med sterke familiebånd.

– Mange av de som er med i slike sammenhenger opplever at de har det veldig bra. Men de som stiller for mange spørsmål eller som lever åpenlyst på en måte som ikke er akseptert, har det ikke bra.

Benekter ikke

Dagen har presentert Samfundet for påstandene fra Robin om at menigheten driver negativ sosial kontroll og at de hindrer barn å ha kontakt med andre utenfor menigheten.

– Vi ønsker ikke å kommentere enkeltpersoners uttalelser.

– På generelt grunnlag kan vi ikke nekte for enkeltmenneskers opplevelser, og vi synes det er trist at noen sitter igjen med negative opplevelser fra vår menighet, skriver hovedforstander Sigmund Aamodt til Dagen i en e-post.

Han trekker også frem at man påvirkes og preges av de man er mye sammen med.

– Skal vi i fremtiden kunne ta vare på det vi tror og lærer, trenger vi også å være mye sammen med andre som tror og mener det samme. Men vi driver ikke kontroll med hvem våre medlemmer er sammen med, og hva de driver på med i sine private liv.

Kjærlighet og respekt

– Hvordan forholder menigheten seg til de som faller fra menigheten?

– På det private plan tror jeg de aller fleste som opplever at et familiemedlem går ut av menigheten, har kontakt med vedkommende. Det er naturlig. Samtidig blir forholdet også der annerledes når en ikke lenger deler felles tro og bekjennelse.

– Når personer melder seg ut, blir det jo et skille når de ikke lenger går i menigheten. Men de er fortsatt våre medmennesker som skal møtes med kjærlighet og respekt.