Flyttet 650 mil for å bringe evangeliet til Sandnes

Midt mens pandemien herjet som verst i 2021 satte Bethany, Russell (34) og datteren Ada (6) sine ben på norsk jord. Sandnes var deres misjonsmark.

Familien fulgte kallet inn i et ukjent land.

De ante ikke hva som ventet dem når de nå flyttet fra USA.

– På fremmarsj

Ingen vet hvor mange utenlandske misjonærer det finnes i Norge i dag, hvor de kommer fra eller hvem som har sendt dem.

Nordisk råd for evangelisering og misjon (Norme) kommer snart ut med statistikk over norske misjonærers bidrag i utlandet. Her er ikke utenlandske misjonærer i Norge tatt med.

Norme-leder Øystein Samnøen tror likevel denne gruppen er på fremmarsj i Norge.

– Misjon skjer ikke lenger primært «fra Vesten til resten» og «Fra Nord til Sør». Deling av tro skjer overalt, både lokalt og internasjonalt, sier han til Dagen.

– Hvorfor?

– Mange land og regioner som gjennom flere århundre har vært regnet som samfunn fundamentert på kristen tro og verdier, har i løpet av kort tid endret seg drastisk sosiopolitisk.

Som eksempel bruker han lovforslaget mot konverteringsterapi og skolelagssaken fra Sogndal.

– Jeg håper samfunnsutviklingen vi ser i Norge tiltrekker seg utenlandske misjonærer. Det trenger vi, sier Norme-lederen.

Men å være ny i Norge er ikke bare lett, heller ikke for misjonærer.

Lengter hjem

I 2016 fikk ekteparet Holland klarsignal til å ta fatt på pastorgjerningen i Norge, nærmere bestemt i Faith Baptist Church i Stavanger. En rekke uavhengige baptistmenigheter i USA gikk sammen om å betale pastorlønnen til Russell mens familien bodde i Norge. Bethany skulle være barnepasser.

– Jeg gledet meg, forteller Bethany.

Det tok tid å ordne alt det praktiske i forkant av oppholdet. Nervene kom først da flyttingen nærmest seg i 2021.

– Jeg var veldig nervøs for å ta Ada med til et annet land og oppdra henne i en annen kultur, medgir Bethany.

I begynnelsen gjorde språkforskjellene det vanskelig for datteren å komme i kontakt med andre barn på lekeplassen.

Både Ada og foreldrene kan kjenne på hjemlengsel.

– Vi savner trøsten i følelsen av å være som alle andre. Kanskje tenker ikke noen at vi skiller oss ut, men jeg føler noen ganger vi gjør det, uten at jeg helt klarer sette fingeren på hvorfor.

Ektemannen samtykker.

– Vi har lært oss å leve som vi lærer, om å stole på Herren i alle ting. Familien vår er langt borte. Vi har måttet finne vår trøst og styrke i Herren. Det har vært en viktig erfaring.

Når han preker på søndagene er det som regel ikke flere enn 15 til 20 fremmøtte i kirken. Til gjengjeld kommer de fra hele verden.

Bethany har lært seg å verdsette mangfoldet.

– Det beste jeg vet er når alle tar med seg en matrett fra sitt hjemland og samles til måltid i kirken. Fellesskap i troen som overgår landegrenser styrker troen, sier Bethany.

Overrasket positivt

Både Russell og Bethany oppdaget snart at nordmenn ikke var like reserverte som de hadde blitt forespeilet.

– Folk er ikke skeptiske, bare overrasket over at vi vil kommer til Norge for å jobbe i en liten kirke, men vi følte bare det var en mulighet fra Gud, sier Russell.

– Vi ble raskt invitert med på barnelaget i et lokalt bedehus. Der fikk vi gode venner som stiller opp og inviterer oss med på det som skjer, supplerer Bethany.

– De har vært fantastiske, legger hun til.

Gjennom barnelaget fikk de høre om Jærtun lutherske friskule, hvor Ada nå er førsteklassing.

– Jeg elsker skolen min, sier Ada.

– Og jeg har en norsk hjerne og en amerikansk hjerne som jeg bytter på å bruke, fortsetter 6-åringen.

Selv om den amerikanske baptistfamilien er omgitt av jærske lutheranere er de ikke redde for kulturforskjeller.

– Kristne i ulike trossamfunn tenker ulikt om noen teologiske spørsmål, men slik er det i Statene også. Vi har mye til felles med kristne i Norge, sier Russell.

Blir værende på ubestemt tid

Å få nye folk til Faith Baptist Church, både troende og ikketroende, har imidlertid vært vanskelig.

– Vi vil vokse som menighet og ha mer fokus på å nå ut til nye, sier Russell.

Det er få luftige visjoner å spore hos misjonærene fra Ohio. Til gjengjeld forsikrer ekteparet om at de forblir trofaste mot pastorkallet i Norge så lenge «Gud ønsker»:

– Vi vil bare se folk i Norge komme til tro på Gud og følge ham og ære ham, sier Russell og fastslår:

– Vi blir her så lenge det er nødvendig.