Ryddet plass til flyktninger i egen stue

Barmhjertigheten har mange adresser. Én av dem ligger i Erbil, den kurdiske hovedstaden i Irak. I Kurdzman-kirken, en liten kirke for kurdiske konvertitter, er dørene vidåpne. Omsorgen for de som lider er nærmest grenseløs.

LES: Urolige Irak er blitt norske Kristinas hjem

Men han er trøtt nå, pastor Majeed Rasheed Kurdi. Ikke en gang i sitt eget hjem kan han være alene. Da det ikke var rom for flere flyktninger i kirken, ryddet han og kona plass i sin egen leilighet. Det tærer på kreftene å leve så tett på fremmede døgnet rundt i månedsvis. Å ha fremmede på kjøkkenet, på badet og i stua. Det går bare minutter mellom hver gang noen banker på døra.

– Jeg trenger ferie, sukker han.

Han har fått besøk av sin gode venn, Per Ove Berg, som er pastor i Credokirken i Bergen. De to har hatt tett kontakt i mange år. I noen korte kveldstimer kan Majeed senke skuldrene, tøyse og avreagere. Men han kan også lette på trykket. Overfor sin norske venn forteller han åpent om frustrasjoner og frykt.

LES OGSÅ: Jesusbarnet i flyktningleiren

For noen av familiene i menigheten er frykten blitt så sterk at de har dratt. Riktig nok har konvertitter det lettere i Kurdistan enn de fleste andre steder i den muslimske verden. At de kan ha et kirkebygg med stort kors på utsiden, tyder på religionsfrihet. Kurdiske myndigheter lar dem være i fred, selv om konvertittenes slektninger kan lage store problemer for dem.

Den største frykten handler likevel om angrep fra radikale grupper. Pastor Majeed forteller at flere familier fikk trusler om at døtrene skulle kidnappes. Foreldrene tok ikke sjansen på at det var tomme trusler. Elleve av menighetens familier har dratt siden august – og blitt del av en sørgelig statistikk over kristne som forlater Irak.

Pastoren vet at han snart kan bli nødt til å ta stilling til lignende trusler selv. Han vurderer familiens sikkerhet fortløpende.

Bekymret for konen

Det var sin egen kone, Sheila, pastoren var mest redd for da IS i sommer nærmet seg Erbil. I begynnelsen av august sto de bare 12 kilometer utenfor den kurdiske hovedstaden. I sosiale medier svirret ryktene om at sovende IS-celler i Erbil var klare til å angripe. Fjernsynet viste opptak av fanger som ble halshogd og meldte at yezidikvinner var solgt som slaver.

Majeed forteller om en natt i begynnelsen av august da han og kona sto på det flate taket til Kurdzman-kirken og så ut over byen. De så røyk og hørte bomber slå ned langt borte. Gatene var fulle av folk som gikk hvileløst omkring. Majeed fikk assosiasjoner til endetiden.

– Du er så vakker. Hvis de kommer, vil de ta deg, sa han til henne. Det var umulig å sove, og lite de kunne gjøre; bortsett fra én ting. De kunne be. Lenge sto Sheila og Majeed på taket og bad.

Så ringte telefonen. Hadde Kurdszman-kirken plass til flere flyktninger? De hadde allerede fire familier fra Mosul-området boende i kirkekjelleren. Klokken fire om natta banket de første på døren. Noen av dem hadde flyktet i bare nattklærne og sto der uten sko. I løpet av natten kom 18 nye familier.

I dagene som fulgte ringte venner og familie og tryglet ham om å komme seg vekk. Han måtte tenke på sin egen familie først, sa de. Men hva med alle familiene som søkte tilflukt i kirken? Majeed hadde fått det altfor travelt til å gruble over egen sikkerhet. Det var blitt umulig å dra.

Trøster og megler

8. august fikk de nyheten om at amerikanske fly hadde gjennomført luftangrep mot IS utenfor Erbil. Den akutte faren var over, men pastor Majeed satt med ansvaret for 22 familier. 120 personer med svært ulik bakgrunn skulle plutselig leve tett i tett. De fleste var kristne, men det var også muslimer og yezidier.

Pastor Majeed trøstet, meglet når det oppsto konflikter og bad med dem alle sammen, også de som ikke var troende. Han la ikke skjul på hva han selv trodde på.

– Jeg måtte fortelle dem sannheten, men sa at de som ikke likte det selvsagt var fri til å dra videre, sier han, og så må han smile litt. For de sterkeste reaksjonene kom faktisk fra katolske kristne som nektet å be sammen med de evangeliske. Men det gikk seg til etter hvert. Da trusselen utenfra ble stor nok, ble teologiske uenigheter mindre viktige.

De praktiske utfordringene var derimot enorme. Det måtte installeres dusj ute. Det var varmt, de hadde ikke nok strøm til luftkjølingsanlegget, og det var store problemer med toalettet som gikk tett og måtte tømmes hver eneste dag. Dette alene kostet 300 dollar daglig.

– Jeg takker Gud for at vi klarte å sørge for de daglige behovene gjennom hele sommeren. Menigheten vår hadde ikke økonomi til å klare dette alene, sier Majeed, som er glad for at både Credokirken, en menighet i Jerusalem og andre internasjonale kontakter trådte til.

Et rom i kirkekjelleren

I dag har de fleste flyktningene forlatt kirken. Noen få familier fra Karakosh, den største kristne landsbyen i Nord-Irak, holder til i kirkekjelleren fremdeles. Bozan og Media, et ungt kurdisk ektepar har nettopp kommet til. De er fra den syriske byen Kobani, der kurderne har kjempet mot IS i flere måneder.

De to har vært på flukt i over et år og virker slitne når Dagen møter dem. Det virker så forferdelig lenge siden de var sorgløse studenter i den syriske storbyen Aleppo. Hun studerte filosofi og han til ingeniør da borgerkrigen først tvang dem på flukt til Libanon og siden til hjembyen Kobani. Da IS angrep i høst, flyktet de videre til Nord-Irak. De siste månedene har vært ubeskrivelig tunge.

– Vi hadde ingen ting. Ikke penger, ikke jobb. Vi frøs og ble syke, forteller de.

Nå har de fått et rom for seg selv i kjelleren på Kurdzman-kirken, der de sover på madrasser på gulvet. De få eiendelene deres står i kasser langs de nakne murveggene. Litt dagslys kommer inn fra et lite vindu. Det lille rommet er nakent, men det er tørt og varmt og de føler seg trygge.

– Når vi snakker med familien i telefonen, snakker vi pent om de kristne som hjelper oss, sier de.

Nye flyktninger

Pastor Majeed ser ingen ende på flyktningkrisen. Nå forbereder han seg på å ta imot flere flyktninger fra Kobani.

– Hver kveld går vi ut for å besøke kurdiske familier som har flyktet fra Syria.

Menigheten har registrert 993 familier, men har bare økonomi til å hjelpe 400 av dem med tepper, mat og varmeovner. Ofte er det snakk om kvinner som har mennene sine i Syria, der de slåss mot IS, mens de selv står alene med ansvaret for barna og familiens syke og gamle. Mange lever i stor fattigdom.

– Vi trøster dem og ber for dem. Som kirke vil vi bruke denne muligheten til å nå ut, sier han som forklaring på hvorfor denne lille menigheten, som selv er forfulgt, gjør slikt et stort arbeid for å hjelpe andre forfulgte.

– Dessuten har jeg vært flyktning selv, forteller han.

I 1991 måtte tre millioner kurdere flykte opp i fjellene og inn i Iran. De kurdiske peshmerga-styrkene hadde oppfordret folket til å gjøre opprør mot Saddam Hussein. Diktatoren svarte med å rense området. Tusener ble kidnappet og drept.

– Jeg var 14 år den gangen. Jeg husker at folk i Iran var veldig snille. De tok oss inn i husene sine og gav oss mat, klær og alt vi trengte. Da IS drev folk på flukt i sommer, var det selvsagt for oss å gjøre det vi kunne for å hjelpe.

Åpnet dørene: I sommer sov flyktninger mellom disse kirkebenkene. Nå rydder pastor Majeed plass til nye flyktningfamilier fra Kobani.

Frykten for de fremmede

Oppfordrer menighetene til å gi flyktninger mer ansvarKIA

Urolige Irak er blitt norske Kristinas hjem

Møtte Gud, forlot alt han eide