Samlet om veien videre
Når det gjelder synet på forsamlingens plass kan det se ut for at NLM i betydelig grad ledes nedenfra.
Noe av formålet er å utvikle én felles strategi for hele NLM, i stedet for å ha separate strategier for innland, utland og ungdom. Dette er klokt av flere grunner. Fra misjonshold har vi over tid merket en økende vegring mot å snakke om «hjemme» og «ute», slik man gjorde før. Folk er ute i kortere perioder enn før, vi reiser generelt mer, og det man før kalte misjonsmarken har på mange måter kommet til oss.
I tillegg er det en stadig mer aktuell problemstilling i hvilken grad det er tjenlig å sende ut norske misjonærer, sammenlignet med å engasjere lokale medarbeidere som er billigere i drift. Og arbeidet i Norge er midt i en endringsprosess som kan komme til å bli enda mer omfattende i tiden fremover.
Annonse
Håpet er at gruppesamtalene vil gjøre det lettere for flere å ytre seg. Samtidig ligger det også en umiddelbar ansvarliggjøring i at man skal sitte rett overfor dem man snakker til. NLM kan ikke gjøre mer av alt. Giverinntektene går nedover. Hva skal de velge bort?
Om dette spørsmålet ikke får gode svar, blir det vanskeligere for misjonsfolket å kritisere hovedstyret eller administrasjonen når de i neste omgang gjør sine vurderinger av hvordan man vil disponere ressursene.
For det er en kjensgjerning at NLM etter alt å dømme står foran store forandringer i årene og tiårene som ligger foran oss. Dét er forsåvidt ikke noe nytt. NLM har vært gjennom store forandringer før. Kanskje aller mest da de på slutten av 1940-tallet bestemte seg for at de ikke lenger skulle satse alle misjonsressursene inn mot Kina.
Eller når man for noen tiår siden gradvis begynte å etablere bedehus som menighetslignende fellesskap til erstatning for sognemenighetene i Den norske kirke. Begge deler er ganske grunnleggende endringer i viktige sider ved NLMs identitet og profil.
Nå står organisasjonen igjen foran flere viktige valg. Et av dem som har vakt mest debatt er spørsmålet om kirkelig tilhørighet. Mange av dem som i dag er småbarnsforeldre har, som første generasjon, vokst opp med bedehuset som det reelle åndelige hjemmet.
Dermed har medlemskapet i Den norske kirke for en god del blitt en mer perifer sak. Likevel ser vi ikke noe sterkt antikirkelig engasjement hos småbarnsfamiliene. Det vi derimot ser, er et tydelig ønske om bedehuset som menighetsfellesskap. Der vil foreldre døpe sine barn, og senere få dem konfirmert. I over 60 NLM-forsamlinger er dette langt på vei allerede realiteten.
Det at man brukte såpass lang tid frem til vedtaket om trossamfunn i 2015 har nok bidratt til at denne saken nå fremstår mindre splittende enn den gjorde før. Samtidig er det en nokså klar trend at man beveger seg mot et løsere forhold til Den norske kirke. Ikke primært gjennom generalforsamlingsvedtak, men gjennom den utviklingen som skjer trinn for trinn ute i byer og bygder.
NLM har rykte på seg for å være toppstyrt, og det er ikke uten grunn. Men blant annet når det gjelder synet på forsamlingens plass kan det se ut for at organisasjonen i betydelig grad ledes nedenfra. Og slik skal det vel egentlig være i en sammenheng som har sitt utspring i lekmannsbevegelsen.
Annonse
I går ettermiddag valgte generelforsamlingen fire nye medlemmer i hovedstyret. Resultatet var ikke kjent da Dagen gikk i trykken. Noen har antydet at kandidatene var relativt like. Kanskje kan det leses som et uttrykk for ro i organisasjonen. Likevel var det knyttet spenning til hvem som ville få generalforsamlingens tillit.
Avtroppende styreformann Lars Gaute Jøssang ble i går takket for sin store innsats i misjonen. Han har ikke vært noen forkjemper for forsamlinger. Men han har tatt konsekvensen av utviklingen som har skjedd og har bidratt til at spenningsforholdet forening/forsamling/menighet ikke har blitt så tilspisset som det kunne ha blitt.
Jøssang har selv understreket at han nå går av fordi han opplever å ha gjort sitt, ikke fordi han har resignert i møte med det som har blitt kalt den kirkelige vinden i NLM. (Ved en feil kom jeg i en kommentar i januar til å skrive at Jøssang var nestformann i styret før han ble valgt til formann i 2009. Det var det Roald Guldbrandsen som var.)
Til dels er det en slik mellomvei som Jøssang har gått inn for som ser ut til å ha vunnet terreng i NLM. Det er få, også få unge, som snakker om å gjøre forsamlingene til et kirkesamfunn i nær fremtid. Samtidig er generalsekretær Øyvind Åsland tydelig på at uten livskraftige forsamlinger risikerer NLM å miste mye av sitt rekrutteringsgrunnlag i løpet av noen tiår.
I tillegg til valget av styremedlemmer har det også vært knyttet spenning til hvem som blir NLMs neste formann. Det får vi svaret på i dag. I virkeligheten er det neppe snakk om noe retningsvalg.
Sittende nestformann Håvard Måseide har av noen blitt nevnt som en naturlig påtroppende formann, mens andre har pekt på nåværende NLA-styreleder Knut Espeland. Både nåværende 1. vara Raymond Bjuland og Kjartan Urangssæter Åsebø har også blitt nevnt. Uansett ser det ut for at organisasjonen står nokså samlet om hvordan man vil arbeide fremover. Dét er i seg selv ingen liten sak.
