Samlivsterapeut Sissel Gran etterlyser et skilsmisseopprør

I 2021 gikk nærmere 9000 ekteskap i oppløsning. Statistikken viser at rundt 40 prosent av norske ektepar går fra hverandre. Skilsmissen er for mange barn starten på en lang vandring med sorg, spørsmål og uro som de ikke uten videre kan dele med sine foreldre.

– Plutselig sjokk

Marianne Hordnes (40) var tenåring da hun fikk vite at foreldrene skulle skille lag. Meldingen kom som lyn fra klar himmel.

– Jeg hadde ikke fanget det opp før det skjedde og gikk fra full harmoni til et plutselig sjokk, sier bergenseren.

Hordnes forteller at søskenflokken på tre hadde levd et beskyttet liv. Selv hadde hun aldri sett for seg at foreldrene kunne skille seg.

– Jeg hadde hørt om andre som hadde opplevd det, men de var nærmest for marsboere å regne. Jeg tenkte «stakkars dere», før jeg plutselig stod der selv. Det var rart, sier hun.

– Har tålt følelsene

Hordnes ble boende i barndomshjemmet med moren og lillebroren. Faren så hun mindre til, og hun var opptatt av at de skulle ha det fint når de var sammen.

40-åringen tror ikke at hun har vært et veldig opprørsk barn, men sier at hun var veldig frustrert. Frustrasjonen gikk ut over mor, siden hun var der i det daglige.

– Hun har tålt følelsene mine godt, og jeg ser veldig opp til henne, sier Hordnes, som er lærer, men for tiden masterstudent i pedagogikk.

Hjemløshet og bekymring

Bokaktuelle Ida Christensen husker nøyaktig hvor hun var da hun i 2013 snublet over avisartikkelen «Skilsmissearven» med et tilhørende essay av psykolog Sissel Gran.

Før 20-åringen kom frem til kassen i lokalbutikken, hadde hun lest om voksne skilsmissebarns hjemløshet, lojalitetskonflikt og bekymring, og gjenkjent alt sammen i eget liv.

Artikkelen i Morgenbladet satte i gang en prosess:

– Jeg ble overrasket over min egen reaksjon da jeg leste om andre skilsmissebarns erfaringer. Til tross for at jeg hadde det bra, hadde et godt forhold til mine foreldre og at vi alle feirer jul og bursdager sammen, ble jeg først da oppmerksom på hvordan det stadig preget meg, sier hun til Dagen.

Sitater fra voksne skilsmissebarn

I den ferske boken som Christensen nå gir ut har hun samlet uttalelser fra rundt 40 personer, hvorav de fleste bidrar med alder og sitt eget fornavn.

De korte «Jeg husker at»-sitatene dukker opp mellom forfatterens egne betraktninger om livet før, under og etter foreldrenes brudd:

«Jeg husker at jeg følte meg hjemløs.» Heidi (31)

«Jeg husker at jeg følte et ansvar for å få dem enige.» Emilie (30)

«Jeg husker at jeg ikke hadde sett mamma og pappa smile til hverandre før de fikk sitt første barnebarn, 18 år etter at de ble skilt». Mina (35)

«Å utsette barn for skilsmisse»

Den siste delen av boken ser fremover, men er ikke utpreget optimistisk:

«Skilsmissen går ikke over, den avsluttes aldri helt», skriver Christensen. Hun tror ikke at hun uten videre vil klare å slå seg til ro med idéen om å stifte egen familie.

«Vil jeg ha barn», spør hun ærlig.

Det samme opptar en av de andre voksne skilsmissebarna som har bidratt i boken:

«Jeg husker jeg var usikker på om jeg ville få barn selv noen gang. Jeg tror ikke jeg klarer å utsette barn for skilsmisse, og jeg tror jo ikke helt på kjærligheten». Nora (27)

Ville ha barn

Til tross for skilsmissen var Hordnes sin store drøm å stå brud. Hun giftet seg som 20-åring og har i dag to gutter, som er 10 og 14 år gamle. Å la være å få barn, var aldri aktuelt. Hordnes tror ikke tanken har streifet henne engang.

– Men vi var sammen i to år og gift i seks før vi ble foreldre. Dermed fikk vi tid til å bygge et godt fundament.

– Konsekvensene forsvinner ikke

25 år etter foreldrenes brudd sier Hordnes i dag:

– Konsekvensene av en skilsmisse forsvinner ikke.

Hun peker på praktiske forhold som feiring av høytider og andre store anledninger, og ansvaret for at foreldrene skal ha noen å feire med.

Hordnes gjenkjenner også det emosjonelle ansvaret som voksne skilsmissebarn tar for foreldrene sine.

– De gjør det kanskje uten at de vet det selv, og uten at foreldrene merker det. En vil passe på at alle har det bra.

Føler ansvar for foreldrenes lykke

Christensen skriver om den samme tematikken i boken:

«Jeg har følt ansvar for deres lykke. Er de lykkelige nå? Var de lykkelige før? Vil de være lykkelige i fremtiden?»

Hennes egen prosess for å snu fokuset startet for mange år siden. Det skjedde da hun innså at hun syntes det var urettferdig at noen andres avgjørelse skulle prege henne i så stor grad.

– Ubehagelig å snakke om

Forfatteren tror ikke at krisene knyttet til skilsmisser nødvendigvis er blitt nedtonet bevisst.

– Men det er ubehagelig for alle å snakke om dette. Så ærlig som jeg har vært i boken, har jeg aldri klart å være med foreldrene mine fordi det føles vondt.

Hun tror det samme gjelder motsatt vei også.

– Foreldre vil ikke såre barna ved å rippe opp i det som har vært.

Vil beskytte foreldrene

Det som har hjulpet Christensen mest, er å snakke med terapeut, venner og andre skilsmissebarn.

Hordnes har på sin side snakket mye med venner, og etter hvert særlig med han som skulle bli mannen hennes, Karl Erik Hordnes. Også han er skilsmissebarn, men ble det først i voksen alder.

– Vi forstår hverandre, sier hun.

I likhet med Christensen føler Hordnes behov for å beskytte foreldrene sine.

– Det gjør jeg også nå, når jeg forteller min historie. Jeg har et godt forhold til begge to og vil ikke at noe skal gå ut over dem, sier Hordnes.

Feilslutning om skilsmisse

Psykolog, samlivsterapeut og forfatter, Sissel Gran, skriver i forordet til «Skilsmissebarn» at det er kort vei til feilslutningen om at en skilsmisse er udramatisk for barn og unge fordi skilsmisse er blitt en vanlig hendelse.

Hun sier til Dagen at det kan ta tid for mange unge å forsone seg med at flokken deres sprakk.

– De fleste unge er forsiktige med å bebreide foreldrene fordi de ikke vil såre. Derfor får vi ikke alltid vite hvordan de faktisk har det.

Gran presiserer at noen barn og unge opplever det godt at foreldrene går fra hverandre fordi det ikke har vært hyggelig i hjemmet.

– Er det vits i å satse?

Psykologen ser at mange tar skilsmissen med seg videre i livet.

– Det slår ut på ulike måter. De spør seg: Kan jeg stole på kjærligheten? Er det vits i å satse på en partner når «alle» blir skilt likevel?

Hun har snakket med skilsmissebarn som er mer enn 30 år gamle som får sjokk når deres foreldre på over 60 år skal skilles. De lurer på hvor de skal være i jula og om de må velge mellom mor og far.

– Det kan være vondt selv om en er et voksent menneske.

Savner et skilsmisseopprør

Det er mange år siden Sissel Gran etterlyste et skilsmisseopprør, «en direkte og sunn protest fra ungdommer og unge voksne». Den er ikke kommet, sier hun.

– Det er fortsatt stille. Forbausende stille.

Ida Christensen sier hun er litt konfliktsky. For henne har det vært viktig at de to skilsmissebøkene ikke skal være konfronterende og skyldpåførende.

– Da går de alle bare i forsvar. Mange ønsker seg nok en høylytt protest, men helt ærlig så har jeg mer tro på å normalisere samtalene og senke terskelen for å holde hverdagspraten i gang.

Et vindu inn i tanker

Christensen ser på bøkene sine som et vindu inn i noen skilsmissebarns tanker.

– Gjennom vinduet kan en se hvilke utfordringer som går igjen: lojalitetskonflikt, hjemløshet og en vedvarende usikkerhet om en er til bry.

Skriving av bøkene har gitt henne en slags fred i forhold til det som har vært.

– Jeg tror ikke at jeg får vært mer åpen med mine nærmeste enn det som står der, sier hun.

Vil forebygge skilsmisser

Den største konsekvensen av skilsmissen, har for Marianne Hordnes sin del vært en sterk driv til å forebygge skilsmisser. Sammen med ektemannen og to andre par har hun i snart 10 år vært del av en bibel- og ekteskapsgruppe som møtes annenhver uke. De har kommet tett på hverandre, forteller hun.

– Det er godt å ha folk som bryr seg praktisk og med forbønn, sier Hordnes.

Holder samlivskurs

Samtlige i gruppen er blitt sertifisert til å holde samlivskurs basert på psykolog John Gottmanns forskning. Han er kjent for å kunne forutsi skilsmisse og ekteskapelig stabilitet med stor grad av nøyaktighet. Det skjer gjennom å observere og analysere hvordan par opptrer overfor hverandre.

Hordnes er trygg på at de gode vennene også vil støtte opp om hverandres ekteskap.

– Det var en i gruppen som sa: Jeg håper at dere andre vil holde oss i tømmene hvis vi plutselig hadde begynt å tulle.

Det tror Hordnes at de vil.