Samuel Steinmann er død

Forstander Ervin Kohn i Det Mosaiske Trossamfund melder om dødsfallet på Twitter natt til lørdag.

– Den siste som kunne vitne om deportasjonen med Donau, er borte. Hans vitnemål er sterkt, skriver Kohn.

Steinmann var den siste gjenlevende av de 532 jødene som ble fraktet med DS Donau fra Oslo havn i retning konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau 26. november 1942.

Han var 19 år da han ble tvunget om bord i skipet. Han ble befridd av amerikanske soldater i april 1945. Mange har opp gjennom årene fått oppleve Steinmann berette om tilintetgjørelsesleiren Auschwitz.

Donau ble senket i en sabotasjeaksjon og sank utenfor Drøbak 17. januar 1945. Vraket ble fraktet til Tyskland og solgt til opphogging i 1952.

Husket godt

Da NTB intervjuet Steinmann i 2012, sa han at han husket svært godt dagen da Donau forlot Amerikalinjens kai for 70 år siden.

Han var 19 år og snart russ den høsten. Steinmann satt og gjorde lekser da telefonen ringte. En halv time senere ble han ført bort av to menn fra Rikspolitiet.

– Jeg vet ikke hva slags karer det var, om det var nazister eller «gode nordmenn», de ga ikke noe tegn, sier Steinmann.

Etter en måned i fangenskap i en interneringsleir nord for Tønsberg ble han og andre fanger fraktet til Oslo.

– Vi ble ikke informert om noe, bare fraktet hit og jaget om bord i Donau, fortalte Steinmann.

Møtte Qusling

Han mente at norsk ungdom kunne for lite om krigens redsler.

– Det er så viktig å fortelle, spesielt for den nye slekten som vokser opp. Skolebøkene forteller ikke stort. Det holder ikke å fortelle at Norge var okkupert fra 1940-45, det må detaljer til slik at de får vite hvilken elendig tilværelse det var for mange, sa Steinmann.

Det gikk to og et halvt år før han igjen kunne sette foten på norsk jord.

– Jeg kom hjem 30. mai 1945 og ble møtt av mine venner. De var i Hjemmefronten, og en av gutta hadde vakt ved Møllergaten 19, fortalte han.

Han fikk tilbud om å hilse på Quisling og sa ja.

– Der satt Quisling med hodet i hendene, han så ikke opp. Jeg sa ingenting, han sa ingenting. Men det var en merkelig følelse. Jeg følte ikke hat, jeg følte ikke gjengjeldelse, ingenting. Det var bare det at han satt der og ventet på dødsstraff, og jeg sto utenfor som en fri, levende mann.

Selv mente han det var hell som reddet livet hans.

– Når de skal skyte hver tiende mann, så har du flaks når du er nummer ni.